Valget ble et nederlag for venstresida og Rødt. Partiet gjorde det ikke katastrofalt dårlig, og i Nord-Norge, på Vestlandet og i kommuner som Nesodden gjorde partiet det riktig bra. Men det er liten tvil om at solbrilletjuveriet, støtten til stedfortrederkrigen i Ukraina og annen indre strid har hatt sin pris. Partiet ble nesten utryddet i skolevalgene og partiets ungdomsorganisasjon er praktisk talt ikke-eksisterende. Det fylket der Rødt Ungdom boikottet valget gjorde det ganske godt.
Magnus Marsdal, Rødts hovedstrateg og mannen som på mange måter «skapte Bjørnar Moxnes», måtte også innrømme at det hadde gått dårlig.
Tror løpet er kjørt for Støre
Marsdal ble intervjuet på valgdagen av Dagsavisen og sa blant annet:
Hvis man vil gjenreise sosialdemokratiet må man på en eller annen måte klare å sette EU-integreringen i andre rekke og stå opp for norske interesser, sier Marsdal. – Jeg tror også den «Stoltenbergske oljestaten» har gått ut på dato. Med det mener jeg det 20 år gamle regimet der alt handlet om å sikre økonomisk stabilitet i et land med skyhøye petroleumsinntekter, ved å gjemme unna oljepengene i utlandet.
I dag ser alle at Norges viktigste næring vil gå ut på dato og at vi må skifte næringsstruktur. Da trenger vi det motsatte av stabilitet. Vi trenger enorme investeringer i havvind, fossilfri skipsfart, kanskje hydrogen og andre grønne eksportnæringer.
Så det Rødts fremste strateg trekker ut av venstresidas valgnederlag er at her må Norge pøse enorme summer over i næringer som vi vet aldri vil gå med overskudd.
– Hvis Norge matcher utenlandske subsidier, er vi i en situasjon der vi subsidierer havvind for å sende kraft til en subsidiert grønn industri, skrev NHH-professor Lars Sørgard i et oppsiktsvekkende leserinnlegg i DN nylig der han kritiserer regjeringen.
Det er Nettavisen som gjengir innlegget.
Sørgard er mest kjent som lederen av Energikommisjonen. Han er bekymret for at politikerne nå skal åpne et subsidiesluk for å bygge prosjekter som skal gjøre Norge fattigere.
Han mener subsidiene av Norges første havvindprosjekt, som egentlig skulle være lønnsomt, kan bli 50 milliarder kroner. Det er mer enn Norge bruker årlig på bistand. Regjeringen har nettopp vedgått en gigantisk kostnadssprekk. Det skal bygges likevel.
Sørgaard er en av stadig flere som nå kritiserer subsidieutviklingen i Norge. «Uansvarlig og useriøs bruk av skattebetalernes penger», mener DN.
Da Regjeringen i fjor bestemte seg for å styrke Norges klimamål til å kutte «minst 55 prosent» innen 2030, var det uten en plan eller utredning av om det var mulig eller hvor mye det ville koste.
Siden den gang har klimasatsing etter klimasatsing gått i vasken. Men Miljødirektoratet sier at en enda høyere CO2-avgift ikke er nok.
Det store spørsmålet i Norge har lenge vært: «Hva skal vi leve av etter oljen?»
Det spørsmålet går som hånd i hanske med klimamålene Norge har vedtatt. For regjeringen ønsker at klimasatsing skal være er den nye oljen.
CO₂-fangst og lagring. Havvind. Batterier. Hydrogen.
Så den lærdommen Marsdal trekker av valgnederlaget er at Norge må gi enda flere fantasillioner til utopiske næringer som det aldri vil bli mulig å leve av.
Betalt av «ulven» Røkke
De som har drevet fram kampanjen for havvind i Rødt er først og fremst miljøet rundt tankesmia Manifest og Magnus Marsdal. For dem er dette et hovedelement i det de kaller Grønn Industri 21, et prosjekt som er finansiert av blant annet Kjell Inge Røkke gjennom selskapene Kværner og Aker Solutions. Det vakte en smule oppsikt da Røkke ga en million kroner til det som kaller seg «venstresidens tankesmie», men Magnus Marsdal sa til Aftenposten at «– Venstresiden og miljøbevegelsen har ikke noe annet valg enn å samarbeide med storkapitalen.»
I Dagsavisen går Marsdal et langt stykke videre. Her kommer han med en nesten hemningsløs hyllest til sin sponsor:
Vi trenger industristrateger som Sam Eyde. Eller til og med Kjell Inge Røkke. Tydelige ledertyper, som er mer ulv enn lam. I økonomiske fredstider kan lederne være som lam, men når det blåser opp trenger industripolitikken generaler som peker med hele armen, får fart på nye næringer og gir nasjonen et nytt løft. I et lite oljeland på randen av det grønne skiftet, er det her sosialdemokratiet nå må levere gode svar og politisk handlekraft.
Og dette skal altså gjenreise troen på Rødt?
Av en eller annen grunn fikk dette oss til å tenke på en gammel anekdote:
George Bernhard Shaw spurte en gang en sosietetskvinne om hun ville ligge med ham for en million pund.
Hun svarte: Selvsagt!
Shaw spurte så om hun ville ligge med ham for 10 pund.
Hun ble rasende og sa: Tar De meg for å være en prostituert?
Shaw svarte: Den diskusjonen er vi ferdige med. Nå diskuterer vi pris.
