oss 100 kroner!
– En forberedende krigserklæring fra regjeringen, mener advokat. Dette skriver NRK om regjeringas lovforslag som nå er ute på høring.
Regjeringa vil gjøre midlertidige endringer i utlendingsloven og skriver: Høring – forslag til midlertidig endring i utlendingsloven (beredskapshjemmel for å kunne pålegge kommuner å etablere og drifte et midlertidig innkvarteringstilbud til asylsøkere mv.)
Foreningen lov og helse rakk akkurat så vidt å skrive et høringssvar innenfor den altfor korte tidsfristen som regjeringa – slik det er blitt vanlig i det post-demokratiske Norge. Her bringer vi deres svar. Se også samtlige publiserte høringssvar her.
Les også: Mener regjeringen åpner for å ta eiendommer med tvang for å huse flyktninger.
Red.
Høringssvar: endring i utlendingsloven
Forslaget fra regjeringen lyder som følger:
6Forslag til midlertidig endring i utlendingsloven
I lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her skal ny § 95 a lyde:
§ 95 a Fullmakt til å gi midlertidig forskrift om at statsforvalteren kan pålegge kommuner å etablere og drifte et innkvarteringstilbud til asylsøkere og bestemmelse om rekvireringsrett
Dersom det i en krisesituasjon med ekstraordinært høye ankomster av asylsøkere er nødvendig for å kunne gi tilbud om innkvartering etter lovens § 95, kan Kongen i statsråd gi statsforvalteren myndighet til å pålegge kommuner å etablere og drifte et midlertidig innkvarteringstilbud til asylsøkere.
Forskrift etter første ledd kan gjelde i inntil seks måneder. Den kan fornyes for tre måneder av gangen.
Når Kongen i statsråd har fastsatt forskrift etter første ledd, kan statsforvalteren rekvirere bruksrett eller annen særlig rådighet over fast eiendom for innkvarteringsformål som nevnt i første ledd. Rekvireringen følger bestemmelsene i sivilbeskyttelsesloven kapittel VII og forskrift 14. februar 2022 nr. 253 om sivilforsvar kapittel 8. Departementet kan i forskrift gi tillatelse til at også andre kan kreve slik avståelse.
Regjeringen har foreslått å la statsforvaltere og kommunene beslaglegge folks eiendom og gi til andre som kommer inn i landet her som flyktninger eller «midlertidig».
La oss igjen minne de som styrer i dette landet at de styrer på vegne av folket i Norge og ikke på oppdrag fra eller under styring av en eller annen overordnet leder eller oppdragsgiver i utlandet.
Det er det norske folket som betaler for å drifte dette landet og for regjeringsmedlemmenes og politikernes lønninger gjennom sine skatter og avgifter.
Vi husker riktignok at Erna Solberg satt nede i Davos omkring 2016 og sa at man hadde ikke noe mer rett til å bo i Norge hvis man hadde bodd her i generasjoner enn hva en hvilken som helst annen i verden. Vi tror ikke at det norske folk i sin helhet ville blitt spesielt blide hvis de hadde fått beskjed om at både alt det arbeidet de hadde lagt ned for dette landet her og alt de hadde betalt i skatt, samt eiendomsretten som står i Grunnloven og menneskerettighetene og som følger av naturretten, er ansett som uten betydning av de som styrer her og som forsørges av folket. Videre at det var noe som bare kunne oppheves, loves bort og gis bort til hvem som helst andre, etter politikernes eget forgodtbefinnende.
Forslaget til regjeringen betyr akkurat det, i den grad at det kunne fremstå som at vår tidligere leder bare kunne sitte og love bort alt dette til noen i utlandet.
Forslaget går ut på å innkvartere «midlertidig» ved en ny beredskapshjemmel i utlendingsloven, for å kunne pålegge kommuner å etablere og drifte et midlertidig innkvarteringstilbud til asylsøkere mv. Det foreslås en midlertidig beredskapsbestemmelse i utlendingsloven § 95 a, som innebærer at statsforvalteren i en krisesituasjon med ekstraordinært høye ankomster av personer som søker beskyttelse (asyl), kan pålegge og drifte et midlertidig innkvarteringstilbud til asylsøkere. Det er Kongen i Statsråd som er ment å beslutte om bestemmelsen skal tas i bruk, dersom det er «nødvendig» å bruke den. Dette opplyses å være etter at andre tilgjengelige løsninger og beredskapstiltak først er forsøkt, og at dette ikke lenger er tilstrekkelig for å ivareta asylsøkernes grunnleggende behov. Det foreslås videre at stasforvalteren videre i en slik situasjon kan rekvirere bruksrett eller annen særlig rådighet over fast eiendom etter bestemmelsene i sivilbeskyttelsesloven kapittel VII. Det hevdes videre å være en bestemmelse som skal foreslås opphevet senest 1. juli 2025.
Det vises videre i forslaget til at det kom 35 500 som søkte beskyttelse fra Ukraina og til sammen 40 000 som søkte beskyttelse i Norge i 2022, det høyeste tallet noensinne. Hittil i 2023 opplyses det å ha kommet 29 000 fra Ukraina og 33 000 samlet sett hittil i år. UDI skisserer tre scenarioer for 2024, hvorav det siste ville medført 120 000 fordrevne fra Ukraina.
