Ukrainakrigens mange lærdommer (1)

7. oktober 2023

Bemerkninger til East Bay Citizens for Peace

Her gir han en analyse av stedfortrederkrigen i Ukraina som knapt ville sluppet gjennom i hovedstrømsmediene i Norge. Artikkelen er i to deler.

Red.

Ambassadør Chas W. Freeman, Jr. (USFS, Ret.)Gjesteforsker, Watson Institute for International and Public Affairs, Brown University
The Barrington Library, Barrington, Rhode Island, 26 september 2023

Jeg vil snakke med dere i kveld om Ukraina – hva som har skjedd med landet og hvorfor, hvordan det sannsynligvis vil komme ut av prøvelsen som stormaktrivaliseringen har utsatt det for og hva vi kan lære av dette. Jeg gjør det med en viss bekymring og en advarsel til dette publikum. Mitt foredrag er, i likhet med konflikten i Ukraina, langt og komplisert. Det strider mot propaganda som har vært veldig overbevisende. Min tale vil fornærme alle som er forpliktet til den offisielle fortellingen. Måten amerikanske medier har håndtert Ukraina-krigen på, bringer tankene til en kommentar av Mark Twain: «Undersøkelsene til mange kommentatorer har allerede kastet mye mørke på dette emnet, og det er sannsynlig at hvis de fortsetter, vil vi snart ikke vite noe i det hele tatt om det.»

Det sies at i krig er sannheten det første offeret. Krig er vanligvis ledsaget av en tåke av offisielle løgner. Ingen slik tåke har noen gang vært så tykk som i Ukraina-krigen. Mens mange hundre tusen mennesker har kjempet og dødd i Ukraina, har propagandamaskinene i Brussel, Kiev, London, Moskva og Washington jobbet overtid for å sikre at vi tar lidenskapelig side, tror på det vi vil tro og fordømmer alle som stiller spørsmål ved fortellingen vi har internalisert. Ingen som ikke er ved frontlinjen, har noen reell idé om hva som har skjedd i denne krigen. Det vi vet er bare hva våre regjeringer og andre tilhengere av krigen vil at vi skal vite. Og de har utviklet den dårlige vanen med å inhalere sin egen propaganda, noe som garanterer vrangforestillinger.

Hver regjering som er part i Ukraina-krigen – Kiev, Moskva, Washington og andre NATO-hovedsteder – har gjort seg skyldig i ulike grader av selvbedrag og tabber. Konsekvensene for alle har vært alvorlige. For Ukraina har de vært katastrofale. En radikal nytenkning av politikken, for alle berørte, er for lengst på tide.

Hvorfra og hvor NATO?

Først litt nødvendig bakgrunn. NATO (North Atlantic Treaty Organization) ble til for å forsvare de europeiske landene innenfor den amerikanske innflytelsessfæren etter andre verdenskrig mot Unionen av sovjetiske sosialistiske republikker (Sovjetunionen) og dens satellittnasjoner. NATOs ansvarsområde var territoriet til medlemmene i Nord-Amerika og Vest-Europa, men ingen steder utover det. Alliansen bidro til å opprettholde en maktbalanse og bevare freden i Europa i løpet av de drøye fire tiårene av den kalde krigen. I 1991 ble imidlertid Sovjetunionen oppløst, og den kalde krigen tok slutt. Det eliminerte enhver troverdig trussel mot NATO-medlemmenes territorium og reiste dette spørsmålet: hvis NATO fortsatt var svaret på noe, hva var spørsmålet?

De amerikanske væpnede styrkene hadde ingen problemer med å svare på den gåten. De hadde overbevisende særinteresser i å bevare NATO.

NATO hadde skapt og opprettholdt en europeisk rolle og tilstedeværelse for det amerikanske militæret etter andre verdenskrig.
Dette rettferdiggjorde en mye større amerikansk styrkestruktur og mange flere svært ønskelige posisjoner for flaggoffiserer[1] enn ellers ville eksistere.
NATO styrket den internasjonale posisjonen til de amerikanske væpnede styrker, samtidig som den fostret en unik amerikansk kompetanse innen multinasjonal allianse- og koalisjonshåndtering, og
Det tilbød tjenesteturer i Europa som gjorde militærtjeneste i fredstid mer attraktiv for amerikanske soldater, sjømenn, flyvere og marinesoldater.

