Debatt: Den virkelighetsfjerne klimakrisen

7. november 2023

Geir Hasnes skriver her et svar til Erik Plahtes artikkel Virkelighetsfjernt klimastandpunkt. Den var en kritikk av Jon Sandviks bokanmeldelse av ei bok av Geir Hasnes med tittelen Klimakunnskapskrisen. Sandviks anmeldelse publiserte vi 10. oktober under tittelen Vitenskap og profetier. I dag publiserer vi også et svar fra Jon Sandvik og i morgen kommer del 2 i Plahtes kritikk av Sandvik. – Red.

Kommentar til ‘Virkelighetsfjernt klimastandpunkt’ av Erik Plahte

Geir Hasnes, Universitetslektor II, Institutt for teknisk kybernetikk.

Erik Plahte har skrevet en kommentar til Jon Sandviks bokanmeldelse 10. okt. av min bok Klimakunnskapskrisen, som utkom i august. Han har ikke brydd seg med å lese boken, men det er forståelig all den tid første opplag var revet vekk tre dager etter at den hadde kommet ut. Et nytt opplag er på vei fra trykkeriet i skrivende stund, og vil bli lagt ut på nett når dette ankommer.

For å kunne debattere noe, må man være enige om en basis å gå ut fra. Rent personlig kan jeg være enig i mange av Plahtes observasjoner. Å gå fra observasjoner til hypoteser er imidlertid diskutabelt, og å gå fra observasjoner til dogmatisk formulerte årsaker gjør det ikke enkelt å diskutere. Jeg er ikke ute etter å ‘ta’ Plahte i hans uttalelser, men jeg ønsker heller ikke at hans hersketeknikker skal forbli uimotsagt.

Ta for eksempel hans utsagn: “Ingenting er vel lettere enn sånn som Sandvik gjør, å prøve å diskreditere arbeidene til tusenvis av seriøse klima- og naturforskere gjennom flere tiår”.

Dette er hersketeknikk, det velkjente argumentum ab auctoritate; en appell til autoriteter; at fordi noen er autoritet på et område så har de automatisk rett. Plahte må gjerne fortelle meg (og Sandvik) at Galileo diskrediterte arbeidene til tusenvis av seriøse astronomer gjennom flere hundreår, eller at Darwin diskrediterte arbeidene til tusenvis av seriøse biologer gjennom flere hundreår, eller at Einstein diskrediterte arbeidene til tusenvis av seriøse fysikere gjennom flere hundreår. Vitenskap handler ikke om hvorvidt seriøse vitenskapsmenn blir diskrediterte, den handler om å arbeide med hypoteser og prøve å falsifisere disse. Har noen tatt feil, hjelper det ikke om de var seriøse. Har noen tatt feil om klima, hjelper det ikke om deres tilhengere kaller dem klimaforskere.

Så fortsetter han: “med udokumenterte påstander”. Vel vel, i boken min er i hvert fall tingene grundig dokumentert, men siden Plahte ikke har lest boken, kan han jo gjerne gå ut fra at Sandviks påstander er udokumenterte. Det er som regel lettere å argumentere mot noen ved å dikte opp noe som man selv tror er sant. Det gjør det ikke akkurat lettere for meg å ta ham seriøst.

Så fortsetter han: “velvalgte enkelteksempler og en ironisk og harselerende stil.” Til dette sier jeg meg enig. Boken min om mangelen på kunnskap om klimaet er full av ‘velvalgte enkelteksempler’ og den er gjennomført ironisk og harsellerende fordi det meste av den klimapropagandaen vi ser i massemedia i dag – inkludert en rekke av påstandene fra ‘klimaforskerne’ – er bort i veggene. Les boken og se selv. Det myldrer av idiotiske påstander om klimaet og boken er full av dem, og de er ikke bare medieskapt, fordi det er tatt med mange utsagn av ‘klimaforskere’ som viser seg ikke å holde stikk. Det finnes lister på internett over klimapåstander som er gått ut på dato. Ett av mine kapitler handler om det (kap. 7).

