oss 100 kroner!
Det hender at vi tar frem gamle bøker og leser dem igjen. I dag trakk jeg ut av en av hyllene Basil Davisons Africa in History som kom ut først i 1966, men ble revidert og oppdatert i 1984. For yngre lesere vil jeg notere at Davidson var en av 1900-tallets største Afrika-kjennere med rundt 30 bøker på samvittigheten. Han hadde en eventyrlig krigskarriere som hemmelig agent for MI6 bak fiendens linjer mange steder under 2. verdenskrig, der han både ble tatt til fange og unnslapp døden med knapp margin. Han skrev også en bok om sine opplevelser med partisanene i Serbia. Han var en stor beundrer av Jugoslavias leder Tito etter erfaringene med ham i kampen mot italienere, tyskere og partisangrupper som bekjempet kommunistene istedenfor tyskerne.
I African History forteller han at det var tyske forretningsmenn som begynte koloniseringen av hereroenes og namaenes land i Sørvest-Afrika. De oppførte seg slik som andre kolonisatorer andre steder. De kjøpte rettigheter for så lite som mulig, men vanligvis med våpen og ammunisjon, noe de angret seinere. I 1883 ble det inngått en avtale der forretningsmannen Lüderitz kjøpte et landområde fra en nama-leder på 250 mil nordover fra Orange-elven som skulle være tjue mil breitt. Prisen var 500 pund sterling og seksti britiske rifler.
Namaene antok at det dreide seg om engelsk miles på 1,6 km, men tyskerne slo fast at det dreide seg om tyske mil som var 7,4 kilometer og namaene fant ut at nærmest hele landet deres var solgt vekk. Av Lüdertz sine papirer går det frem at dette var bevisst svindel.
I begynnelsen var ikke tyske myndigheter (Bismarck) interessert i territoriet, men så begynte det store kappløpet mellom stormaktene for å dele opp Afrika i forbindelse med utviklingen av monopolkapitalen og imperialismen, og da endret den tyske ledelsen holdning. Området skulle erobres for Tyskland og ikke bare være et område med handelskonsesjoner. Så de begynte en kamp mot hereroene og namaene. Det utviklet seg stadige trefninger og militære straffeoperasjoner mot dem over noen år og situasjonen ble uutholdelig.
I 1904 var hereroene så presset av den stadige konfiskeringen av jorden og kveget deres til fordel for tyske settlere at de gikk til krig mot dem. Namaene gjorde etter kort tid det samme. Den tyske generalen Trotha var klar i sin tale da tyskerne satte inn motangrep.
«De er alle like. De respekterer ikke noe annet enn makt. Min politikk var og er å bruke makt med brutal terror og til og med grusomhet. Jeg tilintetgjør (vernichte) opprørske stammer med strømmer av blod og strømmer med penger. Bare ved at vi sår på denne måten kan noe nytt gro, noe som er stabilt.»
Trotha holdt ord. Tyskerne gikk til motangrep, men hereroene klarte han ikke å slå i vanlige slag så han kom opp med en ny strategi. Han omringet dem slik at eneste vei ut var inn i Kalahari-ørkenen. Alle som forsøkte å nå vannhullene i utkanten ble skutt og hereroene døde av tørst og utmatting. De som ikke var innenfor blokaden, ble funnet og skutt eller satt i konsentrasjonsleir (det var ordet som ble brukt).
Trothas sivile kolleger protesterte mot denne forferdelige krigsforbrytelsen. Da ytret han at «dette vil forbli politikken så lenge jeg er her. Nasjonen (hereroene) må forsvinne (untergehen). Hvis ikke de blir skutt skal de tørste i hjel ute i ødemarken i Omaheke».
Resultatet gav seg selv. Før disse krigene begynte fantes der rundt 80.000 hereroer og 20.000 namaer. Det er beregnet at nærmere 50 prosent var drept da kampene sluttet i 1907. Det var igjen 15.130 hereroer og 9.871 namaer. 75.000 var drept på det tyske imperiets alter. En periode med den frykteligste utbytting begynte. Men motstanden var ikke slutt, der oppsto opprør etter opprør og dette gjaldt over alt i Afrika. Disse opprørene var en inspirasjon for frigjøringsbevegelsene som oppløste kolonirikene etter 2. verdenskrig.
