oss 100 kroner!
Bakkekrigen i Ukraina har gått sin gang, en ny fase begynner. Selv innbitte tilhengere av Ukraina i vestlige medier og tenketanker innrømmer at en militær seier over Russland er umulig og en gjenerobring av områdene under russisk kontroll er langt hinsides Kievs evner.
Derav oppfinnsomheten til Biden-administrasjonen når det gjelder å utforske Plan B og gi råd til Kiev om å være realistisk når det gjelder tap av territorium og pragmatisk søke dialog med Moskva. Dette var den bitre beskjeden som USAs utenriksminister Antony Blinken personlig formidlet til Kiev nylig.
Men president Zelenskys skarpe og syrlige reaksjon i et påfølgende intervju med magasinet Economist er avslørende. Han slo tilbake med at de vestlige lederne fortsatt kommer med vakre ord, og lover at de vil stå sammen med Ukraina «så lenge det tar» (Biden-mantra), men han, Zelensky, har oppdaget en endring i stemningen blant noen av partnerne hans: «Jeg har denne intuisjonen, lese, høre og se øynene deres [når de sier] «vi vil alltid være med deg.» Men jeg ser at han eller hun ikke er her, ikke med oss.» Absolutt, Zelensky leser kroppsspråket riktig, siden det ikke ble noe av en overveldende militær suksess på kort tid, er vestlig støtte til Ukraina tidsbegrenset.
Zelensky vet at det vil være vanskelig å opprettholde den vestlige støtten. Likevel håper han at om ikke amerikanere, vil EU i det minste fortsette å yte bistand, og eventuelt kan åpne forhandlinger om tiltredelsesprosessen for Ukraina, muligens til og med på toppmøtet i desember. Men han fremholdt også en lett tilslørt trussel om terror mot Europa – og advarte om at det ikke ville være en «god historie» for Europa hvis det skulle «drive disse menneskene [fra Ukraina] inn i et hjørne». Så langt ble slike illevarslende trusler dempet, og stammet fra lavt rangerte aktivister på den fascistiske Bandera-fløyen.
Les: Zelensky truer med terror i Europa hvis Ukraina taper
Men Europa har også sine grenser. De vestlige lagrene av våpen er oppbrukt og Ukraina er en bunnløs avgrunn. Og ikke minst mangler det overbevisning om at fortsatt forsyning av våpen vil gjøre noen forskjell for en stedfortrederkrig som ikke lar seg vinne. Dessuten ligger europeiske økonomier i «dvale». Resesjonen i Tyskland kan gli inn i depresjon, med dype konsekvenser i form av av «avindustrialisering».
Zelenskys besøk i Det hvite hus i de kommende dagene blir et avgjørende øyeblikk. Biden-administrasjonen er i et dystert humør over at stedfortrederkrigen hindrer den i å gi full gass på sin Indo-Stillehavsstrategi mot Kina. Likevel, under en opptreden på ABCs This Week, uttalte Blinken eksplisitt for første gang at USA ikke ville motsette seg at Ukraina bruker USA-leverte langdistansemissiler for å angripe dypt inne i russisk territorium, et trekk som Moskva tidligere har kalt en «rød linje» og som ville gjøre Washington til en direkte part i konflikten.
Den kjente amerikanske militærhistorikeren, strategiske tenkeren og kampveteranen oberst (i pensjon) Douglas MacGregor (som fungerte som rådgiver for Pentagon under Trump-administrasjonen), er forutseende når han sier at en ny «Bidens fase av krigen» er i ferd med å begynne. Det vil si, etter å ha gått tom for bakkestyrker, vil fokuset nå skifte til langdistanseangrepsvåpen som Storm Shadow, Taurus, ATACMS langdistansemissiler, etc.
USA vurderer å sende ATACMS-langdistanseraketter som Ukraina har bedt om i lang tid med kapasitet til å angripe dypt inne på russisk territorium. Den mest provoserende delen er at NATOs rekognoseringsplattformer, både bemannede og ubemannede, vil bli brukt i slike operasjoner, noe som gjør USA til en virtuell medkriger.
