oss 100 kroner!
Oppvekst i Norge 7
Dr. philos Knut Erik Aagaard skrev en serie artikler i dagspressa fra midten av 1990-tallet og framover. Vi har valgt å presentere dem i en serie hver søndag i en del uker framover. Artiklene har emneknaggen @Oppvekst. – Red.
Dagbladet 03.06.98
I mars gikk en debatt om likestillingens pris. Om kostnaden for samfunnet i form av kriminalitet og kulturell forarming. Om private kostnader i form av svekket psykisk helse og atferdsvansker. Kjente kvinneaktivister i Storting, etater og presse gjorde seg lystige over fhv. Riksadvokat Rieber-Mohns utspill om voldens årsaker. Kanskje har de rett, og kanskje bør de likevel tørke fliret av seg.
Debatten var overraskende fordi ideologene jo hevder at likestillingen ikke har noen pris, bare gevinster. Synet deles av de fleste politikere, redaktører og forskere. Tidspunktet overrasker også, for det har ikke skjedd noe spesielt i det siste. Skilsmissetallene er stabilt høye og kvinnen befester sin stilling i arbeidslivet. Barna er under offentlig tilsyn det meste av dagen i hele oppveksten. Kunnskapsnivået er jevnt lavt i skoleverket, og barna velter graver og brenner kirker, raner gamle damer og stikker hverandre med kniv til de dør.
Dette er vi jo blitt vant til – det når knapt førstesidene – og det skyldes angivelig ikke likestillingen, men helt andre, såkalt komplekse forhold. Det er jo slik i vitenskapen, at iøynefallende, men ideologisk uakseptable sammenhenger vikles inn i komplekse forhold.
Volden skal være femdoblet siden 1965, mens familien gikk i oppløsning, mens kvinnen utdannet seg, tok jobb, skilte seg og overlot barna til Kommunen. Kan det være en sammenheng her? Samtidigheten er åpenbar. Men som en klok mann engang sa, og han het ikke Stoltenberg: Forskjellige ting skjer av og til samtidig, til stor forvirring for vitenskapen.
Likevel: Sosialvitenskapene har lært oss noen elementære sannheter. Demokratiet forutsetter omforente rammer for samfunnsformasjonen og konsensus om grunnleggende spilleregler, et minimum av felles kulturelle referanser og en viss emosjonell modenhet i befolkningen. Vi vet også at disse samfunnets frukter og demokratiets forutsetninger ikke ble vedtatt og innført over natten. De er resultatet av langsom organisk vekst i noen hundreår. De ideologer og sosiale ingeniører som ville fjerne det gamle og konstruere det nye, spilte fallitt i vårt århundre, til en rystende pris.
Det er en vitenskapelig sevfølgelighet at familien – uansett form – er samfunnskroppens enkeltcelle. Der kulturen formidles, dannes borgeren. Herav dannelse. Dør cellene, dør kroppen.
Ingen av våre moderne vitenskaper ville – på forhånd – våge å anbefale at barna skulle fjernes fra familien, sendes nakne ut i gaten, indoktrineres av de multinasjonale Engulf & Devour og oppfostres i anstalter som eksplisitt forutsetter en funksjonell og intakt familie. Men det er dét vi har gjort. Vi har ofret barna på likestillingens alter, uten engang å forsøke å gi dem kompensasjon for familiens død. Denne overlegent viktigste og skjebnetyngste reform i moderne tid er gjennomført uten plan, refleksjon og vanlig saksbehandling. Det bare ble slik. Den urett kvinnen led, måtte barna sone, kunne man si, fra et rent vitenskapelig synspunkt.
Om vitenskapen og staten nå – i etterhånd – skal forsøke å rake kastanjene ut av ilden, prøve å gjøre noe med barns oppvekstforhold, noe som på sikt kan bedre befolkningens emosjonelle stabilitet og nasjonens kulturformidling, bør de spørre hva som gikk tapt ved familiens død og hvordan det tapte kan introduseres i dagens omsorgsarenaer. Det barna før fikk i familien og delvis i skolen og nærmiljøet, kan kort oppsummeres slik: Kjærlighet, kunnskaper og faste rammer for atferd og gode samværsformer. Disse tre faktorene, som er nødvendige for generasjonsvekslingen, eksisterer ikke for titalls prosent av barnebefolkningen i dag. Hvordan blir det i morgen?
Likestillingen har selvfølgelig en pris, for det kvinnene vant, har barna og dermed samfunnet tapt underveis og kanskje for godt. Denne prisen kunne vært betalt på ærlig vis. Vi kunne kjøpt likestillingen for en annen politikk i skoleverket og kulturlivet, i eteren og på arbeidsmarkedet. Årsaken til voldsutvikling og kulturell forarming er altså ikke likestillingen, men at prisen for den ikke er betalt. Likestillingens pris er tvertimot saldert – med barns oppvekst og landets fremtid. Dette innlysende forhold er så selvfølgelig at det burde danne felles basis for videre debatt. At premisset savnes hos aktørene, kan ikke skyldes manglende kunnskap eller sviktende intellektuelle forutsetninger. Enkle sammenhenger forstås også av helt enkle mennesker.
Årsaken til at likestillingens pris ikke er betalt på ærlig vis, men saldert, er ideologiens forrang for sannheten. Ideologien vil nesten alltid seire i en kamp mot sannheten. På et lavere nivå er årsaken at pressen og politikerne bøyer seg i støvet for ideologiserende samfunnsvitenskaper: En provinsiell sosialvitenskap som i det små gjør mye bra, men som i det store – grosso modo – gjør mer skade enn gavn. I dette perspektivet er kontantstøtten og verdikommisjonen positive tiltak. Positive, men marginale og patetiske.
