Papirtigeren

For et par dager siden holdt den arabiske ligaen, sammen med organisasjonen for muslimske land, et toppmøte i Riyadh, Saudi Arabia.. Tema for møtet var krigen mot Gaza og hvordan de arabiske og muslimske landene skulle stille seg. Mange hadde forventninger om at toppmøtet ville kunne bidra til at den nådeløse krigen ville ta slutt. Tross alt var det snakk om et toppmøte mellom land som i tiår etter tiår hadde krevd rettferdighet for det palestinske folket. Et toppmøte mellom land som identifiserte seg med det palestinske folkets lidelser og som sto last og brast på deres side. Et toppmøte mellom land som, hvis de ville, hadde økonomisk og politisk makt og styrke til å tvinge Europa og USA til å skifte kurs, og dermed få Israel til å avslutte sitt folkemord og komme seg til forhandlingsbordet.

Dessverre, forventningene slo ikke til. Det som kunne ha blitt et betydningsfullt bidrag til å presse frem en våpenhvile og deretter en fredsavtale, ble bare enda et møte i den lange rekken av møter hvor Israel og USA / NATO ble bedt om å avslutte krigen mot det palestinske folket i Gaza.

Landene kunne ikke bli enige om annet enn:

• Å be / kreve at USA måtte være så snill å få Israel til å slutte å bombe Gaza, i alle fall i en periode.
• Å be / kreve at Sikkerhetsrådet i FN vedtar at det skal være våpenhvile. At Israel avslutter sine dødelige bombeangrep. I Sikkerhetsrådet har som kjent USA og to andre NATO land, England og Frankrike, vetorett mot enhver resolusjon. Alle tre støtter Israel aktivt med våpen og penger slik at de kan føre sin krig mot Gaza og vil selvfølgelig nedlegge veto mot resolusjoner som krever avslutning av krigen. (pr i dag har USA nedlagt veto mot 43 resolusjoner i Sikkerhetsrådet som fordømmer Israelske overgrep!)

Vi vet i tillegg at Israel er det landet i verden som, flest ganger, har nektet å imøtekomme Sikkerhetsrådets påbud, selv der vedtakene er gjort uten noe veto. Uten å bli møtt med sanksjoner av noe slag. Til sammen har de nektet å etterkomme 28 vedtatte resolusjoner i Sikkerhetsrådet. (Som medlem i FN er alle land lovpålagt å etterkomme sikkerhetsrådets beslutninger.)

• Å kreve at Gaza stripen i fremtiden måtte forbli en  del av den fremtidige palestinske staten og ikke bli en ny del av Israel.

President Bashir Assad fra Syria oppsummerte skuffelsen etter møtet i en kort setning:

Hvis vi ikke har verktøy til å presse Israel, så vil ethvert skritt vi tar, enhver tale, ikke ha noen som helst betydning.

Det var på dette punktet at motsetningene på møtet ble uovervinnelige:

Skulle de arabiske og muslimske landene, nøye seg med høflige anmodninger / krav, eller skulle de true med økonomiske og diplomatiske konsekvenser hvis ikke USA / NATO fikk Israel til å avslutte sitt folkemord.

De følgende fem punktene ble lagt frem av de landene som krevde noe mer enn ord.

• Alle land på toppmøtet skulle forhindre at USA og andre land, overførte våpen til Israel fra sine mange baser i de arabiske landene.
• Alle skulle fryse alle diplomatiske og økonomiske kontakter med Israel
• De oljeproduserende landene skulle true med å bruke oljeboikott mot land som støttet Israel militært.
• Alle land på toppmøtet skulle nekte fly som skulle til og fra Israel å fly over deres landområder
• Toppmøtet skulle sende en delegasjon til Europa, USA og Russland. De skulle forsøke å få statslederne i de nevnte landene til å gå inn for en våpenhvile.

Ingen tvil. Dette var ikke tomme ord. Her var det snakk om alvorlige konsekvenser for USA og NATO landene hvis de ikke gikk inn for fred.

