Skal vi virkelig bringe WHO sitt ensrettede helsediktatur til Norge?

18. november 2023

Nylig holdt rettsprofessor Morten Walløe Tvedt et foredrag på Litteraturhuset i Oslo, der han presenterte sin “Betenkning om rettsutviklingen i Verdens helseorganisasjon (WHO)”. Der kom det frem at den mest essensielle setningen i WHO sitt styringsdokument, på menneskets iboende selvråderett og verdi, den strykes. I stedet gjøres styringen autokratisk med smak av det totalitære, og det bør flere enn professoren være høyst betenkt over.

Tvedt peker til at generalsekretær Tedros Adhanom Ghebreyesus allerede er enerådende i å utpeke sitt faglige råd, og at han kan overkjøre deres beslutninger etter eget forgodtbefinnende. Nå er han i tillegg foreslått å kunne diktere helsetiltak over hele verden, for enhver internasjonal helsenødsituasjon som han måtte beslutte. Dette helt uten at noen er satt til å kunne ettergå WHO sine beslutninger. Dette settes også i søkelyset av andre internasjonale jurister og advokater. Det er ikke tillitsvekkende at denne endringsdialogen mye foregår bak lukkede dører.

For å sikre samme tiltak verden over, vil WHO opprette et organ som skal påse at hvert land følger opp som diktert. I tillegg er hvert land pålagt å endre sitt eget lovverk slik at WHO sine diktat kan gjennomføres “uten opphold”. Dette er en alvorlig inngripen i den nasjonale råderett, potensielt i brudd med vår egen grunnlovs §1, om at Norge er et selvstendig og uavhendelig rike.

Regjeringen har ennå tid til å gi Norges betenkning til det totalitære helseregimet som WHO selv foreslår å skaffe seg enerådig makt over, uten noen mekanisme for ettergåelse, overprøvelse eller kvalitetssikring og med betydelig svekkelse av menneskerettighetene.

Hvorfor slik hast med å etablere et helse-diktatur?

Med sine 194 medlemsland skulle man vel kunne tro at alt WHO står for, er til verdens beste. Vår egen helseminister mener åpenbart det, og som hennes sitat under her viser det, har den norske regjeringen full tiltro til de foreslåtte endringene. Juridiske betenkninger fra Innlandet er da lett å overse. Men vet folket reelt hva som skjer her? Mange med innsikt i sakskomplekset løfter en advarende finger, og endringene foreslått er ikke små.

Er så WHO en stemme for verdenslandene, eller mest styrt av pengeinteresser? Viktig å vite er at WHO allerede er 80% finansiert av farmasøytiske selskaper og organisasjoner. Advokat Phillips Kruse, med base i Zürich, har publisert en betenkning der han påpeker at hele 64% av den samlede finansieringen er direkte knyttet til konkrete leverandørkrav, og konkluderer: “Dette gjør WHO til en sponsor-drevet organisasjon, et nikkedukkende verktøy for sponsorenes rene markedsinteresser.”

Er det som skjer et maktkupp av en klasse noe annerledes enn vår norske naivitet så lett vil ta inn over seg?

Med den betydelige makten som WHO gir private investorer, gjøres medlemslandene til sandpåstrøere. Og det er noe som Norge har tradisjon for å være raskt ute med, i internasjonal sammenheng. Det sies at vi var aller først ute med å flagge støtte til de betydelige endringene som nå er i ferd med å skje.

Skal vi høre på rettsvitenskap-professor Tvedt og hans kolleger internasjonalt, er det en farlig utvikling vi nå ser. Med de foreslåtte nye retningslinjene for WHO – tråkkes det over menneskerettighetene uten respekt for vår iboende selvråderett. Den konkrete setningen om nettopp de dypeste menneskelige rettigheter, de er som sagt foreslått strøket. En slik utvikling bør kanskje ikke den norske regjeringen støtte så lettvint, og hastig? Eller er det meningen at vi nok en gang skal stå med nisseluen under armen?

På grasrot plan er det nå de som mener at vi bør trekke oss helt ut av WHO. Det er en prosess som tar tre år, og derfor er det ikke mindre viktig å bruke påvirkningskraften som Norge har mens det ennå er mulig. Det er også de som hevder at det er bedre å være inne i varmen og påvirke innenfra, enn utenfra. Når man argumenterer slik, kan det ikke kobles til å alltid være nikkedukke. Om så, er det åpenbart andre grunner til å ville være ‘inne i varmen’.

