De mange lærdommene av Ukrainakrigen (2)

0

Dette er del to av den tidligere amerikanske ambassadøren  Chas W. Freeman Jr.s artikkel om Ukrainakrigen. Artikkelen er basert på en tale han holdt for East Bay Citizens for Peace. Ambassadør Freeman var assisterende forsvarssekretær for internasjonale sikkerhetsanliggender i USA fra 1993-94 og var med på å utforme en NATO-sentrert europeisk sikkerhet etter den kalde krigen.

Her skriver han om stedfortrederkrigen i Ukraina og peker på at den kunne ha vært unngått. Første del av artikkelen finner du her.

Red.


Av Chas Freeman.

Krigsmål i Ukraina

Kiev har ikke veket fra sine mål om:

  • Å skape en ren ukrainsk nasjonal identitet som russiske og andre språk, kulturer og religiøse autoriteter er ekskludert fra.
  • Underkaste de russisktalende som gjorde opprør som svar på dette forsøket med deres tvungne assimilering.
  • Oppnå amerikansk og NATO-beskyttelse og integrasjon med EU.
  • Gjenerobringen av de russisktalende områdene Moskva ulovlig har annektert fra Ukraina, inkludert både oblastene Donbas og Krim.

Moskva uttrykte klart sine maksimums- og minimumsmål i utkastet til traktat som de presenterte for Washington den 17. desember 2021. Sentrale russiske interesser har vært og er:

  • (1) å nekte Ukraina den amerikanske innflytelsessfæren som har oppslukt resten av Øst-Europa ved å tvinge Ukraina til å bekrefte nøytralitet mellom USA / NATO og Russland, og
  • (2) å beskytte og sikre de grunnleggende rettighetene til russisktalende i Ukraina.

Washingtons mål – som NATO pliktoppfyllende har vedtatt som sine egne – har vært mye mer åpne og lite spesifikke. Som nasjonal sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan sa det i juni 2022,

«Vi har . . . avstått fra å legge ut det vi ser på som et sluttspill. . . . Vi har vært fokusert på hva vi kan gjøre i dag, i morgen, neste uke for å styrke ukrainernes hånd i størst mulig grad, først på slagmarken og deretter til slutt ved forhandlingsbordet.»

Ettersom det første prinsippet for krigføring er å etablere realistiske mål, en strategi for å oppnå dem, og en plan for krigsavslutning, er dette en perfekt beskrivelse av hvordan man brygger opp en «evig krig». Som Vietnam, Afghanistan, Irak, Somalia, Libya, Syria og Jemen bekrefter, har dette blitt den etablerte amerikanske måten å krige på. Ingen klare mål, ingen plan for å oppnå dem, og ingen begrep om hvordan man skal avslutte krigen, på hvilke vilkår og med hvem.

Den mest overbevisende uttalelsen av USAs mål i denne krigen ble tilbudt av president Biden da den begynte. Han sa at hans mål med Russland var å «tappe landets økonomiske styrke og svekke militæret i uoverskuelig fremtid» – uansett hva som trengs. Ikke på noe tidspunkt har USAs regjering eller NATO erklært at beskyttelsen av Ukraina eller ukrainerne, i motsetning til å utnytte deres tapperhet for å nedkjempe Russland, er det sentrale amerikanske målet. I april 2022 gjentok forsvarsminister Lloyd Austin at USAs bistand til Ukraina var ment å svekke og isolere Russland og dermed frata landet enhver troverdig kapasitet til å føre krig i fremtiden. Ganske mange amerikanske politikere og forståsegpåere har lovprist fordelene ved at ukrainere, i stedet for amerikanere, ofrer livet for dette formålet. Noen har gått lenger og tatt til orde for oppløsning av Russland, som et krigsmål. Hvis du er russisk, trenger du ikke å være paranoid for å se slike trusler som eksistensielle. Russlands president Putin vurderer USAs krigsmål som rettet mot å ydmyke Russland strategisk og, om mulig, styrte regjeringen og partere landet. [6] USA har ikke bestridt denne vurderingen.

