oss 100 kroner!
En viss dysterhet senket seg over Europa da den lenge fryktede usikkerheten satte inn i løpet av helgen om hvor lenge det kollektive Vesten ville garantere for proxy-krigen i Ukraina. For å piffe opp det sviktende humøret sitt tok noen europeiske utenriksministre toget til Kiev for å tilbringe mandagen med president Zelensky. Det skulle demonstrere et slags samhold i en skjebnetime da krigen passerte 19-månedersgrensen.
En avtale i Washington som avverget stengning av regjeringen inntil videre, men samtidig reduserte finansieringen av Kiev var en del av bakteppet. Det samme var den polske valgkampen der det regjerende partiet Lov og rettferdighet, inntil nylig en av Ukrainas mest trofaste støttespillere, har lekt med ulike tiltak som å stille spørsmål ved flere våpenleveranser og blokkere landbruksprodukter fra naboen for å tekkes velgerne. I bakgrunnen spøkte også og de oppsiktsvekkende parlamentsvalgresultatene i Slovakia som sender et pro-russisk venstreorientert parti til makten og signaliserer den første markante politiske legemliggjørelsen av «Ukraina-tretthet». Plutselig stilles det seriøst spørsmål ved Vestens mantra om å stå ved Ukrainas side «så lenge det trengs».
CNN overdrev kanskje da de kommenterte utviklingen ovenfor ved å si at disse utviklingene «ser ut til å ha kastet Ukraina og dets krig med Russland under bussen» – men bare litt. Politikken i Ukrainakrigen har krysset et vendepunkt og er klar for større ting i de kritiske månedene fremover.
Det hvite hus har lovet å søke rask behandling av en frittstående Ukrainas bistandsregning på til sammen 20,6 milliarder dollar som Biden-administrasjonen har sagt er avgjørende for å bekjempe Russland, men det vil sannsynligvis fortsette å møte markant motstand, spesielt fra republikanere i kongressen. Roten til det er den voldsomme polariseringen i amerikansk politikk, som nå truer med å rokke ved maktbalansen i Kongressen rett før et valgår der alt står på spill.
Dette betyr ikke å stoppe USAs bistand til Ukraina. Administrasjonen har nok ressurser til å støtte Kiev i løpet av den neste og en halve måneden, og fremfor alt er det for søkt å forvente noen alvorlige endringer i retningen på USAs Ukraina-politikk før valget i 2024. Men viktigheten ligger et annet sted – nemlig at temaet om bistand til Ukraina koker i en gryte av konflikter mellom republikanere og demokrater og blir uatskillelig fra de skjellsettende spørsmålene om sosiale programmer som river det amerikanske samfunnet i stykker og blir mat for stridbare politikere. .
Ukrainakrigen har blitt en politisk fotball i Beltway (egentlig ringveien rundt Washington, betyr maktapparatet i hovedstaden, o.a.) et drøyt år før det amerikanske presidentvalget, med spørsmål knyttet til bistand godkjent av Kongressen som til nå utgjør 100 milliarder dollar, inkludert 43 milliarder dollar i våpen. Enkelt sagt, for høyreorienterte republikanere, er finansiering av Kiev i ferd med å bli et verktøy for politisk manipulasjon av Biden-administrasjonen som de håper å kunne bruke for å oppnå fordeler og innrømmelser. Og Donald Trump venter i fløyen.
I mellomtiden foregår det et ondskapsfullt spill i det republikanske partiet selv i et forsøk på å avsette den republikanske presidenten for Representanenes hus, Kevin McCarthy, og erstatte ham med hardline republikaneren Matt Gaetz, en av den harde kjernen av høyre-medlemmer av partiet som er uforsonlig imot mer hjelp til Ukraina.
For å overleve har McCarthy etablert en saksbehandling der han har knyttet bistand til Ukraina til finansiering for å stoppe innvandrere som krysser den meksikanske grensen, noe som er et sentralt republikansk krav. «Jeg skal sørge for at våpnene blir levert til Ukraina, men de kommer ikke til å få noen stor pakke hvis grensen ikke er sikker,» sa McCarthy truende til CBS.
Det viktigste er at det bredere signalet til verden er ødeleggende. Europeiske hovedsteder ser allerede nervøst på muligheten for Trumps retur til Det hvite hus. Josep Borrell, EUs utenrikspolitiske sjef og en viktig amerikansk partner i å levere bistand til Ukraina, uttrykte overraskelse og beklaget USAs avgjørelse «dypt, grundig».