Russland har utvist tilbakeholdenhet med å angripe kilden til slike fiendtlige våpen, men hvor lenge slik tilbakeholdenhet vil fortsette får bli enhvers gjetning. Som svar på en spiss forespørsel om hvordan Washington ville se angrepene på russisk territorium med amerikansk våpen og teknologi, hevdet Blinken at det økende antallet angrep på russisk territorium fra ukrainske droner «handler om hvordan de [ukrainere] skal forsvare sitt territorium og hvordan de jobber for å ta tilbake det som er blitt tatt fra dem. Vår [USAs] rolle, rollen til dusinvis av andre land rundt om i verden som støtter dem, er å hjelpe dem med det.»
Russland kommer ikke til å akseptere en så frekk eskalering, spesielt ettersom disse avanserte våpensystemene som brukes til å angripe Russland faktisk er bemannet av NATO-personell – kontraktører, trente eks-militære eller til og med offiserer i tjeneste. President Putin sa til media på fredag at «vi har oppdaget utenlandske leiesoldater og instruktører både på slagmarken og i enhetene der trening utføres. Jeg tror at i går eller i forgårs ble noen tatt igjen.»
Den amerikanske beregningen er at Russland på et tidspunkt vil bli tvunget til å forhandle og en frossen konflikt vil oppstå der NATO-allierte vil beholde muligheten til å fortsette med Ukrainas militære oppbygging og prosessen som fører til medlemskap i Atlanterhavsalliansen, og la Biden-administrasjonen fokusere på Indo-Stillehavet.
Russland vil imidlertid ikke ta til takke med en «frossen konflikt» som kommer langt under målene om demilitarisering og denazifisering av Ukraina som er hovedmålene for den spesielle militæroperasjonen.
Stilt overfor denne nye fasen av proxy-krigen, gjenstår det å se hvilken form den russiske gjengjeldelsen vil ta. Det kan være flere måter uten at Russland direkte angriper NATO-territorier eller bruker atomvåpen (med mindre USA gjennomfører et atomangrep – hvor sjansene for dette er null i øyeblikket.)
Allerede er det mulig å se den potensielle gjenopptakelsen av militærteknisk samarbeid mellom Russland og Nord-Korea (potensielt inkludert ICBM-teknologi) (ICBM = Interkontinentalt ballistisk missil, o.a.) som en naturlig konsekvens av den aggressive amerikanske politikken overfor Russland og dens støtte til Ukraina – like mye som av dagens internasjonale situasjon. Poenget er at i dag er det med Nord-Korea. I morgen kan det være med Iran, Cuba eller Venezuela – det oberst MacGregor kaller «horisontal eskalering» av Moskva. Situasjonen i Ukraina har blitt forbundet med problemene på den koreanske halvøya og Taiwan.
Forsvarsminister Sergej Sjoigu sa på statlig fjernsyn onsdag at Russland ikke har «andre alternativer» enn å oppnå en seier i sin spesielle militæroperasjon og vil fortsette å gjøre fremskritt med sitt nøkkeloppdrag med å ødelegge fiendens utstyr og personell. Dette antyder at utmattelseskrigen vil bli ytterligere intensivert mens den overordnede strategien kan skifte til å oppnå total militær seier.
Det ukrainske militæret er desperat etter ferske rekrutter. Bare i den 15 uker lange «motoffensiven» har over 71.000 ukrainske soldater blitt drept. Det er snakk om at Kiev skal søke hjemsendelse av sine statsborgere i militær alder blant flyktningene i Europa. På den annen side, i forventning om en langvarig konflikt, fortsetter mobiliseringen i Russland.
Putin avslørte fredag at 300.000 mennesker har meldt seg frivillig og signert kontrakter for å bli med i de væpnede styrkene og nye enheter blir dannet, utstyrt med avanserte typer våpen og utstyr, «og noen av dem er allerede 85–90 prosent utstyrt.»
Den store sannsynligheten er at når den ukrainske «motoffensiven» forsvinner om noen få uker som en massiv fiasko, kan russiske styrker starte en storstilt offensiv. Det kan tenkes at russiske styrker til og med krysser elven Dnepr og tar kontroll over Odessa og kysten som fører til den rumenske grensen, hvorfra NATO har startet angrep på Krim. Og tvil ikke på dette: for den anglo-amerikanske aksen har det å omringe Russland i Svartehavet alltid vært en toppprioritet.
Se det utmerkede intervjuet (nedenfor) av oberst Douglas MacGregor av professor Glenn Diesen ved Universitetet i Nordøst-Norge:
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
