oss 100 kroner!
Dette er ikke noe annet enn klasseforræderi, skriver Denis Rogatyuk, som er en russisk-australsk journalist og forfatter basert i Latin-Amerika.
Etter utbruddet av Den første verdenskrigen kastet Den andre internasjonale og de mange sosialistiske organisasjonene tilknyttet den over hele Vest-Europa sin tyngde bak sine regjeringers nye militære eventyrpolitikk tilsynelatende helt uvitende om lidelsene til sine medmennesker i hendene på sine lands økonomiske og politiske eliter.
Mer enn et århundre senere har mange av deres moderne kolleger sluttet seg til koret av vestlige regjeringer og deres respektive militærindustrielle komplekser i deres hymner til stedfortrederkrigen mot Russland. Og noen av dem har gått så langt som å gi stående applaus til et tidligere medlem av Waffen-SS, Jaroslav Hunka, da han ble presentert som en «veteran som kjempet for ukrainsk uavhengighet mot Russland under andre verdenskrig» i det kanadiske parlamentet. Det ser ut til at selv det å hylle nazister har blitt en akseptabel del av de vestlige progressives diskurs mot alt russisk.
Mens mange av sosialdemokratene på 1970- og 80-tallet i hele Vest-Europa sterkt motsatte seg NATOs ekspansjonisme og tilstedeværelsen av amerikanske militærbaser, går dagens progressive og grønne partier av veien for å rulle ut den røde løperen for utenlandske soldater på deres jord. Eksemplene er mange. Det er Annalena Baerbock, Tysklands utenriksminister fra De grønne, som skapte overskrifter rundt om i verden for å innrømme at Tyskland «kjemper en krig mot Russland», Finlands tidligere statsminister Sanna Marin, som deltok i begravelsen til velkjent nynazistisk leder i Ukraina, Mette Frederiksen fra Danmark, den første til å love F-16-jetfly til Kiev, og Spanias Pedro Sanchez, en av de første til å love Zelenskyj Leopard-stridsvogner. I USA ble ‘The Squad’ – en gruppe relativt unge medlemmer av Kongressen valgt i 2018 og 2022 på en progressiv venstreorientert plattform – en gang ansett som noe av et alternativ til Det demokratiske partiets etablissement, men har like mye falt under trolldommen av sirenekrigssangen til president Joe Biden, visepresident Kamala Harris og House Speaker Nancy Pelosi. Bortsett fra kritikk av leveransen av klaseammunisjon og utarmede urangranater og støtte for Bernie Sanders‘ forslag om å kutte militærutgiftene, har ‘The Squad’ konsekvent stemt for gradvis større og større militærhjelpepakker til Kiev, mens de i vesentlig grad ignorerer trusselen fra de forskjellige nynazistiske væpnede gruppene i Kiev.
Selv fagforeningene, som lenge har vært ansett som ryggraden i antikrigbevegelsen, er ikke immune mot innfallene til masserussofobien og den krigshissende ånden til de progressive og liberale lederne. Det britiske fagforeningsrådets resolusjon som oppfordrer Rishi Sunaks regjering til å forplikte ytterligere våpenleveranser og økonomisk bistand til regimet i Kiev, er et dolkestøt i ryggen for ‘Stop the War-koalisjonen’ og millioner av britiske arbeidere som ser levekostnadskrisen som langt viktigere enn leveringen av militærhjelp til en regjering som har kastet rettighetene til sine egne arbeidere tilbake til det 19. århundre med det nye Lov 5371.
Den (ikke så vanlige) sunn fornuft
Før utbruddet av første verdenskrig kunne man høre en eneste fornuftens stemme mot den kommende masseslaktingen i den tyske Riksdagen – kommunisten Karl Liebknecht. I dag faller den æren på Sahra Wagenknecht, den venstreorienterte dissident-nestlederen for partiet Die Linke, som konsekvent har kritisert sanksjonene mot Russland og våpenleveransene til Ukraina. I Storbritannia har tidligere Labour-leder Jeremy Corbyn heftig motsatt seg enhver militær støtte til regjeringen i Ukraina, samtidig som han kritiserer Russlands handlinger. I Irland har Irish Neutrality League blitt etablert som et mottiltak mot forsøket fra ‘Fianna Fall-Fine Gael-Green’-koalisjonen på å trene ukrainske hærenheter på irsk jord. På den andre siden av Atlanteren har presidentkandidat Cornel West gjort oppløsningen av NATO til et av sine valgkampløfter, mens han beskylder militæralliansen for å ha startet Ukraina-konflikten i utgangspunktet. Heldigvis finnes det fortsatt stemmer med sunn fornuft på den vestlige venstresiden, men på langt nær nok til å demme opp for det anti-russiske hysteriet.
