oss 100 kroner!
Siste oppdateringen av utviklingen i den økonomiske krisen, var fra min side her i steigan.no i mars, i artikkelen Hvordan utvikler kapitalismen i høyinntektslandene seg? Det har gått et halvt år, og det er på tide å se hvordan situasjonen har utviklet seg til nå.
Høyinntektslandene har fortsatt en ganske likeartet utvikling, selv om det er forskjeller. Den viktigste forskjellen er at etterspørselen globalt etter amerikanske dollar er høyere enn etterspørselen etter euro, pund eller andre lands valutaer. Dette gir USA et større handlingsrom for trykking av dollar, uten at det blir inflasjon. De har dermed større muligheter for statlig subsidiering via sentralbankpenger enn andre land. Det har det siste halve året vært en diskusjon om inflasjonens årsaker i flere norske og utenlandske medier. Å se litt på inflasjonens årsaker før vi ser på selve kriseforløpet kan derfor være interessant.
Inflasjon, hva kommer den av?
Det har vært lansert fire hovedårsaker til inflasjonen. En årsak er at det har vært tilført for mye sentralbankpenger og statlige subsidier under pandemien, så pengemengden er langt større enn varemengden. En annen årsak mener mange ligger i forstyrrelser av de globale handelskjedene som pandemien skapte. Varene kom ikke fram dit de skulle når de skulle, og det medførte for lave tilbud i perioder. Den tredje årsaken som har vært lansert har vært at produsentene av ren grådighet setter opp prisene på sine varer mer enn inflasjonen på de elementene de bruker i produksjonen skulle tilsi. Den fjerde grunnen er at en fallende kronekurs skapt av overdrevent norsk salg av kroner fører til importert inflasjon. Når kronen blir mindre verdt, blir alle importerte varer dyrere.
Alle disse årsakene har virket inn på inflasjonen, men jeg tror det er nødvendig å se mer på den nære forhistorien for fullt ut å forstå dagens inflasjon. Høyinntektslandene har fra 1980-tallet vært igjennom en fase med fallende rente og tilsvarende oppbygging av gjeldsberg, den fasen kaller jeg kapitalismens voksenalder. Figuren under gjelder styringsrenten i USA, men kan stå som illustrasjon på rentebevegelsen i alle høyinntektslandene i denne fasen.
Rundt 2020 var denne rentebevegelsen ugjenkallelig i bunnen rundt null. I hele denne perioden kunne produksjonskapitalen øke gjelde sin uten å få høyere daglige kostnader. Når renten nærmet seg null var høyinntektslandene svangre med en krise, fordi de ikke lenger kunne låne seg til det de ville. Produksjonskapitalen måtte finne en ny måte å finansiere seg på.
Exxon
La oss ta et lite blikk på et selskap som Exxon (Esso), et av de største energiselskapene i USA for å illustrere utviklingen. Under ser dere oppbyggingen av gjeld i Exxon.
Den har vært jevnt stigende i hele perioden, men her er et utsnitt som viser utviklingen fra 2011. Vi ser at gjelden topper seg litt ut i 2020, før den så begynner å falle. Som vi ser under, har selskapets overskudd en litt sammenfallende utvikling med gjeldsoppbyggingen.
Så langt så bra, men hvis vi ser på utbetalinger av utbytte fra selskap til aksjonærer får vi en litt annen kurve, her ser vi en jevn økning:
Hvordan kan dette henge sammen. Det er egentlig bare to muligheter. Enten har de begynt å selge eiendeler, eller så må de låne penger. Og ganske riktig, i 2021 måtte de låne $ 8 milliarder, eller over 80 milliarder norske kroner for å betale utbytte til aksjonærene. Behovet for å sette opp prisene når mulighetene for lånefinansiering uten å øke de daglige kostnadene blir borte, er helt akutt.