Toppmøtet kunne, som skrevet tidligere, ikke enes om disse tiltakene. De som stemte imot var: Saudi Arabia, De Forente Arabiske Emiratene, Bahrain, Jordan, Egypt, Sudan, Marokko, Mauritania og Djibouti. Altså 9 av de 22 medlemmer i Den Arabiske Ligaen. Nesten halvparten.

Det er selvfølgelig flere årsaker til denne mangelen på vilje til å presse Israel / USA / NATO. De to viktigste er kanskje at alle de nevnte landene er nære allierte av USA! Videre at de styres av eneveldige konger og prinser eller av generaler som er kommet til makten ved militærkupp mot folkevalgte regjerninger. Dvs de styrende står ikke til ansvar for folket sitt. De har sin egen dagsorden. Ofte går den ut på å berike seg selv og sine.

Det å være nær alliert av USA, betyr at de høyere offiserene i landet er utdannet der – militært og politisk og har dermed knyttet personlige og økonomiske bånd til USA og dets militære apparat. Det betyr at våpnene er amerikanske og kan i en håndvending gjøres tilnærmet ubrukelig. Det betyr at eliten har sine enorme personlig formuer syltet ned i luksus eiendommer og fete bank konti i USA og Vest Europa. Og alle vet hva som kan skje med disse formuene hvis man utsetter seg for USA sin vrede. Barna til eliten går på amerikanske elite universiteter. Flere av landene er helt avhengige av lån fra internasjonale organisasjoner som Verdensbanken og Det Internasjonale Valutafondet som begge kontrolleres av USA og deres allierte… I det hele tatt, å gå på tvers av USA sine interesser medfører ganske alvorlige konsekvenser. Kanskje man til og med blir styrtet i et kupp og en ny hersker blir satt inn…

For å gjøre konsekvensene helt klare for de gjeldene landene, så har den amerikanske utenriksministeren Anthony Blinken vært travelt opptatt siden krigen mot Gaza startet.

Han har besøkt de mest sentrale landene i området. Land med tyngde; Jordan, Egypt, Bahrain, Saudi Arabia, De forente Arabiske Emiratene, Iraq, Qatar og Tyrkia. De fem første var, som skrevet, blant de 9 som stemte mot konkrete tiltak.

Militært samarbeid

Å være et land alliert med USA, innebærer at USA har store militærbaser i landet.

Til sammen har de 16 flybaser, 7 flåtebaser og tre øvrige baser i de ulike arabiske landene.  

Basene bekrefter to ting:

• USA sitt grep på området, militært. De har til sammen noe sånt som 40 000 soldater stasjonert i Midt Østen! Og har regelmessige øvelser med sine arabiske kollegaer.
• De arabiske statslederes allianse med USA. Landet som aktivt har støttet Israel i alle sine overgrep mot det palestinske folket gjennom historien, og som også i dag sørger for at slaktingen i Gaza kan få lov til å fortsette.

På kartet under er de ulike amerikanske militærbasene i de arabiske landene tegnet inn. 

Papirtigeren

Hos det alminnelige folk i alle arabiske land, er det raseri over at Israel kan få lov til å fortsette med sitt folkemord. Det er raseri over at palestinernes liv er så lite verdt i forhold til en europeers, amerikaners, israelers eller ukrainers for den sakens skyld. Det er raseri over sine egne myndigheters tafatthet i forhold til den uretten som blir begått.

Dette raseriet må myndighetene forholde seg til. Selv om de er diktatorer, med alle statens maktmidler til sin disposisjon. (noe Sisi i Egypt enkelt demonstrerte da han slaktet ned over 1000 ubevæpnede demonstranter på Tahrir plassen, da han kuppet seg til makten). Makthaverne kan ikke åpent erkjenne sine preferanser når det gjelder samarbeid med Israel / USA. Også nå i denne krisesituasjonen. De må tillegge seg en retorikk som er passende slik at folket kan se at deres eget raseri og frustrasjon deles av de styrende.

Men lenger enn det vil de styrende ikke gå.

Langt nok til å markere seg som human, pro palestinsk, solidarisk, mot urett osv, men ikke så langt at det vil endre noe som helst.

I sannhet en papirtiger, Med et fryktinngydende brøl, alvorlige sylspisse hoggtenner, lange livsfarlige klør … men til syvende og sist – en papirtiger. Ikke noe mer.