Den største inspirasjonen for venstresiden burde komme fra venstreregjeringene i Latin-Amerika, både nye og gamle. Presidentene Lula Da Silva fra Brasil, Gustavo Petro fra Colombia og Andres Manuel Lopez Obrador fra Mexico har avvist USAs krav om å sende militærbistand til Kiev, har konsekvent motsatt seg ethvert snakk om sanksjoner mot Russland og, i tilfellet Lula, antydet at Ukraina burde avslutte sine krav om retur av Krim i bytte mot en fredsløsning. De venstreorienterte presidentene i Venezuela, Cuba og Nicaragua har vært enda mer støttende til Russlands posisjon og sterkt imot USA og NATOs handlinger rundt om i verden.
Hva må gjøres?
Det er virkelig sørgelig å se hvordan de påståtte forsvarerne av arbeidernes rettigheter og tilhengere av verdensfred har blitt til tastaturkrigere engasjert i live-action rollespill der de forestiller seg selv som helter i kampen mot «onde» Russland, med Ukraina som fortropp. Hver uke blir hundrevis (om ikke tusenvis) av unge ukrainere revet fra familiene sine, kastet inn i et raskt treningskurs og sendt til frontlinjene, der de kjemper og dør på oppdrag fra landets elite og oppfyller ønskene til de vestlige dydssignalørene. Ironisk nok har de også konsekvent ignorert de katastrofale skadene på miljøet og akselerasjonen av klimaendringer som følge av deres regjeringers militære eventyrpolitikk.
I stedet for å holde grandiose taler som krever at deres lands militære lagre tømmes for å forsvare et av de mest korrupte regimene i Europa, er det mer presserende saker som vestlige progressive bør ta seg av. Nummer én på listen er den eskalerende levekostnadskrisen, med stigende energi- og drivstoffpriser, som kan dempes gjennom nasjonaliseringen av de største energiselskapene som har profittert mest på blodbadet i Ukraina. Det var en gang en tid da millioner av mennesker ville ha protestert bare ved tanken på amerikanske fly og tyske stridsvogner på slagmarkene i Europa. Det ser ut til at tusenvis flere må dø før dagens sosialdemokrater innser feilen i deres vei, akkurat som i kjølvannet av første verdenskrig.
Denis Rogatyuk er en russisk-australsk frilansskribent, journalist og forsker. Hans artikler, intervjuer og analyser har blitt publisert i en rekke medier rundt om i verden, inkludert Jacobin, Le Vent Se Lève, Sputnik, Green Left Weekly, Links International Journal, Alborada og andre. Han er direktør for El Ciudadano som er Chiles største uavhengige mediaplattform.
Artikkelen er oversatt av Bertil Carlman.
I stedet for å holde grandiose taler som krever at deres lands militære lagre tømmes for å forsvare et av de mest korrupte regimene i Europa, er det mer presserende saker som vestlige progressive bør forfølge. Nummer én på listen er den eskalerende levekostnadskrisen, med stigende energi- og drivstoffpriser, som kan dempes gjennom nasjonaliseringen av de største energiselskapene som har profittert mest på blodbadet i Ukraina. Det var en gang en tid da millioner av mennesker ville ha protestert bare ved tanken på amerikanske fly og tyske stridsvogner på slagmarkene i Europa. Det ser ut til at tusenvis flere må dø før dagens sosialdemokrater innser feilen i deres vei, akkurat som i kjølvannet av første verdenskrig.
Denis Rogatyuk er en russisk-australsk frilansskribent, journalist og forsker. Hans artikler, intervjuer og analyser har blitt publisert i en rekke mediekilder rundt om i verden, inkludert Jacobin, Le Vent Se Lève, Sputnik, Green Left Weekly, Links International Journal, Alborada og andre.