Exxon er ikke alene om denne utviklingen, hvis vi ser på produksjonskapitalens gjeldsutvikling generelt i høyinntektslandene er bildet det samme overalt. Generelt i USA, er økningen i produksjonskapitalens gjeld i perioden ganske stor. Sett i forhold til økningen i BNP, er økningen til bruddet i 2021 som vist under:
Nå er USA et av landene med lavest lån til produksjonskapitalen i forhold til utviklingen i BNP, så la oss se litt på USA sammenlignet med andre land. Nummer 1,2 og 3 på listen er Luxemburg, Irland og Hong Kong. Nummer 4,5 og 6 på listen vises i grafen til venstre, det er Sverige, Belgia og Frankrike. Nummer 7,8,og 9 på listen er Norge, Nederland og Singapore som vises i grafen i midten, og nummer 10, 11 og 12 på listen er Danmark, Sveits og Canada, osv, osv.
Produksjonskapitalens bruk av lånekapital fra de private bankene medførte at det var lite inflasjon iperioden fra 80-tallet til 2020, men nårstyringsrentagikk i null og finansieringen via gjeldsberg fra privatbankene falt bort, var situasjonen overmoden for enten en krise, eller å erstattelånefinansieringen med sentralbankpenger og omfordeling.
Krisens innledende faser
Første fase – sponsing av kapitaleierne
Kapitaleierne har allerede i en del år prøvd å ta eierskap til det grønne skiftet, for å utnytte det på sin måte. Men det var ikke politisk modent i befolkningen, til i stor skala å begrunne en omfattende sentralbanksubsidiering av kapitalen med begrunnelse i det grønne skiftet. Pandemien derimot, var som skapt for å lage en politisk opinion for en storstilt subsidiering av kapitaleierne. Vi ser hvordan balansen i høyinntektslandenes sentralbanker i går til himmels i perioden, fordi de «trykker penger» for å sponse kapitaleierne. «Pengetrykking» er stort sett å stille penger til disposisjon for staten.
Kapitaleierne arbeider nå for å utnytte det grønne skiftet og mulige ressursunderskudd til sin fordel. De ønsker i store trekk at befolkningen skal ta byrdene. For eksempel bruke sparepengene sine til å etterisolere husene sine, selv om det sparer helt ubetydelige mengder strøm. Så skal de selv få massive subsidieringer for luftslott basert på politikernes urealistiske målsettinger og juksete klimaregnskapstall a la Høyre i Norge, og deres vedtak med ikke å ta med CO2 opptak av skogen. Så langt har de hatt suksess med gjennomføringen av disse ambisjonene.
Andre fase – prisøkninger og omfordeling til fordel for produksjonskapitalen
Massiv sponsing i den forangående fasen, kombinert med utsatt forbruk under pandemien ga produksjonskapitalen muligheter til prisøkninger. Vi ser av grafene over at sponsingen fra sentralbankene avtar i 2020/21, da overtar prisøkningene og dermed omfordeling fra det arbeidende folket, sponsingen av kapitaleierne. Slik jeg ser det, gir det best forståelse, å se inflasjonen i dette større bildet. Alle grunnene til inflasjon nevnt innledningsvis er medvirkende faktorer, men hovedårsaken ligger i bortfall av den tidligere sponsormodellen med fallende renter og økende gjeldsberg uten økte daglige kostnader, som eksisterte fra 1980-tallet til 2020. Når denne sponsingen av kapitaleierne falt bort, ble behovet for nye sponsorer akutt. Løsningen har blitt subsidier fra sentralbankene og omfordeling ved hjelp av prisøkninger. Prisøkningene i høyinntektsland vises under.
Disse prisøkningene går rett i lomma på produksjonskapitalen. Prisøkningene gjenspeiler seg både i produksjonskapitalens synkende gjeldsgrad (se over) og økte fortjenester (se under).
Tredje fase – finanskapitalen vil ha sin andel av sponsormidlene
Finanskapitalen vil ikke sitte rolig å se på at produksjonskapitalen tar ut begge formene for nye sponsormidler, omfordeling og subsidier. Den hever derfor prisen på lånekapital (finanskapital) i raskt tempo for å karre til seg det den mener er sin andel så fort den kan.
