oss 100 kroner!
Dette er 80. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.
18. august
Anders Åslund er bitter. Han var en av Boris Jeltsins rådgivere og nær ved å lykkes med å ødelegge Russland da Putin tok over. Nå registrerer han at heller ikke det nye forsøket på å ødelegge Russland, med hjelp av Ukraina, lykkes.
21. august
NATO-nasjoner «har blitt enige» om at Russland ikke kan bli beseiret i Ukraina. Ungarn og Tyrkia «tror at Russlands krav må aksepteres for å nå fred.» De to NATO-statene hevder også at sanksjoner ikke har oppnådd Vestens forhåpninger. Disse forbausende og sterke meldingene kom etter at Erdogan besøkte Budapest som følge av Viktor Orbans invitasjon 20. august» (Hindustan Times).
Seinere samme dag:
Geir Hågen Karlsen, oberstløytnant ved Forsvarets stabsskole, og Dag Henriksen som er forskningsleder ved Luftkrigsskolen, var både enige om at det er bra at Ukraina får F-16 fly OG enige om at det ikke vil få noen betydning for krigens utfall (på Dagsnytt 18 i dag).
Dette viser nok en gang at det er USAs våpenindustri som legger premissene for denne krigen. For de landene som leverer F 16 til Ukraina (foreløpig Danmark og Nederland) vil bli nødt til å kjøpe nye fly fra USA etter hvert som Russland skyter ned F-16 i Ukraina.
22. august
New York Times, blant USAs fremste når det gjelder å propagandere for krig, men tross dette, eller kanskje på grunn av det, syns norske journalister/redaktører at NYT er verdens beste avis. Nå klager NYT på at ukrainske soldater er feige, eller ikke tilstrekkelig risikovillige. Ikke villige nok til å dø for USA/NATO.
Seinere samme dag:
Sannheten trenger inn etter hvert. En ny meningsmåling viser at flertallet i både Frankrike og Tyskland mener at USA og NATO er ansvarlige for å ha startet krigen i Ukraina.
Seinere samme dag:
Ukrainas president lar seg gjerne intervjue av medier over hele Vesten, som lager glansbilder av ham. Men han har ikke møtt ukrainsk presse etter Russlands invasjon for 18 måneder siden. «Aldri. Ikke en eneste gang», ifølge Fransesca Borri i Klassekampen. Og kritiske vestlige journalister får ikke akkreditering til Ukraina.
«I Ukraina befinner det seg over 15.000 akkrediterte journalister. Gjennom hele vinteren var den eneste aktive frontlinja ved Bakhmut, en mindre by med 70.000 innbyggere. Men journalistene hadde ingen anelse om hvordan kampene gikk – hvem som rykket fram, hvor mye og hvordan. Slik er det fremdeles. Vi er der alle sammen, men vi vet ingenting (…)
En måned etter angrepet undertegnet Volodymyr Zelenskyj en forordning om informasjon som oppfattes som «et nasjonalt sikkerhetsspørsmål». Det var 20. mars 2022. Fra da av ble alle tv-kanaler samlet på én plattform, til én forenet kanal, med seks timers sendetid hver. Han innførte også et strengt og komplisert akkrediteringssystem for alle medier, sammen med et sonesystem. Ukraina har blitt delt i grønne soner, som er trygge, gule soner, der du må reise sammen med militære, og røde soner, der du ikke har lov til å bevege deg. Disse omfatter i prinsippet alle frontlinjer. Men også hele Krim.
«I virkeligheten har du bare lov til å bli med på presseturer, en slags forestilling der du ikke får se noe av det som skjer. Det er bare propaganda», utbrøt Maxim Dondyuk, fotografen til Luke Mogelson, på Instagram. Innlegget ble slettet, men for seint. Han mistet akkrediteringen sin (…).