Så også det 20. århundre hadde syntes å understreke at USAs sikkerhet var uatskillelig fra andre nordatlantiske land. Eksistensen av europeiske imperier sørget for at kriger mellom stormaktene i Europa – Napoleonskrigene, første verdenskrig og andre verdenskrig – snart ble forvandlet til verdenskriger. NATO var hvordan USA dominerte og håndterte den euro-atlantiske regionen i Den kalde krigen. Å oppløse NATO eller en amerikansk tilbaketrekning fra det ville, uten tvil, bare frigjøre europeerne til å fornye sin krangel og starte enda en krig som kanskje ikke er begrenset til Europa.

Så NATO måtte holdes i virksomhet. Den åpenbare måten å oppnå det på var å finne en ny, ikke-europeisk rolle for organisasjonen. Det ble sagt at NATO måtte gå «ut av området eller ut av business». Med andre ord, alliansen måtte brukes på nytt for å projisere militær makt utenfor territoriene til dens vesteuropeiske og nord-amerikanske medlemsland.

I 1998 gikk NATO til krig mot Serbia, bombet landet i 1999 for å løsrive Kosovo fra det. I 2001, som svar på ‘9/11’ terrorangrepene på New York og Washington, sluttet de seg til USA i okkupasjonen og forsøket på å pasifisere Afghanistan. [2] I 2011 utplasserte NATO styrker for å konstruere regimeskifte i Libya.

Kuppet i Kiev, Krim og opprøret til russisktalende ukrainere

I 2014, etter et godt forberedt [3] USA-sponset antirussisk kupp i Kiev, forbød ukrainske ultranasjonalister den offisielle bruken av russisk og andre minoritets-språk i sitt land, og bekreftet samtidig Ukrainas intensjon om å bli en del av NATO. Blant andre konsekvenser vil ukrainsk medlemskap i NATO plassere Russlands 250 år gamle marinebase i Krim-byen Sevastopol under NATO og dermed amerikansk kontroll. Krim var russisktalende og hadde flere ganger stemt for ikke å være en del av Ukraina. Så, med henvisning til presedensen for NATOs voldelige intervensjon for å skille Kosovo fra Serbia, organiserte Russland en folkeavstemning på Krim som godkjente gjeninnlemmelsen i Russland. Resultatene var i samsvar med tidligere avstemninger om saken.

I mellomtiden, som svar på Ukrainas forbud mot bruk av russisk i regjeringskontorer og utdanning, forsøkte overveiende russisktalende områder i landets Donbas-region å løsrive seg. Kiev sendte styrker for å slå ned opprøret. Moskva responderte med å støtte russisktalende ukraineres krav om minoritetsrettighetene garantert dem av både den ukrainske grunnloven før kuppet og prinsippene til Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). NATO støttet Kiev mot Moskva. En eskalerende borgerkrig blant ukrainere fulgte. Dette utviklet seg snart til en intensiverende stedfortrederkrig i Ukraina mellom USA, NATO og Russland.

Forhandlingene i Minsk, meklet av OSSE med fransk og tysk støtte, meglet frem enighet mellom Kiev og Moskva om en tiltakspakke, inkludert:

en våpenhvile,
tilbaketrekking av tunge våpen fra frontlinjen,
løslatelse av krigsfanger,
konstitusjonell reform i Ukraina som gir selvstyre til visse områder av Donbas, og
gjenopprettelsen av Kievs kontroll over opprørsområdenes grenser mot Russland.

FNs sikkerhetsråd sluttet seg til disse vilkårene. De representerte Moskvas aksept for at russisktalende provinser i Ukraina ville forbli en del av et forent, men føderalt Ukraina, forutsatt at de nøt en Québec- variant med språklig autonomi. Men med amerikansk støtte nektet Ukraina å gjennomføre det de hadde avtalt. År senere innrømmet franskmennene og tyskerne at deres meklingsinnsats i Minsk hadde vært et knep rettet mot å få tid til å bevæpne Kiev mot Moskva, og Ukrainas president Volodymyr Zelensky (som hans forgjenger i embetet, Petro Porosjenko) tilsto at han aldri hadde planlagt å iverksette avtalene.