Freden satt til side

I midten av mars 2022 meglet regjeringen i Tyrkia og Israels statsminister Naftali Bennett mellom russiske og ukrainske forhandlere, som foreløpig ble enige om konturene av en fremforhandlet midlertidig løsning. Avtalen forutsatte at Russland skulle trekke seg tilbake til sin posisjon 23. februar, da de kontrollerte deler av Donbas-regionen og hele Krim, og i bytte ville Ukraina love å ikke søke NATO-medlemskap og i stedet motta sikkerhetsgarantier fra en rekke land. Et møte mellom Russlands president Putin og Ukrainas president Zelensky var i ferd med å bli arrangert for å ferdigstille denne avtalen, som forhandlerne hadde innledet ad referendum – det vil si med forbehold om godkjenning fra deres overordnede.

28. mars 2022. President Zelensky bekreftet offentlig at Ukraina var klar for nøytralitet kombinert med sikkerhetsgarantier som en del av en fredsavtale med Russland. Men 9. april kom Storbritannias statsminister Boris Johnson på et overraskende besøk til Kiev. Under dette besøket skal han ha oppfordret Zelensky til ikke å møte Putin fordi (1) Putin var en krigsforbryter og svakere enn han virket. Han skulle og kunne bli knust istedenfor imøtekommet; og (2) selv om Ukraina var klar til å avslutte krigen, var ikke NATO det.

Zelenskys foreslåtte møte med Putin ble deretter avlyst. Putin erklærte at samtalene med Ukraina hadde kommet til en blindgate. Zelensky forklarte at «Moskva vil gjerne ha én traktat som vil løse alle problemene. Men ikke alle ser seg selv ved bordet med Russland. For dem er sikkerhetsgarantier for Ukraina én sak, og avtalen med Russland er en annen sak.» Dette markerte slutten på bilaterale russisk-ukrainske forhandlinger og dermed enhver utsikt til en løsning på konflikten andre steder enn på slagmarken.

Hva skjedde og hvem som vinner hva

Denne krigen ble født i og har blitt videreført på grunn av feilberegninger fra alle sider. NATOs utvidelse var lovlig, men forutsigbart provoserende. Russlands svar var helt forutsigbart, om enn ulovlig, og har vist seg å være svært kostbart for landet. Ukrainas de facto militære integrering i NATO har resultert i dets ødeleggelse.

USA kalkulerte med at russiske trusler om å gå til krig mot ukrainsk nøytralitet var en bløff som kunne avskrekkes ved å skissere og rakke ned på russiske planer og intensjoner slik Washington forsto dem. Russland antok at USA ville foretrekke forhandlinger fremfor krig og ville ønske å unngå oppdeling av Europa i fiendtlige blokker. Ukrainerne regnet med at Vesten beskyttet landet deres. Da den russiske prestasjonen i krigens første måneder viste seg å være laber, konkluderte Vesten med at Ukraina kunne beseire den. Ingen av disse beregningene har vist seg å være riktige.

Ikke desto mindre har offisiell propaganda, forsterket av underdanige mainstream og sosiale medier, overbevist de fleste i Vesten om at det å avvise forhandlinger om NATO-utvidelse og oppmuntre Ukraina til å bekjempe Russland, på en eller annen måte er «pro-ukrainsk». Sympati for den ukrainske krigsinnsatsen er helt forståelig, men som Vietnamkrigen burde ha lært oss, taper demokratier når heiagjenger erstatter objektivitet i rapportering og regjeringer foretrekker sin egen propaganda fremfor sannheten om hva som skjer på slagmarken.

Den eneste måten du kan bedømme suksess eller fiasko med politikk, er ved å referere til målene de ble utformet for å oppnå. Så hvordan ligger deltagerne an i Ukraina-krigen når det gjelder å nå sine mål?