Den viktigste påstanden for tiden er at der finnes en ‘klimakrise’. Men dette er bare en ny merkelapp for det samme massehysteriet som skal suggereres frem, som ‘global oppvarming’ ‘ekstremvær’ og ‘klimaendringer’. Ordet forekom aldri i klimarapportene, inntil den siste rapporten brukte et par setninger på å fortelle at enkelte media hadde begynt å bruke denne betegnelsen. Se for eksempel kap. 56 i boken.

For min del er det helt i orden av den globale gjennomsnittstemperaturen går opp, for klimaet har aldri vært statisk. Den siste millionen år eller to har vi stort sett hatt istider med mellomistider på ca. 10 000 år hvert hundretusen år. Den globale middeltemperaturen har ligget ned mot ti grader kaldere enn det er nå, og den har i mellomistidene vært flere grader varmere. Havstigning har naturen alltid tatt seg av siden havnivået under istidene har vært 130 meter lavere enn det er nå. Klimavariasjonene på jorda har vært enorme, og det er underlig å se at det postuleres at temperaturen og CO₂-innholdet i lufta var på det perfekte nivå å være inntil mennesket begynte med industri i stor stil for noe over 150 år siden.

Etter mitt ringe skjønn har CO₂-nivået på jorden vært mye høyere det meste av de milliarder av år jorden har eksistert. I før-industriell tid var det imidlertid i ferd med å bli så lavt at plantelivet på jorden led under det. Satellittmålinger viser imidlertid at jorden siden 1979 har blitt 15-20% grønnere og det skyldes en miks av øket CO₂-nivå med intens skogplanting i India og Kina, se kap. 4 i boken.

Plahtes opplysninger om tilbakegang for verdens dyre- og insektpopulasjoner er selvsagt noe å ta alvorlig. Dette er altså observasjoner. Så kommer hypotesen: at det er at habitatene blir omdannet og degradert som følge av menneskelig aktivitet. Det kan man til en viss grad tro på. Men det er også menneskelig aktivitet som slipper ut CO₂ og som planter skog, og her har habitatene vitterlig tjent på det hele.

Hvor blir det i så tilfelle av insektene og fuglene? Lesere av steigan.no har i lang tid kunne følge med Einar Flydals artikler om elektromagnetisk stråling. Hypotesen om at det er elektromagnetisk stråling som tar livet av insekter, fugler, og for den saks skyld mennesker og trær, har noe for seg. Det er en skremmende hypotese, som ser ut til å bli styrket av både observasjoner og vitenskapelig arbeid.

For øvrig greier jeg ikke helt å ta disse skrekkelige påstandene helt seriøst. I 2009 sto direktøren for Direktoratet for Naturforvaltning frem i Teknisk Ukeblad og påsto:

«– Naturens mangfold går tapt i høyt tempo over store deler av jorda. Vi er inne i den sjette masseutryddelsen, og verden mister opp mot 50 arter om dagen. Det betyr at hver tiende dyre- og planteart vil være historie om 25 år, sier Sollie.

Hun anslår at hvis temperaturen øker med to-tre grader, vil 30 prosent av artene forsvinne.»

Jeg slo etter i klimarapporten, og der sto dette slett ikke (side 212 og 242). Jeg skal ikke si at hun hadde funnet på det selv. Klimarapporten var eksemplarisk vag med et mylder av sannsynligvis, muligens, prosenter, anslag, og alt med medium konfidens som betyr at det er like sannsynlig at det skjer som at det ikke skjer – og det handlet bare om en forhøyet risiko for å dø ut uten konkret kvantifisering. Det har jeg behandlet i kap.47 i boken.

