oss 100 kroner!
Høringsinnspill til Helse- og omsorgskomitéen/åpent brev til samtlige stortingsrepresentanter.
Med Prop. 127 L (2022-2023) fremmer Helse- og omsorgsdepartementet et forslag om bl.a. å etablere permanent hjemmel i smittevernloven for våre helsebyråkrater til å gi forskrifter om isolasjon og karantene, til tross for at Folkehelseinstituttet i departementets høringsrunde uttalte:
«De mulige negative sidene, rettssikkerhetsutfordringene [min utheving], forholdet til straff og prosedyrene for klage mener vi er utilstrekkelig belyst i høringsnotatet. Forslaget bør derfor ikke fremmes for Stortinget nå.»
Utarbeidelse av forskrifter innebærer utarbeidelse av generelle regler av lovs rang, og isolasjon og karantene er frihetsberøvelse – intet mindre. Forslaget legger følgelig opp til at byråkrater på departements- og direktoratsnivå skal gis permanent, egenhendig lovgivningskompetanse med hensyn til det mest tyngende av inngrep overfor borgerne. Dette strider mot Grunnlovens ordlyd så vel som de forfatnings- og rettssikkerhetsprinsipper denne bygger på.
De siste årene har vi høstet betydelig erfaring med byråkrater i tilnærmet fri utfoldelse. Man snublet allerede på hoppkanten ved at «de mest inngripende tiltak Norge har hatt i fredstid» ble saksbehandlet på post it-lapper på bakrommet i departement/direktorat og ikke i statsråd, eller langt mindre i Stortinget – vår lovgivende forsamling. Det synes med økende styrke å kunne diskuteres hvorvidt «meteren», munnbind, nedstenginger og restriksjoner på bevegelse og mellommenneskelig samvær var vitenskapelig begrunnet eller egentlig virket mot spredning av koronaviruset, les: Hvorvidt de grunnleggende, rettslige vilkårene for innføring av disse tiltakene i det hele tatt var oppfylt i henhold til smittevernloven § 1-5. De samme tiltakene ble implementert i samtlige land det er naturlig å sammenligne oss med, og fremstår i retrospekt som tuftet på internasjonal koordinering snarere enn nasjonal vurdering. Dette gjelder ikke bare COVID-19.
Vi opplevde med undring hvordan WHOs generalsekretær egenhendig erklærte apekopper for å være «a Public Health Emergency of International Concern» uten støtte fra egen ekspertkomité, og at helse- og omsorgsdepartementet deretter lydig erklærte apekopper for å være en «allmenfarlig smittsom sykdom» også i Norge, til tross for at Folkehelseinstituttets egen vurdering ikke egentlig fant at de rettslige vilkårene for dette var oppfylt i henhold til smittevernloven § 1-3. Vi har således lært at byråkrater, om enn aldri så velmenende, ikke bør gis ubegrenset spillerom. Denne lærdommen er imidlertid ikke ny. Maktfordelingsprinsippet ble formulert av Charles Montesquieu allerede på 1700-tallet, og ligger til grunn for delingen i Grunnloven mellom den utøvende makt (kapittel B), den lovgivende makt (kapittel C) og den dømmende makt (kapittel D).
Smittevernloven kapittel 5 gir allerede i dag hjemmel og vilkår for konkret begrunnede enkeltvedtak om tvang overfor den som er smittet med en allmenfarlig smittsom sykdom. I tråd med både rettssikkerhetsprinsipper og nevnte maktfordelingsprinsipp, er slike vedtak gjenstand for domstolskontroll, jf. lovens § 5-9. Enda viktigere i denne sammenheng, er at den eksisterende bestemmelsen i smittevernloven § 7-12 dessuten gir nettopp «Kongen» en permanent forskriftshjemmel som dekker det behovet lovforslaget tilsynelatende skal fylle, for de tilfeller det ikke er tid til å involvere Stortinget i vedtakelsen av de nødvendige tiltak i en gitt situasjon. Proposisjonen nevner bestemmelsen pliktskyldigst, men unnlater å utforske hvorfor denne i tilfelle ikke er bra nok allerede. Den sentrale, praktiske forskjellen mellom smittevernloven § 7-12 og forslaget til ny § 4-3a, er at den eksisterende bestemmelsen i § 7-12 forutsetter rapportering til og etterfølgende kontroll fra Stortinget. Forslaget til ny § 4-3a kan således synes å bygge på et bekvemmelighetshensyn som ikke bør tillegges for mye vekt. I tråd med ovennevnte maktfordelingsprinsipp, er det all grunn til å opprettholde dagens løsning med det samspillet mellom henholdsvis den utøvende og lovgivende makt som smittevernloven § 7-12 legger opp til.