La oss starte med Ukraina

Fra 2014 til 2022 tok borgerkrigen i Donbas nesten 15.000 liv. Hvor mange som har blitt drept i kamp siden stedfortrederkrigen mellom USA og NATO og Russland startet i februar 2022 er ukjent, men det er sikkert flere hundre tusen. Tapstallene har blitt skjult av enestående intens informasjonskrigføring. Den eneste informasjonen i Vesten om døde og sårede har vært propaganda fra Kiev, som hevder et stort antall russiske døde, mens de ikke har avslørt noe som helst om ukrainske tap. Det er imidlertid kjent at ti prosent av ukrainerne nå er involvert i de væpnede styrkene, og 78 prosent har slektninger eller venner som er drept eller såret. Anslagsvis 50.000 ukrainere er nå amputerte. (Til sammenligning måtte bare 41 000 briter amputeres under første verdenskrig, da prosedyren ofte var den eneste tilgjengelige for å forhindre død. Færre enn 2000 amerikanske veteraner fra invasjonene i Afghanistan og Irak måtte amputeres.) De fleste observatører mener at ukrainske styrker har tatt mye større tap enn sine russiske fiender, og at hundretusener av dem har gitt sine liv i landets forsvar og innsats for å gjenerobre territorium okkupert av russerne.

Da krigen begynte, hadde Ukraina en befolkning på rundt 31 millioner. Landet har siden mistet minst en tredjedel av befolkningen. Over seks millioner har søkt tilflukt i Vesten. Ytterligere to millioner har dratt til Russland. Ytterligere åtte millioner ukrainere er fordrevet fra hjemmene sine, men er fortsatt i Ukraina.

Ukrainas infrastruktur, industri og byer er ødelagt og økonomien ruinert. Som vanlig i kriger har korrupsjon – et lenge fremtredende trekk ved ukrainsk politikk – vært utbredt. Ukrainas gryende demokrati er ikke mer, med alle opposisjonspartier, ukontrollerte medier og dissens forbudt.

På den annen side har russisk aggresjon samlet ukrainere, inkludert mange som er russisktalende, i et omfang vi aldri har sett før. Moskva har dermed utilsiktet forsterket den separate ukrainske identiteten som både russisk mytologi og president Putin har forsøkt å benekte. Det Ukraina har mistet i territorium har det fått tilbake i patriotisk samhold basert på lidenskapelig motstand mot Moskva.

Baksiden av dette er at Ukrainas russisktalende separatister også har fått sin russiske identitet forsterket. Ukrainske flyktninger i Russland er de hardeste av hardlinerne som krever gjengjeldelse mot Kiev. Det er nå liten eller ingen mulighet for russisktalende å akseptere en status i et forent Ukraina, slik det ville ha vært tilfelle under Minsk-avtalene. Og med Ukrainas mislykkede «motoffensiv» er det svært lite sannsynlig at Donbas eller Krim noen gang vil vende tilbake til ukrainsk suverenitet. Ettersom krigen fortsetter, kan Ukraina godt miste enda mer land, inkludert tilgangen til Svartehavet. Det som har gått tapt på slagmarken og i folkets hjerter, kan ikke gjenvinnes ved forhandlingsbordet. Ukraina vil komme ut av denne krigen lemlestet, forkrøplet og sterkt redusert i både territorium og befolkning.

Til sist, det er nå ingen realistiske utsikter til ukrainsk medlemskap i NATO. Som NSC-rådgiver Sullivan har sagt, «alle må se helt og holdent på det faktum» at det å tillate Ukraina å bli med i NATO på nåværende tidspunkt «betyr krig med Russland». NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg har uttalt at forutsetningen for ukrainsk medlem-skap i Nato er en fredsavtale mellom landet og Russland. Ingen slik traktat er noe sted i sikte. Ved å fortsette å insistere på at Ukraina vil bli NATO-medlem når krigen er avsluttet, har Vesten perverst motivert Russland til ikke å gå med på å avslutte krigen. Men til slutt vil Ukraina måtte slutte fred med Russland, nesten helt sikkert i stor grad på russiske premisser.

Uansett hva annet krigen måtte oppnå, har den ikke vært bra for Ukraina. Ukrainas forhandlingsposisjon overfor Russland er kraftig svekket. Men så har Kievs skjebne alltid vært en ettertanke i amerikanske politiske kretser. Washington har i stedet forsøkt å utnytte ukrainsk mot til å knuse Russland, gjenopplive NATO og forsterke USAs dominans i Europa. Og de har ikke brukt noe tid i det hele tatt på å tenke på hvordan de skal gjenopprette freden i Europa.

Hva med Russland?

Har de lyktes i å fordrive amerikansk innflytelse fra Ukraina, tvunget Kiev til å erklære nøytralitet eller gjeninnføre rettighetene til russisktalende i Ukraina? Åpenbart ikke.

