oss 100 kroner!
John’s Substack, 27. november 2023.
Det er en økende mengde overbevisende fakta som viser at Russland og Ukraina var involvert i seriøse forhandlinger for å avslutte krigen i Ukraina rett etter at den startet 24. februar 2022 (se nedenfor). Disse samtalene ble tilrettelagt av den tyrkiske presidenten Recep Erdogan og den tidligere israelske statsministeren Naftali Bennett og inneholdt detaljerte og ærlige diskusjoner om vilkårene for en mulig løsning.
Les: Russland og Ukraina nær en våpenhvile i mars 2022, men Vesten sa nei
Etter alt å dømme gjorde disse forhandlingene, som fant sted i mars-april 2022, reelle fremskritt da Storbritannia og USA ba Ukrainas president Zelensky om å forlate dem, noe han gjorde.
Dekningen av disse hendelsene har lagt vekt på hvor tåpelig og uansvarlig det var for president Joe Biden og statsminister Boris Johnson å sette en stopper for disse forhandlingene, gitt all død og ødeleggelse som Ukraina har lidd siden da – i en krig som Kiev sannsynligvis vil tape.
Likevel har et spesielt viktig aspekt ved denne historien om årsakene til Ukraina-krigen fått lite oppmerksomhet. Den dypt fastlåste konvensjonelle visdommen i Vesten er at president Putin invaderte Ukraina for å erobre landet og gjøre det til en del av et Stor-Russland. Deretter ville han gå videre og erobre andre land i Øst-Europa. Motargumentet, som har liten støtte i Vesten, er at Putin først og fremst var motivert til å invadere av trusselen om at Ukraina skulle bli med i Nato og bli et vestlig bolverk på Russlands grense. For ham og andre russiske eliter var Ukraina i NATO en eksistensiell trussel.
Forhandlingene i mars-april 2022 gjør det klart at den konvensjonelle visdommen om krigens årsaker er feil, og motargumentet er riktig, av to hovedgrunner. For det første var samtalene direkte fokusert på å tilfredsstille Russlands krav om at Ukraina ikke skulle bli en del av NATO og i stedet bli en nøytral stat. Alle involverte i forhandlingene forsto at Ukrainas forhold til NATO var Russlands kjerneanliggende. For det andre, hvis Putin var fast bestemt på å erobre hele Ukraina, ville han ikke ha gått med på disse samtalene, da selve essensen i samtalene motsa enhver mulighet for at Russland kunne erobre hele Ukraina. Man kan hevde at han deltok i disse forhandlingene og snakket mye om nøytralitet for å maskere sine større ambisjoner. Det er imidlertid ingen bevis som støtter denne argumentasjonen, for ikke å nevne at: 1) Russlands lille invasjonsstyrke var ikke i stand til å erobre og okkupere hele Ukraina; og 2) det ville ikke ha gitt mening å utsette en større offensiv, da det ville gi Ukraina tid til å bygge opp sitt forsvar.
Kort sagt, Putin lanserte et begrenset angrep inn i Ukraina med det formål å tvinge Zelensky til å forlate Kievs politikk om å innordne seg med Vesten og til slutt bringe Ukraina inn i NATO. Hadde ikke Storbritannia og Vesten grepet inn for å stanse forhandlingene, er det god grunn til å tro at Putin ville ha oppnådd dette begrensede målet og gått med på å avslutte krigen.
Det er også verdt å huske at Russland ikke annekterte de ukrainske oblastene Donetsk, Luhansk, Kherson og Zaporizhzhia før i september 2022, lenge etter at samtalene var avsluttet. Hadde en avtale blitt oppnådd, ville Ukraina nesten helt sikkert kontrollert en langt større andel av sitt opprinnelige territorium enn det gjør nå.
Det blir stadig tydeligere, at når det gjelder Ukraina, er nivået av dårskap og uærlighet blant vestlige eliter og vestlige mainstream medier fantastisk.
The Myth that Putin Was Bent on Conquering Ukraine and Creating a Greater Russia
John J. Mearsheimer er R. Wendell Harrison Distinguished Service Professor of Political Science ved University of Chicago, hvor han har undervist siden 1982.
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
