oss 100 kroner!
På den ene siden av bordet, en Global Sør-leder med full kontroll over spillet sitt. På den andre siden, en mumie som selger illusjonen om at han er «lederen av den frie verden».
Det var regien til en cliffhanger – før, under eller etter det avgjørende bilaterale møtet mellom verdens to fremste stormakter. Allerede under de innledende bemerkningene var USAs utenriksminister Tony Blinken, som satt på høyre side av mumien, like livredd som James Stewart, redd for høyder i Hitchcocks «Vertigo» – en følelse av at undergangen ville komme hvilket øyeblikk som helst.
Så gjorde det det – på den siste pressekonferansen. Joe Biden, skuespilleren som spiller Mumien, sa etter et velkjent smil: Kinas president Xi Jinping er «en diktator». Fordi han er leder av et kommunistisk land.
Alle de tidligere forseggjorte planene raknet på et blunk. Et tentativt rosenrødt scenario ble til en film noir. Det kinesiske utenriksdepartementets svar var så skarpt som en Dashiell Hammett one-liner – og satt i sammenheng: dette var ikke bare «ekstremt galt», men «en uansvarlig politisk manipulasjon».
Alt det ovennevnte forutsatte selvfølgelig at Mumien visste hvor han var og hva han snakket om, «rett fra levra», og ikke diktert av hans allestedsnærværende øretelefon.
Det hvite hus gir bort handlingen
Xi-Biden-dramaet som varte i litt over to timer, var ikke akkurat en nyinnspilling av «Vertigo». Washington og Beijing virket ganske vennlige og lovet i fellesskap den velkjente promoteringen og styrkingen av «dialog og samarbeid på forskjellige felt», en mellomstatlig dialog om kunstig intelligens, narkotikakontroll samarbeid, tilbake til militær-til-militær samtale på høyt nivå, en «maritim sikkerhetskonsultasjonsmekanisme», betydelig økende flyvninger innen begynnelsen av 2024 og «utvide utveksling» innen utdanning, internasjonale studenter, kultur, sport og næringsliv.
Hegemonen var langt fra å ha en uvurderlig malteserfalk («de tingene drømmer er laget av») å tilby Beijing. Kina er allerede konsolidert som verdens beste handelsøkonomi. Kina går i rasende fart framover i teknologikappløpet selv under gufne amerikanske sanksjoner. Kinas myke makt over det globale sør/globale flertallet øker for hver dag. Kina organiserer sammen med Russland det samordnede arbeidet i retning av multipolaritet.
Det hvite hus-referatet, så intetsigende som det kan virke, gir faktisk bort nøkkeldelen av handlingen.
Biden – eller faktisk ørepluggen hans – understreket «støtte for et fritt og åpent Indo-Stillehavet», forsvaret av «våre Indo-Stillehavs-allierte», «forpliktelsen til frihet til navigering og overflygingning», «tilslutning til internasjonal lov», «opprettholde fred og stabilitet i Sør-Kinahavet og Øst-Kinahavet», «støtte til «Ukrainas forsvar mot russisk aggresjon» og «støtte til Israels rett til å forsvare seg mot terrorisme«.
Beijing forstår i detalj konteksten og de geopolitiske overtonene til hvert av disse løftene.
Det referatet ikke sier er at de som styrer Biden også prøvde å overbevise kineserne om å slutte å kjøpe olje fra deres strategiske partner Iran.
Det kommer ikke til å skje. Kina importerte i gjennomsnitt 1,05 millioner fat olje om dagen fra Iran i løpet av de første 10 månedene av 2023 – og importen er økende.
US Think Tankland har alltid utmerket seg i feilinformasjon og desinformasjon og trodde på sin egen barnslige projeksjon av Xi som tøffing mot USA i Asia, vel vitende om at Washington ikke har råd til en tredje kjærlighetsaffære, beklager, krigsfront, på toppen av Ukraina og Israel /Palestina.
Faktum er at Xi vet alt som er å vite om imperiets roterende hybridkrigsfronter, pluss andre som kan slås på med et trykk på en bryter. Hegemonen fortsetter å provosere forstyrrelser ikke bare i Taiwan, men i Filippinene, Japan, Sør-Korea, India, og fortsetter å flørte med mulige fargerevolusjoner i Sentral-Asia.
Det har ennå ikke vært noen direkte konfrontasjon mellom USA og Kina takket være tusenårs kinesisk diplomatisk ekspertise og langsiktig visjon. Beijing vet i detalj hvordan Washington samtidig er i Full Hybrid War-modus mot BRI (Belt and Road Initiative) og BRICS – snart BRICS 11.