Legalitetsprinsippet er et grunnleggende prinsipp i enhver demokratisk rettsstat. Prinsippet kommer til uttrykk i generell form i Grunnloven § 113 som lyder: «Myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov». For frihetsberøvelse, som ligger i selve kjernen av legalitetsprinsippets område, kommer dette særskilt til uttrykk i Grunnloven § 94, som av en eller annen grunn ikke er eksplisitt nevnt i proposisjonen. Dette må ses i sammenheng med en annet sentralt prinsipp i demokratiet, hvilket kommer til uttrykk i Grunnloven § 49, som lyder: «Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget». Det er Norges borgere, som gjennom sine valgte representanter på Stortinget – den lovgivende makt – skal fastsette bestemmelser om noe så viktig som frihetsberøvelse i Norge.
Lovforslaget må her ses i sammenheng med det arbeidet som for tiden pågår i WHO med hensyn til å styrke WHOs utøvende rolle i pandemihåndtering, bl.a. nettopp gjennom styrking av strukturer for at WHO skal kunne koordinere nasjonale, utøvende helsemyndigheter direkte. I Fredrik Solvangs «Debatten» torsdag 19. oktober ble vi forsikret om at Norge ikke vil foreta noen suverenitetsavståelse i forbindelse med «pandemitraktaten» og at de endringsforslagene som potensielt vil kunne gi WHO økt makt i henhold til det internasjonale helsereglementet, ikke vil bli vedtatt når det kommer til stykket. Nærværende lovforslag ble imidlertid ikke nevnt i programmet, og seerne gikk således glipp av et viktig poeng: Dersom lovforslaget vedtas, har Stortinget uansett spilt seg selv ut på sidelinjen permanent med hensyn til fremtidig pandemihåndtering, helt uavhengig av hvorvidt Norge formelt har akseptert noen form for suverenitetsavståelse overfor WHO eller ikke.
Stortinget har gitt smittevernstaten betydelig spillerom de siste årene, og vi har erfart hvordan våre helsebyråkrater ivrer etter å marsjere i lydig takt med sine internasjonale kolleger – helt uavhengig av Norges eventuelle folkerettslige forpliktelser. Nærværende lovforslag medfører således en situasjon der helsebyråkrater i praksis vil kunne implementere internasjonalt inspirerte pandemitiltak ved neste korsveg, herunder altså frihetsberøvelse, helt uten Stortingets innblanding i den konkrete situasjonen. Grensen må imidlertid settes ved lovgivning om frihetsberøvelse. Dette skal ikke overlates til ikke-valgte, ansiktsløse byråkrater i departementer og direktorater, og langt mindre til generalsekretærer i overnasjonale organisasjoner. Dette må forbeholdes Stortinget. Det er på tide at folket utøver den lovgivende makt over smittevernstaten – og ikke omvendt.
§ 94 i Grunnloven
Ingen må fengslast eller bli fråteken fridommen på anna vis utan i dei tilfella og på den måten som lovene fastset. Fridomstapet må vere naudsynt og ikkje utgjere eit mishøveleg inngrep.
Den pågripne skal snarast råd framstillast for ein domstol. Andre som er fråtekne fridommen, kan få fridomstapet prøvd for domstolane utan grunnlaus dryging.
Dei som utan rett har arrestert nokon eller halde nokon ulovleg fengsla, står til ansvar for vedkommande.