Frem til nå, i det minste, har Ukraina blitt fullstendig avhengig av USA og dets NATO-allierte. Kiev er en forbitret, langsiktig motstander av Moskva. Kiev klamrer seg til ambisjonen om å bli med i NATO. Russere i Ukraina er mål for den lokale versjonen av cancel culture. Uansett utfallet av krigen, har gjensidig fiendskap slettet den russiske myten om russisk-ukrainsk brorskap basert på en felles opprinnelse i Kievriket. Russland har måttet forlate tre århundrer med innsats for å identifisere seg med Europa og i stedet dreie seg i retning Kina, India, den islamske verden og Afrika. Forsoning med et alvorlig fremmedgjort EU vil ikke komme lett, om i det hele tatt. Russland har kanskje ikke tapt på slagmarken eller blitt svekket eller strategisk isolert, men det har medført store mulighetskostnader.

Også så har NATO utvidet til å omfatte Finland og Sverige. Dette endrer ikke den militære balansen i Europa. Vestlig fremstilling av Russland som iboende rovdyr til tross, Moskva har verken hatt ønske om eller evne til å angripe noen av disse to tidligere, svært vestlig-innordnede og formidabelt bevæpnede, men nominelt «nøytrale» statene. Verken Finland eller Sverige har til hensikt å slutte seg til et uprovosert angrep på Russland. Men deres beslutning om å bli med i NATO er politisk sårende for Moskva.

Siden Vesten ikke viser noen vilje til å imøtekomme russiske sikkerhetsbekymringer, og hvis Moskva skal nå sine mål, har de nå ikke noe åpenbart alternativ enn til å kjempe videre. Mens det gjør det, stimulerer det europeisk besluttsomhet til å møte tidligere ignorerte NATO-mål for forsvarsutgifter og å anskaffe selvhjulpne militære evner rettet mot å møte Russland, uavhengig av USAs. Polen gjenoppstår som en mektig fiendtlig kraft ved Russlands grenser. Disse trendene endrer den europeiske, militære balansen til Moskvas langsiktige ulempe.

Hva med USA?

Bare i 2022 godkjente USA 113 milliarder dollar i bistand til Ukraina. Det russiske forsvarsbudsjettet var da mindre enn halvparten av det – 54 milliarder dollar. Siden har det omtrent doblet seg. Russisk forsvarsindustri har blitt revitalisert. Noen av dem produserer nå mer våpen på en måned enn de tidligere gjorde på et år. Russlands autarkiske, (selvforsynte, o.a.) økonomi har holdt ut 18 måneder med full krig mot seg fra både USA og EU. Den gikk nettopp forbi Tyskland for å bli den femte rikeste økonomien i verden og den største i Europa når det gjelder kjøpekrafts-paritet. Til tross for gjentatte vestlige påstander om at Russland er i ferd med å gå tom for ammunisjon og taper utmattelseskrigen i Ukraina, har de ikke gjort det, mens Vesten har gjort det. Ukrainsk tapperhet, som har vært enormt imponerende, har ikke vært noen match for russisk ildkraft.

I mellomtiden har den påståtte russiske trusselen mot Vesten, en gang et kraftig argument for NATO-enhet, mistet troverdighet. Russlands væpnede styrker har vist seg ute av stand til å erobre Ukraina, langt mindre resten av Europa. Men krigen har lært Russland hvordan de skal motvirke og overvinne mye av USAs og andre vestlige lands mest avanserte våpen.

Før USA og NATO avviste forhandlinger, var Russland forberedt på å akseptere et nøytralt og føderalt Ukraina. I åpningsfasen av invasjonen av Ukraina bekreftet Russland denne viljen i et utkast til fredsavtale med Ukraina, som USA og NATO blokkerte Kiev fra å signere. Vestlig diplomatisk uforsonlighet har ikke klart å overtale Moskva til å imøtekomme ukrainsk nasjonalisme eller akseptere Ukrainas inkludering i NATO og den amerikanske innflytelsessfæren i Europa. Stedfortrederkrigen ser i stedet ut til å ha overbevist Moskva om at de må kneble Ukraina, beholde de ukrainske territoriene de ulovlig har annektert, og sannsynligvis legge til flere, og dermed sikre at Ukraina er en dysfunksjonell stat som ikke kan bli med i NATO eller oppfylle den ultranasjonalistiske, antirussiske visjonen til sin nynazistiske helt fra andre verdenskrig, Stepan Bandera.