Borrell sa: «Jeg har et håp om at dette ikke vil være en endelig avgjørelse, og Ukraina vil fortsette å ha støtte fra USA.» Det er faktisk et større problem – krigstrøtthet blant inflasjonsrammede amerikanske velgere.
På mange måter bør seieren til tidligere statsminister Robert Ficos venstrepopulistiske Smer-parti i helgens parlamentsvalg i Slovakia også tilskrives krigstrøtthet. Fico har sagt at ingen flere våpen vil gå til Ukraina. Han stilte spørsmål ved logikken i EUs Russland-sanksjoner, roste Moskva og beskyldte NATO for å forårsake krigen, som han sier begynte etter at «ukrainske nazister og fascister begynte å myrde russiske borgere i Donbas og Luhansk.» Økonomiske bekymringer forsterker den sosiale Ukraina-trettheten og den dramatiske vendingen i slovakisk politikk ytterligere, som sannsynligvis vil påvirke Vestens forhold til Kiev.
Innenfor EU vil Ungarn og Østerrike nå ha en alliert i Slovakia, en frontlinjestat, som tar til orde for en umiddelbar opphør av fiendtlighetene i Ukraina og fredsforhandlinger. Fico er selv en nær alliert av Ungarns statsminister Viktor Orbán – og de kan få selskap av Polen hvis det regjerende lov og rettferdighetspartiet sikrer et nytt mandat, noe som virker sannsynlig, i parlamentsvalget 15. oktober.
Alt tyder på at Polen er på vei bort fra sin langvarige pro-ukrainske posisjon. Polens statsminister Mateusz Morawiecki sa nylig: «vi overfører ikke lenger noen våpen til Ukraina fordi vi nå bevæpner oss selv med de mest avanserte våpnene.»
Så, som CNN skrev, «Utenom EU, er det innenfor NATO en tilsvarende frykt for konsekvensene av en ekspanderende anti-ukrainsk blokk… Og både Ungarns Orbán og Slovakias Fico har erklært seg sterkt motstandere av ethvert tiltak for å ønske Ukraina velkommen inn i alliansen … Realiteten er at Ukrainas motoffensiv, som må avta med vinterens ankomst, har så langt oppnådd liten vesentlig fremgang på kampfronten. Det at anti-ukrainske partier i frontlinjestatene har styrket seg, sammen med vakling fra ledende Kreml-fiender som USA, utgjør alt sammen en virkelig giftig blanding.»
Når vi ser fremover, kan det forventes ytterligere uthuling av støtten til Ukraina-krigen. Det er til og med mulig at vi vil få se en kollaps i støtten til Ukraina over hele det kollektive Vesten i månedene fremover, spesielt hvis Kreml-ledelsen endelig bestemmer seg for å gi et knockout-slag mot Ukrainas militære og/eller beordrer de russiske styrkene til å krysse Dnepr og ta over Kiev og Odessa.
Et annet kritisk punkt er valget til Europaparlamentet 6.-9. juni 2024. Det er en klar mulighet for at anti-ukrainske partier vinner en betydelig stemmeblokk i valget. Hvis og når det skjer, vil den giftige konspirasjonen som Tyskland og Frankrike har inngått for å avskaffe regelen om enstemmighet som kreves for å ta store EU-beslutninger (f.eks. Russland-sanksjoner og deres seks måneders fornyelse) kunne falle sammen.
Både Orbaán og Fico har erklært motstand mot sanksjoner mot Russland. Politikken for Ukraina-krig og Russland-sanksjoner er utvilsomt på vei inn i ukjent farvann, ettersom Ungarn alliert med Slovakia – og potensielt med Polen – ville være i en posisjon til å komplisere pro-Ukraina, anti-russisk innsats fra resten av EU.
Innenfor politikken patenterte amerikanske politikere opprinnelig begrepet «filibuster», en politisk prosedyre der ett eller flere medlemmer av et lovgivende organ forlenger debatten om foreslått lovgivning for å forsinke eller helt forhindre beslutninger, og europeiske politikere finner nå opp sin egen variant av dette.
Orbán har praktisert det i et tiår allerede, og med økende fingerferdighet, det å presse gjennom sitt nasjonalistiske program for «suverent demokrati» i Ungarn. Det er der helgens slovakiske valg og Ficos tilbakekomst til makten har potensial til å bli et avgjørende øyeblikk i politikken i Ukraina-krigen.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