Etter utlendingsloven § 95 skal det gis tilbud om innkvartering til en utlending som søker beskyttelse. Det vil som regel skje i asylmottak. De som får oppholdstillatelse som gir grunnlag for bosetting, får tilbud om det. Det er lagt til rette for at fordrevne fra Ukraina kan bosettes raskt, ved at det gjøres en forenklet bosettingskartlegging av personer som har fått midlertidig kollektiv beskyttelse sammenlignet med andre. Denne gruppen er også unntatt fra retten og plikten til kompetansekartlegging før bosetting. Arbeids- og inkluderingsdepartementet har dessuten forenklet anmodningskriteriene om bosetting for 2023, noe som gir kortere ventetid. Det vises videre i høringsforslaget til at det ved angitt ankomst på 100 000 – 120 000 som angitt for 2024 vil oppstå et kapasitetsbehov vil være svært krevende for UDI å håndtere, selv med et utstrakt samarbeid med reiselivsnæringen, ideelle organisasjoner og sivilforsvaret. Samtidig mener departementet at det må vurderes ytterligere tiltak for en situasjon der ekstraordinært høye ankomster av asylsøkere medfører at det ikke lar seg gjøre for UDI å etablere og drifte et lovpålagt innkvarteringstilbud til alle nyankomne innenfor eksisterende ordninger. I en slik situasjon vil kommunene kunne være viktige og nødvendige bidragsytere for å sikre innkvartering
I dag er eventuelle avtaler mellom staten og kommunene om å etablere innkvarteringstilbud basert på frivillighet. Staten ønsker adgang til å pålegge kommunene «dersom det er nødvendig» der frivillighet ikke er mulig eller tilstrekkelig.
Søknader fra personer som er i målgruppen for midlertidig kollektiv beskyttelse, jf. utl. § 34 og utlendingsforskriften (utlf.) § 7-5 a, behandles raskt. UDI har delvis automatisert vedtaksfattingen, noe som innebærer at et stort antall søknader kan behandles på kort tid. Dette bidrar til raskere bosetting. Per 18. oktober 2023 har UDI innvilget 58 699 søknader om midlertidig kollektiv beskyttelse. Selv om søknadsbehandling skjer raskere enn normalt, vil likevel mange bo en periode i asylmottak frem til de blir bosatt i en kommune.
Det er gjort midlertidig unntak fra søknadsplikten etter plan- og bygningsloven § 20-9 «Når det er nødvendig som følge av et høyt antall ankomster til Norge av personer fordrevet fra Ukraina» og 20-10, som ble forlenget. I mai 2022 ble det gjort midlertidige endringer i plan- og bygningsloven (pbl.) for å sikre tilstrekkelig kapasitet for innkvartering, bosetting, barnehage og skole, se pbl. §§ 20-9 og 20-10. De midlertidige bestemmelsene er videreført til 1. juli 2024.
Sivilbeskyttelsesloven er tenkt brukt. Der fremgår det av formålsbestemmelsen i lovens § 1 https://lovdata.no/lov/2010-06-25-45/§1 at loven hjemler bruk av «ikke-militær makt når riket er i krig, når krig truer, når rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare, og ved uønskede hendelser i fredstid». Ut fra ordlyden synes ikke bestemmelsen å ivareta personer fra utlandet da ordlyden gjelder forhold i riket.
Den foreslåtte forskriftshjemmelen i en eventuell ny § 95 a i utlendingsloven viser i tredje ledd til sivilbeskyttelsesloven kapittel VII, når det gjelder hvordan en eventuell rekvirering skulle kunne foregå. Hvor det blant annet fremgår i § 25 https://lovdata.no/lov/2010-06-25-45/§25 og § 26 https://lovdata.no/lov/2010-06-25-45/§26, som blant annet gjelder avståelse av eiendomsrett uten vederlag.
Det følger av § 25 første ledd om rekvisisjon:
Departementet kan kreve avstått eiendomsrett, bruksrett eller annen særlig rådighet over fast eiendom i den grad det er nødvendig for oppfyllelse av lovens bestemmelser. Det samme gjelder rettigheter og løsøre av ethvert slag og elektrisk kraft. Avståelse til bruk omfatter rett til å foreta de endringer ved gjenstanden eller den faste eiendommen som anses nødvendig.
Det følger av fjerde ledd:
Departementet kan gi eier eller bruker av løsøre pålegg om at tingen skal stilles til rådighet på angitt sted.
Og av sjette ledd:
Avståelsen kan kreves gjennomført straks, selv om erstatning ikke er betalt eller fastsatt. Rekvirerende myndighet skal i så fall sørge for å innhente de beskrivelser og opplysninger som er nødvendige for fastsetting av erstatning. Skjønn etter § 27 skal avholdes så snart som mulig. Når det er nødvendig kan rekvirering gjennomføres med bistand fra politiet.