Fra demokratisk rådgivende til diktatorisk styrende

WHO var opprinnelig ment å være et rådgivende organ for de 194 medlemsstatene i FN. Samtidig var det fra starten av (1948) et privat-finansiert prosjekt. Byrået ble stiftet med midler fra Rockefeller Foundation, som også sto bak oppstarten av Folkehelseinstituttet i Norge.

Fra våren 2022 ble det tydelig at WHO nå søker en ordregivende rolle, altså makt til å pålegge medlemslandene visse helsetiltak. Det var i den forbindelse vår helseminister gikk inn for å «konsolidere WHO», ved gi dem den altomfattende makten de ønsker.

Det som sto til debatt våren 2022 var den såkalte pandemitraktaten (WHO Ca+) som – om den blir vedtatt – vil angi mer detaljerte helserestriksjoner og tiltak i forbindelse med en pandemi, sikre deling av patogener mm. Samlet sett dreier seg om tiltak slik som WHO anbefalte under pandemien i 2020-21 og som er listet opp i artikkel 18 i deres vedtekter, International Health Regulations (IHR 2005). Som kjent ble disse tiltakene tatt i bruk i ulik grad over hele verden med lockdown, karantene, reisebegrensninger, obligatorisk testing, masketvang, vaksinetvang og vaksinepass.

Det nye er at WHO foreslår at de gis makten til å toppstyre relevant pandemi-informasjon, samt gi overnasjonale føringer for «kampen mot misinformasjon og desinformasjon». Dette er detaljert i pandemitaaktaten og utgjør en betydelig innstrammet sensur av ytringer. Om det vedtas vil verdenssamfunnet åpenbart bli trukket lengre ned i det totalitære. Vitenskapen og dens opponerende talerør og meningsbærende, skal munnbindes.

Forfatter Trond Skaftnesmo sier det slik: “Jeg kjenner ingen som syns det er en god idé å innføre et globalt helsediktatur. Heller ikke har noen av våre politikere ytret noe i den retning. Det nærmeste må da være vår helseminister, Ingvild Kjerkol, som synes det er bra at WHO har «nulltoleranse for feil oppførsel» og vil gi dem makt til å vise det. Men ellers er det ingen som ivrer for en slik nasjonal suverenitetsavståelse. Likevel skjer det nå et målrettet og intensivt arbeid for å realisere denne dystopien. Men alt foregår i det stille, uten at det i noe land er en demokratisk prosess rundt saken.”

En farlig utvikling, til hvilket nivå?

Hvordan definerer så helseminister Kjerkol “feil oppførsel”? Er det de av oss som fortsatt hevder vi har suverenitet over egen helse og velvære? Og hva er så straffen som skal utmåles for å hevde at menneskerettigheter eksisterer og bør etterleves?

WHO vil at det heretter skal være ‘likt for alle’ under en pandemi eller en annen helsekrise som de velger å sette i gang tiltak for. Det var blant annet dette de ville ha orden på under WHOs årlige generalforsamling i 2022 der delegater fra alle medlemsland møttes. Hva slags tiltak utgjør så lesten for kommende tiltak? Er det da Sveriges pandemihåndtering, med lavest overdødelighet i Europa slik tallene nå taler, som er modellen? Nei, Tedros Adhanom Ghebreyesus, generalsekretæren nylig gjenvalgt uten motkandidat, han har tvert om fremholdt Kina som et eksempel til etterfølgelse. Fra Shanghai er det lett å huske de som ble låst inne i ukesvis, hundretusener, med opprivende traumer påført mange av dem.

Traktatutkastet som WHO presenterte våren 2022 kom imidlertid ikke fra Kina, men fra USA. Det ble trukket tilbake på generalforsamling grunnet et massivt opprør fra afrikanske land, pluss mange andre land i sør. De ville rett og slett ikke gi fra seg sin nasjonale selvråderett, heller ikke under en pandemi. Det kan i parentes bemerkes at Afrika er det kontinentet som hadde «dårligst opptak» av Covid-vaksiner, samtidig som de kom ut med de laveste tall på koronadødsfall.

Et annet tankekors er det at WHO, ved sin ekspertgruppe SAGE, fortsetter å promotere mRNA-vaksinen, med: Primary and booster doses are safe and effective in children and adolescents. […] Vaccinating pregnant persons – including with an additional dose if more than 6 months have passed since the last dose – protects both them and the fetus. Dette er uttalelser som står i kontrast til de bekymringer forskere innenfor feltet lenge har gitt uttrykk for når det gjelder peri- og myokarditt, brå hjertedød (SADS), galopperende kreftutvikling etter booster-doser, økning i dødfødsler og spontanaborter etter mRNA-vaksinering, med videre. WHO har da heller ikke oppgitt noe vitenskapelig belegg for sin skråsikkerhet.

