oss 100 kroner!
11. september 1973 gjennomførte det militære i Chile et blodig statskupp mot den demokratisk valgte sosialistiske regjeringa til Salvador Allende. Kuppet var støttet av CIA og det førte til et brutalt, nyliberalt militærdiktatur der svært mange mennesker ble tatt til fange, torturert og drept. Den chilenske Ximena Subercaseaux opplevde kuppet og skriver om dette her. Vi publiserer også med hennes tillatelse noen av hennes kunstverker.
Red.
Landet ble utsatt for et kupp. Alle radioene spiller den samme instrumentalmusikken, avbrutt av innskutte militære ordrer. Varene i butikkene som før riktignok var knappe, dukker opp igjen. I roen preget av død høres det isolerte skyteepisoder. Noen dager senere drar jeg for å kjøpe brød ved Santa Rosa-veien. På torget er det en gruppe menn og kvinner, eldre, knelende, med bind for øynene, med hendene bundet bak ryggen. Og like ved står det et stativ med et maskingevær på. Forbipasserende går smilende forbi: God ettermiddag offiser! En må videre og uten å stoppe ved siden av liket av en mann med ansiktet ned, med en blodig hvit skjorte og en matpose ved sin side. Fortsett å gå, smil, vis et idiotisk ansikt, bruk hæler, kjøp gjerne bladet ‘Vanidades’ (Overs.:’Forfengeligheter’).
Ikke vekk noens mistanke. Dette er en tid med kamp som det ikke snakkes om. Mobiltelefoner finnes ikke, telefonene begynner å bli avlyttet, tidligere etablerte kontaktpunkter lar oss koble hverandre sammen igjen.
Søk asyl eller forbli i landet. Rengjør husene, begrav dokumenter, mikrofilmer. Brev som en dag vil bli historiske blir nå lagt i i polyetylenposer og begravet under hønsegården. La oss lære å leve uten frykt. La oss se frem mot en dag der ingen mennesker må lete etter mat i søppeldunker. Mot en dag hvor barn ikke dør av underernæring eller diaré. Mot en dag når mennesker er frie igjen. Journalistisk arbeid i skjul. Krigsråd, fangeleirer, konsentrasjonsleirer hvor et på liksom råd bestemmer hvem som dør, selv uten grunn, eller for det eneste faktum å ha tilhørt Folkeenheten.
Ørkenbegravelser.
En som klarte å rømme gjennom kloakken til sjøen forteller: «Gå og grav gravene, sa de til meg. Jeg kjente vindkastet, jeg besvimte nesten. Vi skal ikke drepe deg, vi kommer til å gjøre deg gal, din jævel. «De tvang meg til å begrave kameratene mine».
De første motstandsavisene ble laget i «mimeobooks». Hvordan da?
Ved å kutte en rektangel inn på det harde omslaget til en bok, der et stykke nylonsilke ble stiftet til. Nedenfor ble den kuttede sjablongen plassert for hånd. Dette var teknikker som ble perfeksjonert frem til avtrykk i to farger: «Den folkelige motstanden skal seire». Skosåler ble håndskåret for å lage stempler for å trykke på papirruller som senere skulle bli limt på vegger, busseter, doer, og der det sto: «Ned med diktaturet. Den folkelige motstand skal seire».
Biler med sotete ruter uten skilt kjørte rundt i byene på jakt etter mistenkte. Terroren man føler ved portforbud.
En tid med kamp som det ikke snakkes om. År med smerte, nyheter om sykdommer som forårsaket symptomer på forgiftning i kroppen. Det er ingen snakk når du er en overlevende. Du holder kjeft, for den enorme respekten for de som ikke lenger kunne snakke, puste, synge, vokse eller modnes, heller ikke få barn eller se dem vokse til. Du gråter i søvne, bare det å drømme skremmer deg. Når du våkner må du være modig, aldri i tvil, aldri knekke. Det er nødvendig å slåss, som å spise. Den ene etter den andre av dine kamerater faller, intet heltemot er nok.
Til slutt ser vi den siste muligheten for å overleve: asylet. Mange ønsker å hjelpe. Rundt Vicaría de la Solidaridad blir det opprettet et støtteapparat. Kardinal Silva Enríquez ber om å redde det uskyldige liv som du bærer i magen. Diktatoren har inngått en ikke-asylavtale med de europeiske regjeringene, i bytte mot løslatelse av noen fanger. Men trådene beveger seg. Ambassadørens kjæreste fortalte meg om en bekjent som stilte spørsmål og fikk svar: «Hvem, hu Ximenita, en terrorist? Umulig, for hun er en engel».
Ambassadøren griper også inn. Til slutt overbeviser de ham.
Vi gikk inn i ambassadens Mercedes, elegant kledd, som gjester til lunsj.
Antonio Aveledo, Chargé d’Affaires, tar imot oss i døren, med hendene i lommen.