Videre følger det av sivilbeskyttelsesloven § 26, som etter fjerde ledd også er en forskriftshjemmel:
§ 26. Forberedende tiltak med sikte på rekvisisjon
Som ledd i forberedende tiltak kan de myndigheter som departementet bestemmer, peke ut fast eiendom og løsøre som skal avstås etter § 25, og gi eier og bruker av løsøre pålegg om at tingen i nærmere angitte tilfeller skal stilles til rådighet på angitt sted.
Eier og bruker av fast eiendom eller løsøre plikter etter krav fra myndighetene å erkjenne mottak av melding om tiltak eller pålegg som nevnt, samt å gi opplysninger og å gi adgang til inspeksjon. Løsøre kan om nødvendig pålegges brakt til et bestemt sted for inspeksjon. Slike pålegg skal oppfylles uten erstatning, med mindre annet er bestemt av departementet.
Fast eiendom og løsøre kan etter avgjørelse av myndigheter utpekt etter første ledd, utbedres eller på annen måte forandres for å gjøres tjenlig for det påtenkte formål.
Departementet kan gi forskrifter om forberedende tiltak etter denne bestemmelsen.
Husk at kravet til nødvendighet i sivilbeskyttelsesloven er knyttet opp til formålsbestemmelsen i loven, uten nødvendigvis å passe på tilfellene i høringsforslaget.
Det vises videre til Grunnloven § 49, om at i Grunnloven § 49 annet ledd fremgår det at: «Innbyggerne har rett til å styre lokale anliggender gjennom lokale folkevalgte organer. Nærmere bestemmelser om det lokale folkevalgte nivå fastsettes ved lov».
Det vises i høringen til det kommunale selvstyret i Kommuneloven §§ 2-1 https://lovdata.no/pro/lov/2018-06-22-83/§2-1 og 2-2 https://lovdata.no/lov/2018-06-22-83/§2-2 Hvor det følger av kommuneloven § 2-1 at begrensinger i det kommunale selvstyret skal ha hjemmel i lov. Det følger videre av kommuneloven § 2-2 at det kommunale selvstyre ikke bør begrenses med mindre det er grunn for å gjøre det av hensyn til nasjonale mål.
Det fremgår videre at ettersom det gjelder et lovkrav for å gi oppgaver og plikter til kommunene og fylkeskommunene, vil forholdsmessighetsprinsippet særlig være rettet mot vurderinger knyttet til arbeidet med innføring av slike lover, dog slik at Stortinget ikke er bundet av prinsippet.
Her vises det videre til menneskerettsloven § 3 om at FN konvensjonene etter § 2 står over norsk lov ved motstrid. Det er merkelig at dette tilsynelatende praktiseres litt vilkårlig og ikke synes å gjelde overfor menneskerettighetsbrudd mot for eksempel samene. I Fosen dommen HR-2021-1975-S er det konstatert menneskerettighetsbrudd og manglende/ugyldig tillatelse. Der trumfes det likevel igjennom av Olje- og energidepartementet at det som er bestemt om bygging av vindkraftverk etter energiloven likevel skal gjelde. I dette tilfellet anses det derimot for legitimt å vise til menneskerettighetene for å trumfe i gjennom lovendringer som setter til side et krav om at et tiltak er til nasjonale formål, for å beskytte riket og imot det lokale selvstyret som er Grunnlovsfestet. Det er altså slik at Grunnloven som også har menneskerettigheter i seg som for eksempel den private eiendomsretten i Grunnloven § 105 https://lovdata.no/lov/1814-05-17/§105 står over menneskerettighetsloven. Det gjelder også overfor EU i henhold til mottaksdirektivet av 26. juni 2013 som det vises til. Selv om det nesten har blitt sedvane å bryte Grunnloven.
Vi er ikke så opptatt at det «skal svært mye til» som det anføres videre i høringen, eller at frivillige løsninger skal være forsøkt først. Da vi vet at viljen til å bruke midlertidige hjemler, forlenge disse med et ønske om å tilsidesette forholdsmessighetsvurderinger i stor grad er til stede og har vært brukt. Vi vet at kravet om at det må være en ekstraordinær situasjon for at forskriftshjemmelen tas i bruk, ikke er til hinder for at bruk av bestemmelsen rettferdiggjøres av våre myndigheter. Vi begynner å bli kjent med hvordan midlertidige bestemmelser og forskrifter har hatt en tendens til å bli svært inngripende overfor det lokale selvstyret, folks private rettssfære og private autonomi og selvbestemmelsesrett. Det uttales i høringen at; For å kunne møte en slik ekstraordinær situasjon med tilstrekkelig styrke, vil det være nødvendig at bestemmelsen også skal kunne anvendes når det er stor sannsynlighet for at en situasjon hvor behovet for bistand fra kommunene vil oppstå i nær fremtid.
En fullmaktshjemmel til å vedta inngripende forskrifter basert på sannsynlighet for fremtidige situasjoner er egnet til å skape stor uforutsigbarhet og inngripende avgjørelser.
Lov og Helse ber på grunnlag av det ovennevnte om at forslaget forkastes.