Alt det som har vært sagt av WHO som rådgivende organ har relevans for å bedømme hva vi kan vente oss om WHO lykkes i sin streben for å bli et maktutøvende organ. Grensen for å erklære en “helsekrise” er allerede betydelig senket, samtidig som forslaget er å ensrette tiltakene mot kommende pandemier/helsekriser over hele verden. Det er høyst vidløftig, og det synes å være flere spørsmål til hva dette betyr enn det er mulig å besvare på kort tid.

Siden vi ikke hadde et slikt maktutøvende WHO denne siste gangen, kan vi sammenligne utfallene ved ulike strategier, som f.eks. mellom Vesten og Afrika. Og vi kan allerede nå se at mye av det som ble påtvunget folk fra deres lands myndigheter – nedstengninger, masse-testing, sosial distansering, masker, vaksiner – i ettertid viser seg å ha vært skadelig eller uten nytte. Med WHO ved roret ville trolig alle land ha blitt utsatt for de mest drakoniske tiltakene. Og deres tvangstiltak ville ikke kunne kontrolleres eller kritiseres i ettertid, for uten noen ‘kontrollgruppeland’, som Sverige i vår sfære, ville det vært umulig å bedømme effekten. Det vil ennå ta flere år, før vi forstår hva denne siste runden faktisk betyr for helse, overdødsfall, hjertesvikt for unge og hva tapt nærkontakt med andre betyr for alle berørte, kanskje spesielt de yngste skolebarna.

Med alt det som ennå er ubesvart, er det vanskelig å forstå hastverket med å betydelig utvidede WHO sine fullmakter, fra å rådgi til å diktere.

Og om etableringen av en helse-tsar for verden ikke skulle være nok, har WHO også tiltaket “One Health” på gang. Kjenner du noen som ikke fikk nok hjelp av helsevesenet, men som overlevde takket være alternative metoder? Glem det. WHO ønsker at helsetilbudet skal være likt verden over, og ser på samtlige tilnærminger som noe de skal styre og diktere. For de av oss som vet hvilken etterslepende bevegelse det er for ny teknologi og nye terapiformer å bli adoptert av det offentlige, blir dette alvorlig galt. Det går gjerne år og tiår før det nye – eller høyst tradisjonelle som redder mange – blir tatt inn i varmen. Med One Health skal ikke det bli lettere å overleve alvorlig sykdom, tvert om. Er det “feil oppførsel”, å redde liv utenfor helsesystemet?

Hvorfor skal menneskerettighetene svekkes uten debatt?

WHO har foreslått en helt ny pandemitraktat – som har fått særlig oppmerksomhet. WHO har sin grunnlov fra 1946 og krever 2/3 flertall for nye traktater. Pandemitraktaten og dens innhold, sammen med svekkelsen av menneskerettighetene i IHR, tyder på at en annen fremgangsmåte ville vært mer betryggende. En demokratisk og transparent endringsprosess, med tydelighet på hva som skjer med menneskerettighetene, hva WHO bør utøve av makt, hvordan det best skal organiseres og hvordan beslutninger kan bli ettergått og overprøvd.

Den andre prinsipielle endringen, som har gått under radaren hos de fleste politikere og journalister, angår revisjonene av WHOs egne vedtekter (IHR). Tvedt sin betenkning går spesielt inn på det enerådende med generalsekretærenes rolle. Som det også har skjedd, kan generalsekretæren overkjøre sitt faglige råd med eksperter etter eget forgodtbefinnende. Og det er ingen gitt å se ham i kortene. Betryggende?

Det konkret udemokratiske i de foreslåtte WHO endringene

Professor Tvedt skriver: “Sett i sammenheng er disse to forslagene til endring en klar svekkelse av menneskerettighetene.” Dette referer til at referansen til menneskerettigheter, menneskelig verdighet og personlige friheter i artikkel 3 er foreslått strøket. I stedet er det foreslått en ullen formulering om at menneskerettighetene ikke skal krenkes ‘unødvendig’ i artikkel 2. Nettopp en slik formulering gjør det naturlig å stille spørsmål til hva som vil kunne skje i praksis, der det som er foreslått strøket i artikkel 3 er langt mer betryggende.

Tvedt fortsetter: “En konklusjon er at eksisterende IHR 2005-regler, lest i sammenheng med forslagene til nye forpliktelser, vil innebære at medlemslandene blir folkerettslig forpliktet til å anvende WHOs digitale pass for reisedata og helseinformasjon. Reglene innebærer også at World Health Assembly [WHO sin generalforsamling, der landene er representert] får vid kompetanse til å endre på de tekniske aspektene knyttet til internasjonal reise. WHO bestemmer hvilke vaksiner som skal inngå i de digitale sertifikatene. Dermed får generalsekretæren også den rettslige myndigheten til å velge noen vaksiner fremfor andre, for hele verden.”