Moskva og NATO-utvidelse

I 1990, i forbindelse med tysk gjenforening, oppløsningen av Warszawapakten, og Russlands oppgivelse av sin politisk-økonomiske innflytelsessfære i Sentral- og Øst-Europa, hadde Vesten flere ganger noe slu, men høytidelig lovet ikke å fylle det resulterende strategiske vakuumet ved å utvide NATO inn i den. Ettersom 1990-årene fortsatte, til tross for mangel på entusiasme hos noen andre NATO-medlemmer, insisterte imidlertid USA på å gjøre nettopp det. NATO-utvidelsen visket jevnt og trutt ut den østeuropeiske cordon sanitaire, buffersonen av uavhengige, nøytrale stater som etterfølgende regjeringer i Moskva hadde ansett som avgjørende for russisk sikkerhet. Da tidligere medlemmer av Warszawapakten gikk inn i NATO, dukket amerikanske våpen, tropper og baser opp på deres territorium. I 2008, i et siste trekk for å utvide USAs innflytelsessfære til Russlands grenser, overtalte Washington NATO til å erklære sin intensjon om å ta opp både Ukraina og Georgia som medlemmer.

Utplasseringen østover av amerikanske styrker plasserte utskytningsramper for ballistiske missiler i både Romania og Polen. Disse var teknisk i stand til rask rekonfigurering for å iverksette kortdistanseangrep mot Moskva. Utplasseringen fyrte opp under russisk frykt for et halshuggende amerikansk overraskelsesangrep. Hvis Ukraina gikk inn i NATO og USA gjorde sammenlignbare utplasseringer der, ville Russland bare ha omtrent fem minutters varsel om et angrep på Moskva. NATOs rolle i å løsrive Kosovo fra Serbia og i amerikanske regimeendrings- og pasifiserings-operasjoner i Afghanistan og Libya, så vel som støtten til anti-russiske styrker i Ukraina, hadde overbevist Moskva om at de ikke lenger kunne avvise NATO som en rent defensiv allianse.

Så tidlig som i 1994 begynte påfølgende russiske regjeringer å advare USA og NATO om at fortsatt NATO-utvidelse – spesielt til Ukraina og Georgia – ville tvinge frem et kraftig svar. Washington var klar over russisk besluttsomhet om å gjøre dette fra flere kilder, inkludert rapporter fra sine ambassadører i Moskva. I februar 2007, erklærte Russlands president Vladimir Putin på sikkerhetskonferansen i München: «Jeg mener det er åpenbart at NATO-utvidelsen … representerer en alvorlig provokasjon … Og vi har rett til å spørre: Hvem er denne utvidelsen ment mot? Og hva skjedde med forsikringene våre vestlige partnere ga etter oppløsningen av Warszawapakten?» Den 1. februar 2008 advarte ambassadør Bill Burns, nå direktør for Central Intelligence Agency (CIA), i et telegram fra Moskva om at russerne var forente og seriøse om dette emnet. Burns følte så sterkt for konsekvensene av NATOs ekspansjon inn i Ukraina, at han ga sin kabel emnelinjen: «Nyet betyr njet» [«Nei betyr nei.»]

I april 2008 inviterte NATO likevel både Ukraina og Georgia til å bli med. Moskva protesterte med at deres «medlemskap i alliansen er en stor strategisk feil, som ville ha de alvorligste konsekvenser for paneuropeisk sikkerhet». I august 2008, som for å understreke dette poenget, da et overmodig Georgia forsøkte å utvide sitt styre til opprørske minoritetsregioner på den russiske grensen, gikk Moskva til krig for å konsolidere sin uavhengighet.