Jeg gikk også gjennom alt som sto i klimarapporten om isbjørn, faktisk hver eneste setning, og kommenterte dette (kap. 46). Jeg har også skrevet om isutbredelsen i Arktis (kap. 10), og naturen er ikke lineær som klimaforskerne ser ut til å tro, men syklisk. Så for flere år siden begynte forskere i Danmark å anta ikke bare at dette var syklisk, men at isutbredelsen har nådd minimum og er voksende igjen. Men for all del, jeg har ingen ting imot at Arktis blir isfri, for det har den vært før. Jeg har i det hele tatt ingen ting imot at det blir varmere og at Arktis er varmere, noe den blir fordi tregrensen kryper nordover og trærne produserer vanndamp, som igjen holder bedre på varmen i luften, samtidig som også elvevannet som renner ut i Arktis blir varmere (se kap. 4).

Når det gjelder temperaturmålingene som utgjør grunnlaget for utregningen av den globale middeltemperaturen så har jeg de siste dagene tenkt at jeg må finne ut mer om hvordan de regnes ut. Jeg trodde nemlig at de ble beregnet ut fra satellittmålinger, men fikk mail fra en klimaforsker i dag om at dette viser seg ikke å stemme, da man faktisk heller benytter ekte overflatemålinger til basis for modellene, som så skal regne ut grid-verdier for hele verden.

Problemet med en global middeltemperatur er at man ikke kjenner forutsetningene som ligger til grunn for å regne den ut, se for eksempel kap. 3 i boken. Dette skyldes et problem som heter ‘filtrering’. Den enkleste måten å skjønne dette på er ved å se på temperaturrekker hvor man har maksimun og minimum dagtemperaturer. I Norge ser det ut til at minimumsverdiene om vinteren har gått opp – men ikke maksimumsverdiene. Dette kan forklares, ikke med mer CO2, men simpelthen fordi det er mer vanndamp i luften, som gjør det vanskeligere for temperaturen å falle så dypt som den gjorde tidligere. Når man så regner ut en dagtemperatur, forsvinner informasjonen om maksimum og minimum. Mer om dette i form av temperaturekker fra Meteorologisk institutt finnes på verstat.no .

På samme vis gjør jordas endring i helningsvinkel at våren kan komme tidligere og høsten komme senere. Dermed vil også global middeltemperatur både for året og for månedene med vår og høst øke, uten at maksimumstemperaturen for sommeren øker.

Når det gjelder skogbranner, flommer, tørke og hetebølger som Plahte hersketeknisk nevner som anekdotiske bevis for sine påstander, så synes jeg det får være nok å henvise til Gregory Wrightstones bok Inconvenient Facts, på norsk Motvekt – Fakta om klima. Han viser til opplysninger om disse ‘ekstremværhendelsene’ og setter dem opp i lettfattelige grafer. Da har man i hvert fall et materiale å gå ut fra når man skal diskutere hyppigheten av slike hendelser.

Jeg er ikke i tvil om at menneskene både her og der gjør forferdelig skade på naturen; det ser vi jo med innføring av vindkraft og solkraft i rikt monn. Det pussige er at folk som angivelig skal forsvare naturen, ofte står opp som forsvarere av disse massivt naturødeleggende virksomhetene i beste ekstremkapitalistiske ånd, under den hersketekniske betegnelsen ‘Det grønne skiftet’. I boken viser jeg i kapitlene 53, 54 og 55 at dette ‘skiftet’ aldri vil komme til å skje, fordi det ikke penger nok i verden til det. Det er simpel matematikk. I kapittel 59 viser jeg at CO2-tiltak ikke kan måles med noe måleinstrument, av den enkle grunn at variasjonen i målingene ved Mauna Loa er ekte større enn de menneskeskapte bidrag. Dette er et matematisk faktum, det er ikke bare noe jeg påstår.

Politikerne kan be om beregninger, og det er alt de har. De lever, som en venn av meg sa så utrolig godt, «i en verden av rosa potetmos». Klimakrisen har ikke annet fundament enn en fundamental uvitenhet om virkeligheten og skygger for seriøs forskning og seriøse tiltak der dette virkelig trengs.