Krigen har ført til overfladisk enhet i NATO, men det er åpenbare sprekker blant medlemmene. Sanksjonene mot Russland har gjort stor skade på europeiske økonomier. Uten russiske energiforsyninger er deler av europeisk industri ikke lenger internasjonalt konkurransedyktig. Som NATOs siste toppmøte i Vilnius viste, er medlemslandene uenige om ønskeligheten av å ta inn Ukraina. NATOs enhet synes usannsynlig å vare lenger enn krigen. Disse realitetene bidrar til å forklare hvorfor de fleste av USAs europeiske partnere ønsker å avslutte krigen så snart som mulig.

Ukrainakrigen har helt klart satt en stopper for den postsovjetiske tiden i Europa, men den har ikke på noen måte gjort Europa tryggere. Den har ikke styrket USAs internasjonale rykte eller konsolidert USAs dominans. Krigen har i stedet akselerert fremveksten av en post-amerikansk multipolar verdensorden. Et trekk ved dette er en anti-amerikansk akse mellom Russland og Kina.

For å svekke Russland har USA tydd til enestående påtrengende ensidige sanksjoner, inkludert sekundære sanksjoner rettet mot normal, selvstendig, kommersiell aktivitet som ikke involverer en amerikansk forbindelse og er lovlig i jurisdiksjonene til transaksjonspartene. Washington har aktivt blokkert handel mellom land som ikke har noe å gjøre med Ukraina eller krigen der, fordi de ikke vil hoppe på det amerikanske toget. Som et resultat er mye av verden nå engasjert i jakten på forbindelser, finansielle og forsyningskjeder, som er uavhengige av amerikansk kontroll. Dette inkluderer intensivert internasjonal innsats for å avslutte dollar-hegemoniet, som er grunnlaget for USAs globale dominans. Skulle disse anstrengelsene lykkes, vil USA ikke lenger være i stand til å styre handel og balansen i betalingsunderskuddene, som opprettholder landets nåværende levestandard og status som det mektigste samfunnet på planeten.

Washingtons bruk av politisk og økonomisk press for å tvinge andre land til å tilpasse seg sin antirussiske og antikinesiske politikk har helt klart slått tilbake. Det har oppmuntret selv tidligere amerikanske klientstater til å søke etter måter å unngå forviklinger i fremtidige amerikanske konflikter og stedfortrederkriger de ikke støtter, som den i Ukraina. For dette formålet forlater de eksklusiv avhengighet av USA og smir bånd til flere økonomiske og politisk-militære partnere. Langt fra å isolere Russland eller Kina, har USAs tvangsdiplomati hjulpet både Moskva og Beijing til å styrke forholdene i Afrika, Asia og Latin-Amerika som reduserer USAs innflytelse til fordel for sine egne.

For å oppsummere:

Kort sagt, USAs politikk har resultert i store lidelser i Ukraina og eskalerende forsvarsbudsjetter her og i Europa, men har ikke klart å svekke eller isolere Russland. Mer av det samme vil ikke oppnå noen av disse ofte uttalte amerikanske målene. Russland har blitt utdannet i hvordan man skal bekjempe amerikanske våpensystemer og har utviklet effektive mottiltak mot dem. Landet har blitt militært styrket, ikke svekket. Det har blitt reorientert og frigjort fra vestlig innflytelse, ikke isolert.

Hvis hensikten med krig er å etablere en bedre fred, gjør ikke denne krigen det. Ukraina blir slaktet på russofobiens alter. På dette tidspunktet kan ingen med sikkerhet forutsi hvor mye av Ukraina eller hvor mange ukrainere som vil være igjen når kampene stopper, eller når og hvordan de skal stoppe dem. Kiev klarte nylig ikke å nå mer enn en brøkdel av rekrutteringsmålene. Å bekjempe Russland til siste ukrainer var alltid en ondsinnet strategi. Men når Nato er i ferd med å gå tom for ukrainere, er det ikke bare kynisk; det er ikke lenger et levedyktig alternativ.