Borger- og stedfortrederkrig i Ukraina

Mindre enn en dag etter det USA-konstruerte kuppet som installerte et antirussisk regime i Kiev i 2014, anerkjente Washington formelt det nye regimet. Da Russland deretter annekterte Krim og borgerkrig brøt ut med Ukrainas russisktalende folk, tok USA parti med og bevæpnet de ukrainske ultranasjonalistene, hvis politikk hadde fremmedgjort Krim og provosert de russisktalende separatistene. USA og NATO begynte en innsats på flere milliarder dollar for å omorganisere, omskolere og utstyre Kievs væpnede styrker. Den erklærte hensikten var å gjøre det mulig for Kiev å gjenerobre Donbas og til slutt Krim. Ukrainas regulære hær var da kraftløs. Kievs første angrep på russisktalende i de ukrainske østlige og sørlige regionene ble i stor grad utført av ultranasjonalistiske militser. [4] I 2015 kjempet russiske soldater sammen med opprørerne i Donbas. En ikke-erklært USA/NATO-stedfortrederkrig med Russland hadde begynt.

I løpet av de neste åtte årene – der den ukrainske borgerkrigen fortsatte – bygde Kiev en NATO-trent hær på 700.000 – ikke medregnet reserven på en million – og herdet den i kamp med russiskstøttede separatister. Ukrainske regulære soldater utgjorde bare litt mindre enn Russlands da 830.000 militært personell i aktiv tjeneste. I løpet av åtte år hadde Ukraina fått en større styrke enn noe annet NATO-medlem utenom USA eller Türkiye, og overgikk de væpnede styrkene til Storbritannia, Frankrike og Tyskland til sammen. Ikke overraskende så Russland dette som en trussel.

I mellomtiden, da spenningene med Russland eskalerte, trakk USA seg tidlig i 2019 ensidig fra INF-traktaten [Intermediate Nuclear Force], som hadde forhindret bakkelanserte missiler med rekkevidder på opptil 3 420 miles fra utplassering i Europa. Russland fordømte dette som en «destruktiv» handling som ville oppildne sikkerhetsrisikoen. Til tross for pågående betenkeligheter fra noen andre NATO-medlemmer, fortsatte NATO på amerikansk insistering med jevne mellomrom å gjenta sitt tilbud om å innlemme Ukraina som medlem, og gjorde det nok en gang den 1. september 2021. På den tiden, etter milliarder av dollar i amerikansk trening og våpenoverføringer, vurderte Kiev at de endelig var klare til å knuse opprøret til sine russisk-talende og deres russiske allierte. Da 2021 gikk mot slutten, trappet Ukraina opp presset på Donbas-separatistene og utplasserte styrker for å sette i gang en større offensiv mot dem, som var tidsbestemt til tidlig i 2022.

Moskva krever forhandlinger

Omtrent samtidig, i midten av desember 2021, tjueåtte år etter Moskvas første advarsel til Washington, utstedte Vladimir Putin et formelt krav om skriftlige sikkerhetsgarantier for å redusere de tilsynelatende truslene mot Russland fra NATO-utvidelse, ved å gjenopprette ukrainsk nøytralitet, forby stasjonering av amerikanske styrker på Russlands grenser og gjeninnføre begrensninger på utplassering av mellomdistanse- og kortdistanseraketter i Europa. Det russiske utenriksdepartementet presenterte deretter et utkast til traktat til Washington som inkorporerte disse vilkårene – som gjentok lignende krav fremmet av den tidligere russiske presidenten Boris Jeltsin i 1997. Samtidig, tilsynelatende både for å under-streke Moskvas seriøsitet og for å motvirke Kievs planlagte offensiv mot separatistene i Donbas, samlet Russland tropper langs grensen til Ukraina.

26. januar 2022 svarte USA formelt at verken de eller Nato ville gå med på å forhandle om ukrainsk nøytralitet eller andre slike spørsmål med Russland. Noen dager senere la Russlands utenriksminister Sergei Lavrov ut sin forståelse av USAs og NATOs posisjoner på et møte i Russlands sikkerhetsråd som følger:

«[Våre] vestlige kolleger er ikke villige til å ta opp våre store forslag, først og fremst de om NATOs ikke-ekspansjon østover. Dette kravet ble avvist med henvisning til blokkens såkalte åpen dør-politikk og hver stats frihet til å velge sin egen måte å trygge sikkerhet på. Verken USA eller [NATO] … hadde foreslått et alternativ til denne sentrale bestemmelsen.»

