oss 100 kroner!
Det er ingen tvil om at smart makt forsterker utenrikspolitikken. For første gang siden begrepet «smart makt» kom inn i internasjonalt diplomati for rundt to tiår siden, har en stor regional makt, Iran, brukt det på en faktisk konfliktsituasjon.
Smart makt handler om strategisk bruk av diplomati, overtalelse, kapasitetsbygging og projeksjon av makt og innflytelse kombinert på måter som er kostnadseffektive og har politisk og sosial legitimitet.
Det er helt klart at Teheran investerer tungt i allianser, partnerskap og institusjoner (og ikke-statlige aktører) på alle nivåer for å utvide sin innflytelse og kapasitet og etablere legitimiteten til sine handlinger i situasjonen som utvikler seg rundt Gaza.
Uttalelsene fra Irans utenriksminister Hossein Amir-Abdollahian under et TV-intervju mandag etter en regional rundtur som tok ham til Irak, Libanon, Syria og Qatar og møter bak lukkede dører med lederne av motstandsgruppene, fremstår som en dristig oppvisning av smart makt som tar sikte på å skyve bakkesituasjonen mot det diplomatiske sporet på et avgjørende tidspunkt når dialog og diplomati er på topp.
Irans toppdiplomat, en karrierediplomat av yrke før han gikk inn i politikken fra stillingen som viseutenriksminister, advarte om at motstandslederne «ikke vil la det sionistiske regimet gjøre hva som helst i regionen» og kan komme til å ta «forebyggende tiltak i løpet av de kommende timene».
Amir-Abdollahian sa at under sine møter med ledere av motstandsfronten, mente de at «en mulighet burde gis til politiske løsninger» for å få slutt på Israels brutale angrep mot den fullstendig blokkerte Gaza-stripen. Alle scenarier er imidlertid åpne for motstandsgruppene, spesielt den libanesiske Hizbollah-bevegelsen, og de har også gjort grundige beregninger.
En slik behendighet til å kombinere hard og myk makt til en vellykket strategi setter Iran i en innflytelsesrik posisjon i et avgjørende øyeblikk i geopolitikken i Vest-Asia. Vestens forsiktige holdning til Iran siden krisen brøt ut 7. oktober vitner om denne virkeligheten.
Helt fra de første stadiene sa høytstående amerikanske (og israelske) tjenestemenn at Iran var medskyldig i Hamas’ angrep 7. oktober, men deres etterretning kunne ikke identifisere en direkte iransk rolle. Verken CIA eller Mossad hadde noen etterretning om et Iran-støttet komplott før Hamas-angrepet.
General Charles Q. Brown, leder av Joint Chiefs of Staff, advarte Iran om ikke å bli involvert. «Vi ønsker å sende en temmelig sterk melding. Vi ønsker ikke at dette skal utvides, og ideen er at Iran skal få det budskapet høyt og tydelig,» sa han til journalister 10. oktober. President Biden gjentok denne advarselen.
Onsdag mens han besøkte Israel unngikk Biden enhver retorikk mot Iran i sine uttalelser. Mens han gjentok at Israel burde handle i henhold til internasjonal lov og oppfordret Netanyahu til å utvise tilbakeholdenhet, ga Biden implisitt beskjed om den avgjørende betydningen av å unngå en konflikt med Iran.
Slik var det faktisk også under Bidens tale til nasjonen etter at han returnerte til Det hvite hus 19. oktober. Gjennom de siste fire tiårene med gjensidig fiendtlighet har USA og Iran oppnådd et mesterskap i å utøve en uskreven adferdskodeks for å trå mykt slik at friksjonspunkter ikke har ført til konfrontasjon og konflikt. De lyktes stort sett med å holde ting slik. Det er fullt tenkelig at Washington og Teheran i den nåværende flytende situasjonen kommuniserer med hverandre, spesielt siden ingen av dem ønsker en regional krig i dag. (Se bloggen min Hvorfor Biden løy om sykehusangrepet i Gaza.)
Denne matrisen må forstås til tross for at det ikke er noen splitt mellom Teheran og Hizbollah – og Hizbollah er den desidert sterkeste og tøffeste av gruppene i den Iran-ledede ‘motstandsaksen’ i Vest-Asia.