Lærdom å hente fra Ukrainakrigen

Hva kan vi lære av denne fiaskoen? Den har gitt mange uvelkomne påminnelser om de grunnleggende prinsippene for statsmakt.

  • Kriger avgjør ikke hvem som har rett. De bestemmer hvem som er igjen.
  • Den beste måten å unngå krig på er å redusere eller eliminere frykt og klager som forårsaker dem.
  • Når du nekter å høre, enn si ta opp en fornærmet parts sak for justeringer i politikken din mot den, risikerer du en voldelig reaksjon fra den.
  • Ingen bør gå inn i en krig uten realistiske mål, en strategi for å oppnå dem, og en plan for avslutning av krigen.
  • Selvrettferdighet og tapperhet er ingen erstatning for militær masse, ildkraft og utholdenhet.
  • Til slutt vinnes og tapes kriger på slagmarken, ikke med propaganda inspirert av og rettet mot å forsterke ønsketenkning.
  • Det som har gått tapt på slagmarken, kan sjelden, om noen gang, gjenvinnes ved forhandlingsbordet.
  • Når kriger ikke kan vinnes, er det vanligvis bedre å søke vilkår for å avslutte dem, enn å forsterke strategisk fiasko.

Det er på tide å prioritere å redde mest mulig av Ukraina. Denne krigen har blitt eksistensiell for landet. Ukraina trenger diplomatisk støtte for å skape en fred med Russland hvis landets militære ofre ikke skal ha vært forgjeves. Det blir ødelagt. Det må bygges opp igjen. Nøkkelen til å bevare Ukraina er å styrke og støtte Kiev til å avslutte krigen på de beste vilkårene de kan oppnå, for å lette returen av flyktningene, og å bruke EUs tiltredelsesprosess for å fremme liberale reformer og innføre ukorrupt styring i et nøytralt Ukraina.

Dessverre, slik situasjonen er nå, virker både Moskva og Washington fast bestemt på å fortsette i Ukrainas pågående ødeleggelser. Men uansett utfall av krigen, vil Kiev og Moskva til slutt måtte finne grunnlag for sameksistens. Washington må støtte Kiev i å utfordre Russland til å anerkjenne både visdommen og nødvendigheten av respekt for ukrainsk nøytralitet og territoriell integritet.

Til slutt bør denne krigen fremprovosere en nøktern nytenkning her, i Moskva og av NATO om konsekvensene av diplomatiløs, militarisert utenrikspolitikk. Hadde USA sagt seg villig til å snakke med Moskva, selv om de hadde fortsatt å avvise mye av det Moskva krevde, ville Russland ikke ha invadert Ukraina slik de gjorde. Hadde ikke Vesten grepet inn for å hindre Ukraina i å ratifisere traktaten og hjulpet dem med å bli enige med Russland i begynnelsen av krigen, ville Ukraina nå vært intakt og i fred.

Denne krigen trengte ikke å finne sted. Hver part i krigen har tapt langt mer enn den har vunnet. Det er mye å lære av det som har skjedd i og med Ukraina. Vi skulle studere og lære disse lærdommene og ta dem til hjertet.


Teksten til denne talen ble publisert på bloggen til Chas Freeman:

The Many Lessons of the Ukraine War

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad


Chas Freeman.

Skrevet av Chas Freeman

Ambassadør Freeman er en karrierediplomat (pensjonert) som var assisterende forsvarssekretær for internasjonale sikkerhetsanliggender i USA fra 1993-94, og fikk de høyeste offentlige tjenesteprisene til Forsvarsdepartementet for sine roller i utformingen av en NATO-sentrert europeisk sikkerhet etter den kalde krigen og i å gjenopprette forsvars- og militærforbindelser med Kina. Han tjente som USAs ambassadør i Saudi-Arabia (under operasjoner Desert Shield og Desert Storm).

The Many Lessons of the Ukraine War – Chas W. Freeman, Jr. (chasfreeman.net)

Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad


Signerte artikler står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.

Forrige artikkelKrigen kom til Israel som aldri før
Neste artikkelSolar klimateknikk kan gi uønskede klimaendringer
skribent
Skribent er en betegnelse vi bruker i databasen på alle som ikke er registrert der som forfattere. I de aller fleste tilfelle vil du finne forfatterens navn i artikkelen.