Moskva ønsket forhandlinger, men i fraværet av dem, var de beredt til å gå til krig for å fjerne truslene de protesterte mot. Washington visste dette da de avviste samtaler med Moskva. Det amerikanske avslaget på å snakke var en utvetydig beslutning om å akseptere risikoen for krig i stedet for å utforske noe kompromiss eller tilpasning med Russland. Amerikanske og allierte etterretningstjenester begynte umiddelbart å frigi informasjon som angivelig beskriver forestående russiske militære operasjoner [5] i det de beskrev som et forsøk på å avskrekke dem.

Russland invaderer Ukraina

I midten av februar ble kampene mellom den ukrainske hæren og separatist-styrkene i Donbas intensivert, og OSSE-observatører rapporterte om en rask økning i brudd på våpenhvilen fra begge sider, men de fleste angivelig initiert av Kiev. Kanskje uærlig, appellerte separatistene i Donbas til Moskva om å beskytte dem og beordret en generell evakuering av sivile til trygge havner i Russland. 21. februar anerkjente Russlands president Putin uavhengigheten til de to «folkerepublikkene» i Donbas og beordret russiske styrker til å sikre dem mot ukrainske angrep.

24. februar 2022, i en tale til den russiske nasjonen, erklærte Putin at «Russland ikke kan føle seg trygge, utvikle seg og eksistere med en konstant trussel som kommer fra territoriet til det moderne Ukraina» og kunngjorde at han hadde beordret det han kalte en «spesiell militæroperasjon» «for å beskytte mennesker som har blitt utsatt for mobbing og folkemord . . . de siste åtte årene» og å «strebe etter demilitarisering og denazifisering av Ukraina». Han la til at:

«Det er et faktum at vi i løpet av de siste 30 årene tålmodig har forsøkt å komme til enighet med de ledende NATO-landene om prinsippene om lik og udelelig sikkerhet i Europa. Som svar på våre forslag møtte vi alltid enten kynisk bedrag og løgner eller forsøk på press og utpressing, mens den nordatlantiske alliansen fortsatte å ekspandere til tross for våre protester og bekymringer. Militærmaskinen beveger seg, og som jeg sa, nærmer den seg selve grensen vår.»

Den offisielle fortellingen fremsatt i USAs og NATOs informasjonskrigføring mot Russland motsier hvert element av denne uttalelsen fra president Putin, men historikken bekrefter den.

Opptakten til den amerikansk-russiske stedfortrederkrigen i Ukraina

I post-sovjettiden:

NATO – USAs innflytelsessfære og militære tilstedeværelse i Europa – ekspanderte stadig mot Russlands grenser til tross for eskalerende russiske advarsler og protester.
Derimot var Moskva i konstant retrett. De hadde forlatt sin innflytelsessfære i Øst-Europa. Den gjorde ingen anstrengelser for å gjenopprette den.
Moskva advarte gjentatte ganger om at NATO-utvidelse og USAs fremskutte utplassering av styrker som kunne true dem, spesielt fra Ukraina, var en alvorlig trussel mot dem som de ville føle seg tvunget til å reagere på.
Gitt NATOs transformasjon fra en rent defensiv, Europa-fokusert allianse til et instrument for maktprojeksjon til støtte for amerikansk regime-endring og andre militære operasjoner utenfor medlemmenes grenser, hadde Moskva et rimelig grunnlag for bekymring for at ukrainsk medlemskap i NATO ville utgjøre en aktiv trussel mot sin sikkerhet. Denne trusselen ble understreket av USAs tilbaketrekning fra traktaten som hadde forhindret landet fra å stasjonere mellomdistanse atomvåpen i Europa, inkludert i Ukraina.
Moskva krevde konsekvent nøytralitet for Ukraina. Nøytralitet vil gjøre Ukraina både til en buffer og bro mellom seg selv og resten av Europa, snarere enn en del av Russland eller en plattform for russisk makt-projeksjon mot resten av Europa.
Derimot forsøkte USA å gjøre Ukraina til medlem av NATO – en del av sin innflytelsessfære – og en plattform for utplassering av amerikansk militærmakt mot Russland.
Moskva gikk i Minsk med på å respektere fortsatt ukrainsk suverenitet i Donbas-regionen, forutsatt at rettighetene til russisktalende der var garantert. Men med støtte fra USA og NATO nektet Ukraina å iverksette Minsk-avtalen og fordoblet innsatsen for å underlegge seg Donbas.
Da Washington nektet å høre den russiske saken om gjensidig tilpasning i Europa og i stedet insisterte på ukrainsk medlemskap i NATO, visste den amerikanske regjeringen at dette ville produsere et russisk militært svar. Faktisk forutså Washington offentlig dette.
Tidlig i den påfølgende krigen, da tredjepartsmekling oppnådde et utkast til fredsavtale mellom Russland og Ukraina, insisterte Vesten – representert ved britene – på at Ukraina skulle forkaste den.