Ximena! Sier han smilende og beveger hodet fra side til side. Jeg gikk inn uten å si et ord, men kan fortsatt kjenne susingen fra skinnstolen som jeg kollapset på: Jeg levde.
Selv i ambassaden er vi ikke trygge. Det er snikskyttere stasjonert i bygninger i nærheten. Av de månedene vi ble nektet trygg utreise, vil jeg bare huske natten Carmen ble født.
Fødselen foregikk i kjelleren, på en matte på gulvet. Ingen lege.
Ingen leger våget å gå inn i ambassaden. Ambassadøren ringte vennen sin, en venezuelansk lege som aldri hadde gjort det, forløst et barn. Han hadde deltatt bare på en fødsel, og i mangel av stetoskop tok han med seg en flaske rom. Behandlingen stoppet.
Jeg ble blek, alle var redde. De fikk direktøren fra en nærliggende klinikk til å komme inn.
Hør nå! Enten dør hun og babyen eller så får vi henne ut herfra. Chargé d’Affaires.
Han forhandlet med oberstløytnanten på den nærliggende politistasjonen. Patrulje frem og patrulje bak.
Fra ambulansen eskorterte de meg de par blokkene som skilte oss fra klinikken. Jeg nådde å se hvordan de tok ut den lille datteren min: blå. Jeg våknet i et lite rom, med en politimann som voktet døren og en annen vinduet. Sykepleierne kom for å se meg med sympati, og ga meg bleier og dameblader. De passet på og politibetjentene sto der og voktet meg, for de trodde at jeg kom fra fengselet. Noen timer senere returnerte de oss til ambassaden. Datteren min, Carmen bodde der de første 4 årene. Det tok måneder til jeg fikk reise ut av landet.
3. Roberto Kozak, direktør for Cime (Intergovernmental Committee for Migration Europeere) ventet på meg ved døren til ambassaden. Tar Natalia i hånden. Datteren min har brukt 4 år og to måneder på å bli beskyttet mot DINA av bestemoren, gjemt i forskjellige hjem og byer, hun ser alvorlig på meg: Jeg er den fraværende moren, den mystiske moren, og jeg bærer hennes nyfødte søster. På flyplassen satte de oss i et rom ved siden av den første gruppen med fanger som nylig var løslatt. Der er Gladys Díaz, «Flaquita, så lenge siden at jeg var sikker på at jeg aldri fikk se deg mer» hvisket hun mens vi gråtende klemmer hverandre foran det kyniske blikket til en rekke Dina-agenter, som ser på oss fra den andre siden av glasset.
På flyet er det bare løslatte tidligere fanger, ledere og militante fra MIR og sosialistpartiet.
Jeg kommer fra asylet med døtrene mine. På siste rad i rommet står to agenter forkledd som prester.
Reisen handler om gjensyn, kameratskap og følelser. Nesten alle av dem stanser i Tyskland. Jeg fortsetter til Sverige. I Stockholm flyplass bytter vi til et mindre fly som tar oss til Vâxjô. Bagasjen min er en bleieveske med litt klær i.
Jeg har ikke med noen dokumenter. Flyet lander om natten, en klar stjerneklar natt i midten av et hvitt landskap. Mens jeg går ned trappene, kommer en ung svensk kvinne med en lang flette og i kledd olabukser som sier: Ximena, ikke sant? – og klemmer meg varmt. Da vet jeg at jeg har kommet til Sverige, det innbydende Sverige som reddet så mange liv.
En liten innbydende kommisjon av kvinner venter oss på Alvesta-leiren. Eldre, chilenske følgesvenner som tar imot oss på chilensk vis, med varm te og nybakt eltet brød.
Vi lever i en annen verden, en leir som består av felles hjem, hvor rundt 500 chilenske, argentinske, uruguayanske og brasilianske flyktninger bor midlertidig, Det virker som OAS, men en OAS laget av forståelse, kameratskap og smerte, hvor du til slutt sovner i fred og lytter til nattens lyder og spiser frokost i den store spisesalen med vinduer mot snøen, vel vitende om at det blir en ny dag. De tar oss med til byen for å kjøpe klær egnet for vinteren. Noen dager senere begynte Natalia og jeg å gå på svensktimer, mens det uruguayanske paret som jeg deler hytte med tar seg av babyen. Jeg er 26 år. Det er desember måned 1976.
Ximena Subercaseaux ble født i Santiago de Chile i 1950. Hun studerte maleri ved Pintura en la Escuela de Arte y Diseño ved det pavelige katolske universitetet i Chile mellom 1967 og 1970. I 1973 gikk hun i eksil. Mellom 1978 og 1979 tok hun et kurs om ulike emner knyttet til billedkunst i Grundskolan för konstnarliga Ämne, Stockholm. I 1995 flyttet hun til Mexico, hvor hun jobbet som lærer ansvarlig for 1+1+1 Artist Training Workshop, Monterrey, Mexico.
Teksten er oversatt fra spansk for steigan.no av Claudio Milton.