Lokale journalister har større ekspertkunnskaper og er framfor alt billigere, men de er mer personlig involvert. Når jeg sier lokale journalister i Ukraina, mener jeg også de fleste journalistene fra Øst-Europa, som er de mest ettertraktede etter ukrainerne, siden de snakker russisk. Men drivkrafta deres er et slags ønske om hevn overfor Sovjetunionen. Når det gjelder de andre, alle de internasjonale journalistene, står de fleste på Kyivs side. Bokstavelig talt. Ta en titt på Facebook-sidene deres. Innimellom reportasjene samler de inn midler til tanks og droner. Flere journalister har fått medaljer for innsatsen.Hadde det vært akseptabelt i Syria? Å få en utmerkelse fra al-Qa’ida eller fra Bashar al-Assad? Eller i Afghanistan. Ville en journalist som ble hedret av CIA, oppfattes som troverdig»?
23. august
Vestlige beslutningstagere må ha trodd at sanksjonene mot Russland skulle ødelegge Russlands økonomi og at mer eller mindre hele verden ville slutte seg til sanksjonene. For ellers hadde de ikke turt å yppe til krig mot Russland.
Det som faktisk har skjedd siden Russlands invasjon av Ukraina er at Russland har gått forbi og erstattet Tyskland som verdens femte største økonomi. Vestlige ledere, særlig USAs ledere, høye på seg sjøl etter å ha dominert verden i mer enn hundre år, har altså undervurdert Russland nok en gang. Og overvurdert seg sjøl.
En bieffekt av dette er at russerne får mer sjøltillit og at russernes oppslutning om Putin, som allerede er høy, sannsynligvis vil stige (de egentlige putinistene befinner seg dermed i vestlige regjeringer).
Alt dette kunne vi ha unngått, og hundretusenvis av menneskeliv kunne ha blitt spart, hvis NATO hadde vært villig til å inngå noen små kompromisser med Russland på forhånd.
Seinere samme dag:
Norske ‘journalister’ dyrker politikere som vil ha krig mens de trakasserer de som vil ha fred, uansett om de befinner seg på høyre eller venstresida av politikken. Dette er ikke nytt, men det har blitt mye tydeligere de siste 10-15 årene.
Ta Frank Rossavik, Aftenposten. I forrige måned fryktet han for at partiet Alternativ for Tyskland (AfD) kan få innflytelse på Tysklands politikk. For, skrekk og gru, dette partiet vil ha slutt på at Tyskland leverer våpen til Ukraina. Dette er «ekstremt» sa Rossavik, til tross for at flertallet av tyskerne mener det samme. Partiet er «mistenkt for å true landets liberale demokrati», skrev han videre. Det at den tyske regjeringen vurderer å forby partiet, som er Tysklands nest største, er utvilsomt illiberalt. Men det bekymrer Rossavik seg ikke for.
I dag er det en tysk politiker fra venstresida han ‘mobber’, Sahra Wagenknecht, en frittalende og populær politiker som har blitt kjent gjennom partiet Die Linke, men som kan tenkes å stifte nytt parti. Et slikt parti har potensiale til å bli like stort som AFD, ca 20 %. Dette skremmer Rossavik. For også dette vil bli et parti som vil ha fred. Men Rossavik ser en trøst i at det kan ta stemmer fra AFD.
«Et nytt parti møtes ofte med et skuldertrekk. I Tyskland er det nå motsatt. Mange har høye skuldre. De venter på at Sahra Wagenknecht og hennes folk endelig skal bryte ut av venstrepartiet Die Linke og stifte sitt eget parti. Det har vært varslet i flere år nå (…)
Hun er en stjerne, i langt større grad enn noen i Die Linkes ledelse. Eller i AfDs. Dette til tross for – eller på grunn av – at Wagenknecht er høyst kontroversiell. Hun er sterkt kritisk til den vestlige støtten til Ukraina. Hun sier ting Vladimir Putin applauderer».
Gjentar: «Hun sier ting Vladimir Putin applauderer». Norske/vestlige ‘journalister’, redaktører og politikere er nemlig skrudd sammen sånn at de absolutt skal si og gjøre det motsatte av det Putin/russerne ønsker. Det er faktisk årsaken til at det ble krig. Men det skjønner de ikke, sjøl om det er helt på det rene at de helt siden 90-tallet har trosset advarsler fra Russland. Og ikke bare fra Russland, men også fra mange ansvarlige, kompetente og seriøse mennesker i Vesten. Det betyr at Vesten mangler ansvarlige, kompetente og seriøse journalister, redaktører og politikere.