Denne triste hendelsen bringer meg til krigsmålene til deltakerne i krigen.

Andre del av denne artikkelen kommer i morgen.

Referanser:

[1] Generals and admirals.

[2] Ukraine contributed troops to this NATO operation despite not being a member of the alliance.

[3] Reportedly, by 2014, various agencies of the U.S. government had committed a cumulative total of $5 billion or more to political subsidies and education in support of regime change in Ukraine.

[4] Prior to the U.S. and NATO decision to aid Ukraine against its Russian-backed separatists, these militias were commonly identified as neo-Nazi in the Western media. They professed to be followers of Stepan Bandera – who has now been adopted as a revered national figure by Kyiv. Bandera was famous for his extreme Ukrainian nationalism, fascism, antisemitism, xenophobia, and violence. He and his followers were allegedly responsible for massacring 50,000 – 100,000 Poles and for collaborating with the Nazis in the murder of an even larger number of Jews. After the US/NATO proxy war broke out, despite their continuing display of Nazi regalia and symbols on their uniforms and their ties to neo-Nazi groups in other countries, Western media ceased to characterize these militias as neo-Nazis.

[5] The “special military operation’ mounted by Russia bore little resemblance to the specific predictions put forward in this information warfare, which appears have been designed as much to rally support for Ukraine and boost its morale as to deter Russia.

[6] See, e.g., https://jamestown.org/event/watch-the-video-preparing-for-the-dissolution-of-the-russian-federation/

Teksten til denne talen ble publisert på bloggen til Chas Freeman:

The Many Lessons of the Ukraine War

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Ambassadør Freeman er en karrierediplomat (pensjonert) som var assisterende forsvarssekretær for internasjonale sikkerhetsanliggender i USA fra 1993-94, og fikk de høyeste offentlige tjenesteprisene til Forsvarsdepartementet for sine roller i utformingen av en NATO-sentrert europeisk sikkerhet etter den kalde krigen og i å gjenopprette forsvars- og militærforbindelser med Kina. Han tjente som USAs ambassadør i Saudi-Arabia (under operasjoner Desert Shield og Desert Storm). Han var rektor assisterende assisterende utenriksminister for afrikanske anliggender under den historiske amerikanske meklingen av namibisk uavhengighet fra Sør-Afrika og tilbaketrekning av kubanske tropper fra Angola.

Ambassadør Freeman jobbet som visesjef for misjonen og Chargé d’Affaires i de amerikanske ambassadene både i Bangkok (1984-1986) og Beijing (1981-1984). Han var direktør for kinesiske anliggender ved det amerikanske utenriksdepartementet fra 1979-1981. Han var den viktigste amerikanske tolken under avdøde president Nixons banebrytende besøk i Kina i 1972. I tillegg til sin diplomatiske erfaring fra Midtøsten, Afrika, Øst-Asia og Europa, hadde han en tjenesteturné i India.

Han publiserer sine artikler på https://chasfreeman.net/

Dette er første del i en todelt artikkel. Neste del kommer i morgen.