Rentehevingene begrunnes med at de skal få ned inflasjonen. Hvis du tar en titt på grafen over inflasjon for USA (over), vil du se at inflasjonen i det siste har vært på vei opp igjen, på grunn av stigende olje- og gasspriser. At rentehevingene er til for å få ned inflasjonen er en gammeldags tankemåte fra den monetære tidsalder hvor ideene til Keynes og Friedman beskrev verden. Situasjonen med oppbygging av gjeldsberg siden 1980-tallet med kreditt fra de private bankene, medførte økt etterspørsel etter kapital, både produksjonskapital (bedrifter) og formueskapital (boliger, tomter næringsbygg mm), noe som medførte en veldig verdistigning på denne kapitalen i perioden. Det har også medført en svært voluminøs lånekapital (gjeldsberg) med lav rente/verdi. Produksjons- og formueskapitalen har blitt så dyr at det er bare mulig med lave fortjenestemarginer på den, og lånekapitalen har fått lav avkastning fordi det er for mye av den. Denne overfloden av kapital har medført et stort behov for nedskrivninger av alle kapitalformene, for igjen å kunne få opp fortjenestemarginene. En prisøkning, og kanskje inflasjon hvis lønningene også stiger, vil medføre at det er finanskapitalen som må ta hovedtyngden av nedskrivningen. For å unngå det setter den renta opp så høyt det går.
Fjerde fase – fall i produksjonskapitalens overskudd
Når renta settes opp, sentralbanksubsidiene flater ut og lønningene kanskje stiger, vil fortjenesten til produksjonskapitalen igjen falle, noe vi ser under:
Krisens forløp
Det begynner å tegne seg et bilde av hvordan denne krisen vil ta uttrykk. Det vi har vært igjennom hittil, har i stor utstrekning dreid seg om forbrukernes sponsing av kapitalen, gjennom økte strømregninger, økte matvarepriser, økte bensin og dieselpriser osv., uten at det i stor utstrekning har gått ut over kapitalen selv. Vi har også sett en storstilt sponsing av kapitaleierne, med hjelp av sine venner politikerne og stadig større deler av middelklassen. Først gjennom pandemien, og nå ved at de utnytter klima og ressursproblematikk til sin fordel, gjennom å skaffe seg massiv sentralbank/statlig sponsing.
Det som nå kommer, er at omfordelingen fra forbrukerne kommer til å ramme produksjonskapitalen selv. De bransjene som først blir rammet kommer til å være de som produserer langsiktige investeringsprodukter for det arbeidende folket. Av langsiktige investeringsprodukter er den største og viktigste bolig. Så følger fritidseiendom, bil og båt. Hvis vi kaster et raskt blikk på boligproduksjonen i høyinntektslandene, ser vi at boligproduksjonen i Norge går rett i veggen utover høsten. Den kommer til å bli mer enn halvert i forhold til de senere års gjennomsnitt. En studie fra ifo instituttet i Munchen https://www.ifo.de/en/press-release/2023-07-19/european-residential-construction-cools-down anslår at husboligbyggingen i Tyskland vil falle med 32% mellom 2023 og 2025, i Sverige med 39% og i Danmark 33%. I England forventer analysefirmaet Glenigan et fall på 33%. I USA har veksten falt, som vist under:
Dette fallet i etterspørsel vil gjelde ikke bare boligprodusenter, men spre seg i hele leverandørkjeden. Til produsenter av vinduer, betong, stål gipsplater, radiatorer osv., osv. Bilsalget ser også ut til å gå på en smell. Grafen under gjelder USA:
Etter hvert er det sannsynlig av flere bransjer med lettere investeringsrammer vil rammes, for eksempel møbler. Flere og flere bedrifter vil få problemer. Trolig vil byggebransjen få det tiltagende vanskelig utover høsten, og 2024 kan bli det dårligste året noensinne. Flere bransjer vil følge på. Denne krisen har ikke i utgangspunktet tatt form av en finanskrise, men av en forbrukerkrise. Bransjene med tyngst investeringer for forbrukerne får problemer først, og senere får bransjene med mindre investeringer problemer. Etter hvert som bedrifter går konkurs, vil jo det naturligvis spre seg også til finansbransjen.
Lykke til med 2024!