Hans konklusjon: “Antallet forslag er mange. Det er vanskelig å overskue helheten i forslagene. WHO og landenes departementer holder forslagene til endringer i IHR hemmelig. Denne lovgivningsprosessen skjer dermed med veldig liten grad av demokratisk debatt og diskusjon. Hvordan fremtidens helsejus skal se ut forhandles i lukkede og hemmelige rom. Dette gir et stort demokratisk underskudd.”

Advokat Phillip Kruse påpeker at prosessen for å vedta de betydelige endringene som WHO foreslår, har en stor grad av automatikk over seg. Med simpelt flertall for å endre IHR [Tvedt mener det kreves 2/3], skal det mye til for å stoppe denne beslutningen. Kruse konkluderer at med de foreslåtte endringene kan WHO:

Erklære en helsenødsituasjon helt på egen hånd, med tilhørende tiltak på enhver skala.
Gjøre alle tiltak bindende, der hvert land bare har å etterkomme diktert løsning. Det vil overkjøre hvert lands selvråderett, deres grunnlov og enhver annen berørt lovgivning.
Innføre infokontroll der sensuren for å stoppe “andre syn” tas til et nytt nivå. Dette betyr døden for vitenskapen på området, for helsejustis og for sentrale demokratiske prinsipper.
Operere uten “Checks and Balances”. Ingen korrektive tiltak er etablert, ingen er gitt den rollen. Ingen reell kvalitetskontroll heller, eller dialog med berørte individer.
Unngå ansvarliggjøring, full immunitet er gitt, og full frihet fra å betale skatt.

Han konkluderer med at det foreslåtte regimet er høyst bekymringsfullt – rett ut uakseptabelt. Han mener folket i hvert land må agere og reagere, og stoppe egne regjeringer. Det er nok lettere å oppnå i Folkeavstemnings-Sveits, enn i Dugnads-Norge.

Konklusjon

I lys av de betydelige endringene foreslått for WHO sin målsetting og maktutøvelse, vil generalsekretæren gis totalitære fullmakter til å overkjøre hvert eneste lands utøvelse og tiltak for hans egenrådig erklærte helsekriser.

På hvilket grunnlag slikt er besluttet, i prinsipp og på tiltak å iverksette og på hvilken måte, det er ingen gitt å ettergå eller overprøve. Hvorfor så denne bråhasten med å få etablert et sant helse-diktatur for hele verden? Hvorfor er endringsprosessen bak lukkede dører, helt uten demokratisk forankring i folket?

Den norske juridiske betenkningen til Morten Walløe Tvedt, professor i rettsvitenskap, har mange solide argumenter for å sette bremseklossene hardt på for WHO sin foreslåtte omfattende endringer fra å rådgi, til å diktere. Alle nasjonale hensyn skal settes til side, og han understreker det udemokratiske i hele beslutningsprosessen og de konkrete forslagene.

Når vi ser Tvedt sin rapport sammen med advokat Kruse sin påpekning av at WHO er et konglomerat styrt av sivile sponsorer, dvs. vaksineindustrien i stort, fremstår et tydelig bilde.

WHO er et organ som seiler under et demokratisk flagg under FN, men for beslutningene på innhold og leveranse har markedskrefter i flertall. Det er åpenbart at dette tilsnittet vil påvirke beslutningene til generalsekretæren for helsenødsituasjoner, både om det skal erklæres og hvilke tiltak og vaksiner som skal gjøres obligatorisk for alle land og alle som én. Dette er som å la bukken passe på havresekken.

Det som er foreslått bør ringe noen alarmbjeller, der det finnes demokratiske gener. Det er ikke sikkert at helseminister Kjerkol har de så sterkt, sett i lys det hun er sitert på over her. Det er nok andre som må agere nok til å vekke henne og resten av regjeringen til bevegelse og handling. Da om noe skal skje – eller er Grunnlovens §1 mest lagt til side? Hva sier du, Støre?

Med solide juridiske betenkninger på bordet og flere spørsmål enn svar, bør Norge så absolutt sette foten ned. Første steg bør være at Norges delegasjon til møtet i desember krever at forhandlingene åpnes, og at allmennheten gis full tilgang til de forhandlede tekstene i arbeidsgruppen for IHR.

Noe mindre enn en transparent prosess bør skape bølger, når folket forstår hvilket overgrep på menneskerettighetene som regjeringen nå er i ferd med å la skje.

_________________________