General Electrics rolle i Iraks energikrise

0
Collage: The Cradle

Den amerikanske energigiganten General Electric har et skrustikkegrep på irakisk energiforsyning. Siden den amerikanske invasjonen har Irak brukt 85 milliarder dollar på sin elektrisitetssektor, men står fortsatt overfor 12-timers daglige strømbrudd. Så hvorfor får GE fortsatt kontakter de ikke vil oppfylle?

Av nyhetsdesken i The Cradle.

Den amerikanske energigiganten General Electrics (GE) nettsted viser et blendende utvalg av grafikk, ledsaget av uttalelser fra selskapets tjenestemenn, som tegner et bilde av et blomstrende partnerskap med Irak. 

«GE-ansatte i våre gasskraft-, nett- og helsevirksomheter samarbeider med folket i Irak for å oppnå fortsatt fremgang i samfunnet og forbedre folks liv hver dag. Siden 2015 har vi samarbeidet med private og offentlige finansinstitusjoner for å bidra til å sikre over 2,4 milliarder dollar i finansiering for energisektorprosjekter over hele landet.»

Imidlertid er denne blanke fasaden langt unna realiteten til det multinasjonale selskapets handlinger på bakken. Det er nærmere sannheten å si at GEs energipolitikk i Irak gjenspeiler den bredere tilnærmingen som har blitt vedtatt av Det hvite hus overfor Bagdad siden den kaotiske og ulovlige USA-ledede invasjonen i 2003.

Opprinnelsen til Iraks energikrise 

Energigåten har lenge vært en kilde til bekymring for irakere. I kjølvannet av den amerikanske okkupasjonen spredte korrupsjon seg innenfor statlige institusjoner, men det er det kvelertaket som GE har utøvet – sammen med Tysklands Siemens – over alle saker som angår irakisk energi som har forverret situasjonen.

Dette intrikate nettet av kontroll dukket opp først i 2003 da Washington tok fullstendig kontroll over Irak. På det tidspunktet overtok GE ansvaret for å vedlikeholde Iraks elektrisitetsinfrastruktur etter beslutningen om å privatisere denne en gang statssubsidierte sektoren.

En energiekspert som representerte den irakiske regjeringen under disse forhandlingene avslører til The Cradle at den første vedlikeholdskontrakten som ble inngått mellom Bagdad og GE, hadde en svimlende prislapp på 5 milliarder dollar. 

Mer forbløffende er at GE ikke hadde noen fysisk tilstedeværelse i Bagdad på den tiden: «Amerikanerne forhandlet og signerte kontrakter i Bagdad og returnerte deretter til Amman,» sier eksperten. 

Opprinnelsen til Iraks elektrisitetskrise kan spores tilbake til den persiske gulfkrigen i 1991. Landets strategiske kraftverk ble bevisst ødelagt av de USA-ledede internasjonale koalisjonsstyrkene, og de amerikanske sanksjonene som fulgte hindret ethvert forsøk på gjenoppbygging. Dette etterlot Iraks infrastruktur og industri i ruiner og utsatte innbyggerne for uutholdelige forhold under brennhete somre.

Mellom 2003 og 2021 pøste Irak svimlende 85 milliarder dollar inn i sin skrantende elektrisitetssektor. En tidligere rådgiver for Iraks statsminister avslører til The Cradle at nesten halvparten av denne kolossale summen ble kanalisert til å bygge gassdrevne stasjoner for å generere elektrisitet. 

De resterende midlene ble bevilget til kjøp av gass, drivstoff og elektrisitet fra nabolandene, samtidig som de tok på seg den økonomiske byrden med å betale lønn til en arbeidsstyrke på 300.000 ansatte i det irakiske elektrisitetsdepartementet.

Langvarige strømbrudd

En regjeringsrådgiver som spesialiserer seg på energispørsmål anslår at rundt 35 milliarder dollar har blitt sløst bort på nytteløse investeringer innenfor landets elektrisitetssektor.

Denne summen, hevder han, kunne ha forbedret Iraks elektrisitetsproduksjon betydelig til formidable 40 gigawatt, som ville ha vært tilstrekkelig til å dekke hele nasjonens økende energibehov. I stedet, i sterk kontrast til dette potensialet, ligger nå Iraks nåværende elektrisitetsproduksjon på stusselige 23 gigawatt, og dekker knapt halvparten av landets behov.

Denne mangelen har ført til smertefulle langvarige strømbrudd, som varer i opptil 12 timer hver dag, spesielt i de brennhete sommermånedene.

Iran har lettet en stor del av denne byrden ved å eksportere 7,3 gigawatt elektrisitet til Irak månedlig, mens GE, Siemens og deres tilknyttede selskaper ble inngått kontrakt for å gi ytterligere 27,7 gigawatt for å nå det ettertraktede målet på 35 gigawatt.

Det målet er aldri nådd. I stedet har Bagdad måttet fortsette å stole på iransk forsyning, og dekker for tiden disse kostnadene gjennom en konto hos den irakiske TBI Bank på vegne av den iranske regjeringen. Ubønnhørlig amerikansk press på Irak under sanksjonsfritaksforhandlinger har imidlertid plassert irakiske tjenestemenn i en vanskelig posisjon, og tvunget dem til å redusere betalingene til Teheran.

