«How will we know when it’s World War III?» spurte Washington Post i april i fjor. Pave Frans sa 31. august 2022 at «vi lever allerede i den tredje verdenskrigen», i følge Vaticannews.va.

Det finnes ikke noe tydelig kriterium som kan gi noe entydig svar på spørsmålet fra WaPo. Fra noen synsvinkler går det an å gi paven rett. Ettertida, hva den nå måtte bli, vil gi oss svar på dette.

Og kriger endrer gjerne navn i ettertida. Den krigen som startet i 1618 og som til slutt skulle komme til å legge store områder i Sentral-Europa øde da den ble avsluttet i 1648, het naturligvis ikke Trettiårskrigen da den startet. Ikke var det én krig heller, men en serie kriger som grep inn i hverandre.

Den krigen vi kaller første verdenskrig begynte som Serbiakampanjen og ble gjerne av britene kalt The Great War. Og det skulle bli den mest forferdelige krigen til da. Men den var jo strengt tatt ikke en verdenskrig. Det var en europeisk storkrig der USA ikke gikk inn før i april 1917.

Og det vi kaller andre verdenskrig begynte kanskje egentlig med Japans invasjon av Manchuria i 1931. Eller kanskje vil man se den som en fortsettelseskrig etter den første verdenskrigen, siden det var de gjenværende konfliktene etter den krigen som ble videreført fra 1939. Men den krigen var langt på vei en virkelig verdenskrig og den førte til opp mot 80 millioner drepte.

Hva ettertida vil kalle den krigen vi er midt oppe i, får ettertida ta seg av, i den grad det finnes noen til å diskutere dette. Det vi som lever nå må konsentrere oss om er å føre kamp mot krigen. I Norge har dessverre høyre, venstre og sentrum sluttet seg sammen om å være de nyttigste idiotene i klassen. Det finnes ingen opposisjon på Stortinget mot NATOs krig. Det lover ikke godt for vår egen framtid.

Krigshaukene i Washington vil ha storkrig – og hvem kan hindre dem?

Joe Bidens formelle tale til nasjonen fra det ovale kontoret på torsdag lanserer en helt ny fase i de pågående krigene.

Biden sa:

«Vi står overfor et vendepunkt i historien – et av de øyeblikkene der beslutningene vi tar i dag kommer til å bestemme fremtiden i flere tiår framover.»

Ifølge Biden er krigen i Ukraina og krigen i Gaza to sider av samme sak – det handler om å forsvare og bevare USAs hegemoni:

«Amerikansk ledelse er det som holder verden sammen. Amerikanske allianser er det som holder oss, Amerika, trygge. Amerikanske verdier er det som gjør oss til en partner som andre nasjoner ønsker å jobbe med. Vi ville sette alt dette i fare hvis vi går bort fra Ukraina, hvis vi vender ryggen til Israel, og det er bare ikke verdt det.» 

Så fortellingen dreier seg ikke lenger om å forsvare Ukrainas sjølråderett. Den handler om å bevare USAs herredømme stilt overfor en alvorlig, eksistensiell trussel.

For å legge tyngde bak disse uttalelsene har Det hvite hus lagt ut sitt foreslåtte lovforslag på 105 milliarder dollar for å bevæpne Ukraina, Israel og Taiwan. Amerikanske tjenestemenn sier at over 50 milliarder dollar vil gå til amerikanske våpenprodusenter. Og man sender militærutstyr som var øremerket til Ukraina til Israel.

Krigshaukene i USA ser åpenbart dette som en verdenskrig, en krig de har tenkt å vinne, koste hva det koste vil

Forrige artikkelNATOs «sjef»
Neste artikkelTvert nei til vindkraftverk som kan true drikkevannet
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).