For når det gjelder hard makt er Iran ikke lett å bryne seg på. Ved en tilfeldighet utløp FNs sikkerhetsråds resolusjon 2231 18. oktober, som opphever restriksjonene på Iran fra å påta seg aktiviteter knyttet til ballistiske missiler designet for å kunne levere atomvåpen. Irans forsvarsdepartement har siden hevdet i en uttalelse at de har planer om å utvide missil- og våpenkapasiteten, ta del i våpenhandel og «dekke behovene til landets sikkerhet, og delta mer aktivt i internasjonale anliggender enn tidligere».
Uten tvil vil dette ikke bare øke Irans «harde makt», men også utdype og utvide landets militære samarbeid med Russland og Kina. Dette er enormt rikt på konsekvenser, siden Iran er den viktigste «påvirkeren» i dag for å avverge en regional krig. Det kommer ikke som noen overraskelse at stabssjefen for de iranske væpnede styrker, general Mohammad Baqeri, for første gang etter at Gaza-krisen begynte, holdt en telefonsamtale med Russlands forsvarsminister Sergei Shuigo på torsdag og oppfordret til at Israels «vanvittige oppførsel ikke må bli tolerert og at uavhengige regjeringer må vise en seriøs reaksjon.»
Baqeri la til: «Fortsettelsen av det sionistiske regimets forbrytelser og direkte støtte og bistand gitt til dem av noen land har ytterligere komplisert situasjonen og kan føre til at andre aktører trekkes inn.»
På samme måte, i myk makt, har Teheran med suksess brutt ut av sin regionale isolasjon. Fundamentalt sett er Iran-Saudi-tilnærmingen, meglet av Kina, en faktor som endrer det geopolitiske spillet i regionen og er en kraftforsterker for Teherans utøvelse av smart makt. Forrige onsdag var det med en telefon til den saudiske kronprinsen Mohammed bin Salman fra president Ebrahim Raisi at Teheran skiftet gir på det diplomatiske sporet.
Det var en dyp gest fra Irans side. Abdollahian holdt også et møte med den saudiske utenriksministeren prins Faisal bin Farhan Al Saud i Jeddah i går på sidelinjen av OICs utenriksministermøte 19. oktober.
Som de saudiske trekkene vitner om, flyttet Riyadh raskt inn i sentrum ved å engasjere seg med Beijing. (Se bloggen min USA står overfor nederlag i geopolitisk krig i Gaza.) Den saudiarabiske holdningen forandrer den regionale stemningen og gjør det svært utfordrende for Washington å følge den gamle strategien om å «splitte-og-herske», som det fremgår av den saudiske avvisningen til USAs utenriksminister Antony Blinken. Regionale stater som tradisjonelt markerte sin avstand til motstandsgruppene, har bedt om våpenhvile og deeskalering, og nekter å fordømme Hamas.
Det store spørsmålet gjenstår imidlertid: Hva med den israelske beslutningen om å knuse Hamas og okkupere Gaza? Israel fortsetter å stå på randen av et militært angrep på Gazastripen. Betydningsfullt nok er den russiske prognosen på denne fronten ganske dyster. Russlands viseutenriksminister Sergei Ryabkov sa på et Kreml-møte med Putin mandag at situasjonen «har en tendens til å bli verre. Operasjonene utført av det israelske militæret er vilkårlige. Det er fortsatt den truende trusselen om en bakkeoperasjon som omfatter et inngrep i Gaza… Diplomatiske anstrengelser på ulike fronter intensiveres. I prinsippet er risikoen for at denne konflikten kommer ut av kontroll betydelig.»
Paradokset er at selv om det ikke er noen som er seriøst interessert i en vestasiatisk krig, er det kanskje ikke tilstrekkelig for å unngå en krig hvis den israelske hærens forestående angrep i Gaza ikke når målet om å ødelegge Hamas og/eller Netanyahu bestemmer seg for å utvide krigen for geopolitiske formål og/eller for å forlenge hans vaklende politiske karriere. Den nærmer seg en blindvei.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