GE vs. Siemens-oppgjøret

I mellomtiden, til tross for deres manglende ytelse i Iraks elektrisitetssektor, fortsetter General Electric og Siemens å møtes i harde kamper om enda flere kontrakter. En høytstående irakisk tjenestemann sier til The Cradle at denne kampen går rett til toppen:

«Dette spørsmålet var det første punktet som ble tatt opp av vestlige tjenestemenn i deres møter og kommunikasjon med sine irakiske kolleger. Alle amerikanske presidenter tar opp spørsmålet om General Electric-kontrakter. Siemens-kontrakter var i fokus for enhver kontakt som [den tidligere] tyske kansleren Angela Merkel hadde med enhver irakisk tjenestemann. Vi følte et enormt press, og statsministeren var forvirret over hvordan han skulle håndtere denne saken.»

Tilbake i 2008 hadde Siemens inngått en kontrakt på 1,9 milliarder dollar med den irakiske regjeringen for å utstyre fem nye kraftstasjoner med gassturbiner som kan generere 3,19 gigawatt elektrisitet. Denne kontrakten, sammen med en kontrakt på 2,8 milliarder dollar med GE samme år, skulle bidra til å løse elektrisitetskrisen i Irak. 

Men på godt over ett tiår har ingen av konglomeratene levert det fulle potensialet. Siemens viser til sanksjoner mot Iran, og forsinket leveringen av turbiner til iranske, egyptiske og sørkoreanske selskaper som Bagdad hadde gitt i oppdrag å bygge kraftstasjoner i Basra, Kirkuk og østlige Bagdad.

På sin side ignorerte GE ganske enkelt kontraktsspesifikasjonene om å skaffe tungtvannsturbiner og multidrivstoffturbiner, og sendte i stedet gassturbiner for Irak, og for å føye skam til skade, fikk de utvidede vedlikeholdskontrakter. 

Den amerikanske energigiganten har også lenge utnyttet Washingtons overveldende politiske og militære innflytelse over Irak for å hindre Siemens’ ambisjoner. I 2008 sikret GE en kontrakt på 2,8 milliarder dollar for å forsyne Irak med 56 gassturbiner som kan generere 7 gigawatt, men det tok fire lange år å levere varene til Irak.

En kontrakt på 4,1 milliarder dollar for å installere turbinene på forskjellige irakiske stasjoner måtte implementeres av tyrkiske selskaper i stedet, noe som bidro til klagestormen mot GEs feiltrinn.

Historien slutter ikke der: Ikke bare var GEs turbiner ute av stand til å operere på irakisk gass, som deretter krevde kjemisk behandling for å tilpasse seg dem, men det viser seg at turbinene også var uforenlige med Iraks høye temperaturer, noe som førte til en økning i antall funksjonsfeil. Et eksempel på selskapets dårlige ytelse kan sees ved Al-Muthanna-anlegget i Sør-Irak, hvor seks av ti GE-turbiner for tiden er ute av drift. 

Til tross for disse unngåelige feilene, oppnådde GE en kontrakt på 700 millioner dollar for å drive et kraftverk i det sørlige guvernementet Dhi Qar. Vanen tro, seks år senere, hadde den fortsatt ikke gjort det nødvendige arbeidet. 

Irrasjonaliteten fortsetter. Tidlig i år signerte den irakiske regjeringen nok et avtale med Siemens om å produsere 6 gigawatt elektrisitet fra tilhørende petroleumsgass (APG) for å vedlikeholde turbiner, etablere overføringsstasjoner og trene irakiske team.

Utenlandsk utnyttelse, innenlandsk korrupsjon 

Situasjonen er dyster: Etter to tiår, mange kontrakter og brukt titalls milliarder dollar, mangler Irak fortsatt mer enn en tredjedel av sitt elektriske kraftbehov. 

En av hovedårsakene til denne uhyggelige fiaskoen ligger i manipulasjonen av kontrakter ettergodkjenning av Iraks ministerråd. Dette er når mektige selskaper flytter inn for å avvise klausuler og vedlegg som gir dem ytterligere forlengelse uten å måtte møte straffeklausuler.

Som en høytstående irakisk tjenestemann sier til The Cradle, «problemet er politisk» og løsningen er flytende. «Mer enn 100 milliarder dollar har blitt brukt for å løse Iraks elektrisitetskrise, og utgiftene fortsetter til ingen nytte,» delvis på grunn av mangelen på politisk besluttsomhet fra politikere til å takle de vanskelige problemene Irak står overfor:

«Krisen vil ikke bli løst dersom tariffprisen ikke justeres. Én kilowatt koster statskassen 10 øre og selges i beste fall for 1 øre, mens politikerne lover velgerne sine en ytterligere reduksjon i prisen på elektrisk energi uten noe vitenskapelig grunnlag.»

Altfor mange irakiske politikere frykter konfrontasjon med et nådeløst Washington som kjenner Iraks mest sårbare presspunkter. 

Til tross for de overveldende bevisene på at Iraks energikrise har vært forårsaket av innenlandsk korrupsjon og udugelighet – og vestlige selskaper som har utnyttet disse svakhetene – fortsetter den kognitive dissonansen å vokse som en rullende snøball. Noen politikere og kommentatorer har til og med gått så langt som å skylde Iraks energikrise på at den er avhengig av importert iransk gass, og holder Teheran og dets allierte i Bagdad ansvarlige for sektorens kollaps. 

Mens vestlige selskaper utvilsomt og i betydelig grad har spilt en rolle i Iraks energikrise, må irakere absolutt påta seg ansvaret for ikke å ha forhandlet frem kontrakter med selskaper som GE og Siemens for å kreve håndgripelige, rettidige og målbare resultater. 

Forrige artikkelKrigstrøtthet kompliserer Vestens hjelp til Ukraina
Neste artikkelDømt til å tape (1)
skribent
Skribent er en betegnelse vi bruker i databasen på alle som ikke er registrert der som forfattere. I de aller fleste tilfelle vil du finne forfatterens navn i artikkelen.