Wikipedia: Herero and Namaqua genocide
Men den formelle politiske freden ble likevel stort sett dirigert av koloniherrene slik at landene reelt sett forble under deres kontroll i tillegg til at en ny stor kolonisator overtok lederrollene i denne flokken. Det var USA. Nykolonialismen oppstod og så kom nyliberalismen.
Tyskerne fortsatte å bruke metodene fra Afrika i sin kamp mot sine vesentlige motstandere kommunistene/jødene/undermenneskene/dyrene. Noe som de hadde lært av kolonistene helt tilbake til Columbus og broren som utryddet folket på Hispaniola, og som de hvite nordamerikanerne hadde overtatt med fullføringen av først fase av sitt folkemord rundt 1890, selv om det fortsatte i nye former og fortsetter slik også i dag. Denne «endelige løsning», fjerningen av kommunistene ved å drepe deres rasemessige grunnlag, tok livet av bortimot 6 millioner jøder og 27 millioner sovjetrussere (slaviske og andre folkegrupper som ble karakterisert som undermennesker).
Etter krigen gav de seirende makter jødene rett til å stjele landet til palestinerne. De fleste av oss har sett kartene fra 1947 og fremover, der det slutt bare er igjen noen små flekker av området til de som hadde bebodd det i tusener av år.
I denne kampen for å overta dette området for seg var den politiske retningen, sionismen, veldig sentral. Sionistene mente at jødene var en egen nasjon som burde ha sitt egen landområde, sin egen stat. Aller mest ønsket de seg området som jødene hadde okkupert tidligere, slik det fremgår både av historisk forskning og Bibelen, det såkalte Eretz Yisrael. Det er området som går fra Middelhavet og inkluderer Libanon og dagens Israel pluss alt land mellom dette og Eufrat. Fra 1946-47 begynte de for alvor kampen for å nå dette målet. Denne kampen har de aldri gitt opp. Og i første omgang har det vært det gamle Palestina de ville ha full kontroll med ved å drive vekk alle palestinere. I dette arbeidet har de fått full støtte av Vesten som etter hvert ble ledet av USA. Grunnen er at USA har brukt Israel som sitt landfaste hangarskip i området for å kunne dominere Vest-Asia.
Denne kampen fra sionistene har tatt samme karakter som andre settlerstater, de mest typiske representanter for columbismen, dvs. folkemord, fordriving og plyndring. Dette var politikken til alle de koloniserende statene, i dag representert ved det såkalte Five Eyes-samarbeidet om etterretning. Her deltar alle de anglosaksiske folkemordstatene, England, USA, Canada, Australia og Canada. Disse statene sin politikk overfor de opprinnelige beboerne gjorde nazistene til sin egen. Som settlerstat har sionistene helt «naturlig» fulgt samme utviklingsbane. Columbistenes folkemordpolitikk overfor verdens undertrykte land og folk ble overtatt av Hitler-Tysklands nazister og så av Israels sionister som selv var blitt utsatt for det samme. Det er historiens grusomme ironi. Palestinerne blir nå jaget som indianere og jøder ble det i sin tid.
Det som skjer nå minner om Babij Jar. Kløften i Kiev der titalls tusen jøder og andre motstandere av nazistene ble skutt i hjel og begravet. En av de aktive lederne av denne drapsorgien var den ukrainske nazisten Stefan Bandera. Nå er avenyen ved siden av Babyi Yar omdøpt til Stefan Banderas aveny som en erkjenning av hans store innsats for Ukrainas sjølstendighet. Slik hedres nazistene i Ukraina. Slik hedres også de store sionistene i Israel for sitt folkemord på palestinerne. Slik hedres de som praktiserer den columbiske kolonipolitikken.
Terje Valen, onsdag 18. oktober 2023.
