Tvert nei til vindkraftverk som kan true drikkevannet

En stor utvidelse av vindkraftverket i Berlevåg skulle gi grunnlag for et industrieventyr. Nå sier Mattilsynet nei, fordi de mener drikkevannskilden til fiskeværet er truet. Dette skriver NRK.

Hydraulikkolje har lekket ut i naturen, og vindturbiner har tatt fyr. En rekke tidligere ulykker viser at det er risiko ved å bygge ut og drive vindkraft.

Det skriver Mattilsynet i et brev til NVE.

Tilsynet står fast på at vindkraftverket på Rákkočearru (Raggovidda) i Øst-Finnmark ikke kan utvides i den retningen utbyggerne ønsker.

Mattilsynet mener det er altfor høy risiko for at drikkevannet til lokalsamfunnet blir forurenset.

Økt produksjon av vindkraft har vært solgt inn som en stor industrisatsing i Berlevåg, med både hydrogenfabrikk, fiskeoppdrett og grønnsakproduksjon.

Statsminister Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide har trukket fram satsingen som et forbilde i arbeidet med det grønne skiftet.

Oil Leaks in Wind Turbines: The Dirty Side to Clean Energy

– Første gang de gjør jobben sin

Ragnhild Sandøy, leder i Motvind Nord, er glad for at Mattilsynet setter foten ned.

Hun mener forvaltningen fram til nå har tatt altfor lett på forurensning fra vindkraft.

– De har faktisk bagatellisert risikoen for varig forurensning. Det har inkludert drikkevann, vegetasjon og jord, sier Sandøy.

Hun mener Mattilsynet nå setter en ny standard.

– Brevet er utrolig godt faglig skrevet. Det er første gang jeg har sett at fagmyndigheter går i detalj og gjør jobben sin, sier Sandøy til NRK.

Undervurdert risiko for naturforurensning

I et notat skrevet for Motvind Norge skrev Mads Løkeland-Stai blant annet:

I de siste årene har det vært en økende oppmerksomhet omkring miljøforurensning fra vindturbiner. Dette typen forurensning er skadelig for både miljø og mennesker, og kan i noen tilfeller spres over store avstander. Dette har i tillegg blitt en kilde til stor bekymring og uro blant befolkningen som bor i nærheten av vindkraftverkene. Dette notatet tar opp direkte forurensning av typen oljeutslipp, mikroplast, miljøgifter (osv.) under både bygging, drift og avhending av vindturbiner.

Det er ca 2000 liter olje, glykol (og liknende) i hver turbin, og det er risiko for forurensning av natur ved utslipp. Dette er i liten grad vurdert, sett bort fra områder som berører drikkevann.

Kraftselskapene har plikt til risikovurdering og tiltak for å hindre forurensning fra slike utslipp, men dette er i liten grad gjort. Etter vår mening kan dette være brudd på både forurensningsloven og internkontrollforskrifta.

På spissen har dagens turbinvinger en fart (såkalt «tip speed») på omkring 300 km/t eller mer, og internasjonalt blir slitasje av fremre kant på turbinvingene («leading edge») sett på som et av de grunnleggende problemene som bransjen har å arbeide med («et av de mest kritiske problemene»). I Norge blir problemet med slitasje bagatellisert av både NVE og kraftselskap.

Forskere finner mikroplastpartikler i et ufattelig stort antall på klodens mest avsidesliggende steder, som for eksempel nordlige øyer på Svalbard, brakt dit av vinden. Det har blitt stilt spørsmål ved om en del av dette kan komme fra slitasje på vindturbiner. Det er også mest slitasje under tøffe værforhold som også vil kunne blåse partiklene langt avsted.

Konklusjonen må være at utslipp av mikroplastpartikler i naturen som stammer fra slitasje av turbinvinger er et vesentlig større problem enn det som offisielt blir hevdet i Norge. Samtidig er det vanskelig å anslå mengder, fordi dette hittil ikke har blitt tatt på tilstrekkelig alvor.

Plastpartikler kan inneholde ulike miljøgifter, og her har det vært mest snakk om det giftige og svært skadelige stoffet bisfenol A (BPA). Dette er et hormonhermende materiale som er til stede i epoksy (kunstharpiks) som ureagert stoff etter herdingen når turbinbladene blir produsert. Utslipp av BPA under drift er sterkt avhengig av omfanget av slitasje på turbinvingene, og spesielt om slitasjen er så stor at den ikke bare berører coatingen/overflatemalingen, men også det underliggende epoxy-materialet. Det foreligger ingen norske vurderinger av innholdet i slitasjepartikler, eller vurdering av om epoxy-partikler er kjemisk ustabile og kan frigjøre bisfenol i surt, vandig miljø.

Et av de store forurensningsproblemene med vindkraft er de enorme mengdene med turbinvinger som ikke kan resirkuleres når de må byttes ut. De neste 25-30 årene blir 60.000 tonn turbinvinger modne for skraphaugen i Norge ifølge NVE. Foreløpig er det oppkverning/oppdeling, og lagring i deponi for farlig avfall som blir benyttet. Oppkverningen/oppdelingen kan føre til vesentlige utslipp av både BPA og komposittstøv.

Hele notatet kan leses her.