Bare to alternativer for Kina og USA
En kinesisk-amerikansk reporter spurte etter de innledende bemerkningene Xi på mandarin om han stolte på Biden. Den kinesiske presidenten forsto spørsmålet perfekt, så på henne og svarte ikke.
Det er en nøkkelvri i plottet. Tross alt visste Xi fra begynnelsen at han snakket med behandlerne som kontrollerte en øretelefon. Dessuten var han fullt klar over at Biden, faktisk hans behandlere, utropte Beijing som en trussel mot den «regelbaserte internasjonale orden», for ikke å snakke om nådeløse anklager om «folkemord i Xinjiang» pluss innringingstsunamien.
Det var ikke noe uhell da Xi i mars i fjor, i en tale til kommunistpartiets framtredende ledere, uttalte eksplisitt at USA er engasjert i «omfattende inneslutning, omringing og undertrykkelse mot oss.»
Den Shanghai-baserte forskeren Chen Dongxiao foreslår at Kina og USA bør engasjere seg i «ambisiøs pragmatisme». Det var tilfeldigvis akkurat tonen i Xis viktigste resultat i San Francisco:
«Det er to alternativer for Kina og USA i en tid med globale transformasjoner som ikke har vært sett på et århundre: Det ene er å styrke solidariteten og samarbeidet og gå sammen for å møte globale utfordringer og fremme global sikkerhet og velstand og den andre er å klamre seg til nullsum-mentaliteten, provosere rivalisering og konfrontasjon, og drive verden mot uro og splittelse. De to valgene peker på to forskjellige retninger som vil avgjøre framtida til menneskeheten og planeten Jorden.»
Det er så alvorlig som det kan bli. Xi la til kontekst. Kina er ikke engasjert i koloniplyndring, er ikke interessert i ideologisk konfrontasjon, landet eksporterer ikke ideologi og har ingen planer om å overgå eller erstatte USA. Så USA bør ikke forsøke å undertrykke eller omringe Kina.
Bidens behandlere kan ha fortalt Xi at Washington fortsatt følger One China-politikken – selv om USA fortsetter å bevæpne Taiwan under den forvrengte logikken om at Beijing kan «invadere». Xi ga nok en gang den konsise sluttreplikken: «Kina vil til slutt, uunngåelig bli gjenforent» med Taiwan.
$40 000 for middag med Xi
Midt i all den knapt skjulte spenningen kom lettelsen i San Francisco i form av forretninger. Alle og hans bedriftsnaboer – Microsoft, Citigroup, ExxonMobil, Apple – ønsket å møte ledere fra flere APEC-nasjoner. Og spesielt fra Kina.
APEC står tross alt for nesten 40% av den globale befolkningen og nesten 50% av verdenshandelen. Dette handler om Asia-Stillehavet – ikke «Indo-Stillehavet», et tomt «regelbasert internasjonal orden»-spill som ingen vet noe om, og langt mindre som brukes overalt i Asia. Asia-Stillehavet vil stå for minst to tredjedeler av den globale veksten i 2023 – og det teller.
Derav den store suksessen til en forretningsmiddag på Hyatt Regency, med billetter som koster mellom $2000 og $40.000, arrangert av National Committee on United States-China Relations (NCUSCR) og US-China Business Council (USCBC). Xi var den ubestridte stjernen i showet.
Businesseliten visste godt på forhånd at USA valgte bort den omfattende og progressive avtalen for Trans-Pacific Partnership (CPTPP) og at det nye handelsspillet, det såkalte Indo-Pacific Economic Framework (IPEF) ikke treffer sakens kjerne: lavere tariffer og bred markedstilgang.
Så Xi var der for å «selge» til investorer, ikke bare Kina, men også en stor del av Asia-Stillehavet.
En dag etter San Francisco flyttet hjertet av handlingen til Shanghai og en Russland-Kina-konferanse på høyt nivå. Det er den typen møte der det strategiske partnerskapet formulerer veier framover i den lange marsjen mot multipolaritet.
I San Francisco gjorde Xi et poeng for å understreke at Kina respekterer USAs «historiske, kulturelle og geografiske posisjon», mens han håpet at USA ville respektere «sosialismens vei med kinesiske særtrekk».
Og det er her film noir-plottet nærmer seg den endelige skuddvekslinga. Det Xi håper aldri vil skje med de gærne neocons som styrer USAs utenrikspolitikk. Og det ble sterkt bekreftet av The Mummy, også kalt Joe «Dictator» Biden .
Så mye for realpolitisk utøver Joseph «myk makt» Nye, en av få realister som mener Kina og USA, som James Stewart og Kim Novak i «Vertigo», trenger hverandre, og ikke bør skilles.
Vel, dessverre, i «Vertigo» stuper heltinnen inn i avgrunnen og dør.
Denne artikkelen ble blant annet publisert her.
