oss 100 kroner!
Det var Meteorologisk institutt som introduserte navnet «Ekstremværet Hans». De gjorde det den 5. august. Det svenske meteorologiske instituttet snakket i stedet om «uværet Hans». Nå har vi tallene. Var «Hans» et ekstremvær?
Få har studert vann, vannveier og vannets betydning for samfunnet som professor Terje Tvedt. Han har også stilt seg dette spørsmålet og drøfter det i et innlegg på Facebook.
Tvedt skriver:
Det var Meteorologisk institutt som introduserte navnet «Ekstremværet Hans». De gjorde det den 5.august, da de gikk ut og spådde at store deler av Østlandet ville få nedbørsmengder mellom 80 og 100 millimeter i løpet av 24 timer. Hvorvidt det var en fruktbar definisjon på «ekstremvær» bør imidlertid diskuteres, fordi det har konsekvenser for fremtidige handlinger.
FN definerer alt over 100 mm som ekstremt, ifølge Space4Water portal. 80 millimeter er ganske lavt, gitt at rekorden i England er 279 mm (1955), i Sverige 198 mm (1997), og i Norge 229 mm (1940). Hvorfor er 80 millimeter ekstremt i Norge, som har mer enn dobbelt så mye gjennomsnittlig nedbør per år som Sverige (Norge 1,414 mm. mot Sverige 624). Det svenske meteorologiske instituttet snakket i stedet om «uværet Hans» der det norske snakket om «ekstremværet Hans». Svenskene skiller for øvrig klokt mellom fluviale oversvømmelser (i vassdrag) og pluviale oversvømmelser (skapt av nedbør), noe den norske diskusjonen ikke har gjort.
I forhold til norsk historie er 80 mm heller ikke ekstremt, siden tilsvarende nedbørsmengder har falt mange ganger tidligere. Men for meg er det likevel ikke definisjonen som er det mest interessante.
Det interessante er at det ble krise selv om nedbøren viste seg å bli langt mindre enn hva som var spådd. På Geilo f.eks., regnet det ifølge yr.no 42, 3 mm på mandag den 7. august, 64,4 på tirsdag den 8. august og 11 mm den 9. august. På Gol falt det den 7. august 2,3 mm, 8. august 44, 6 mm, og 9. august 58, 4 mm. Meteorologisk institutt og det offisielle Norge fortsatte imidlertid å snakke om ekstremvær, selv om den faktiske nedbørsmengden ikke tilfredsstiller den grensen de selv satte noen dager tidligere. I deler av Valdres, som Bagn, var det nedbør som i henhold til definisjonen kan beskrives som ekstremvær, men de fleste som arbeider med generelle værfenomen vil mene at én eller to målestasjoner over én dag eller to ikke er tilstrekkelig til å opprettholde beskrivelsen av «Hans» som ekstremvær.
Men hvordan kunne uværet likevel ramme så hardt?
Men hvordan kunne uværet ramme så mange så hardt, særlig i Glomma- og Drammensvassdraget? Det er klart at Østlandet er mer sårbart for mye regn enn Vestlandet, på grunn av topografi, lengden på elvene, deres hydrologi osv. Der er også sannsynlig at endringer i landskapsbruk og bosettingsmønstre har gjort samfunn mer sårbare for flom.
Men mitt spørsmål er et annet: Debatten raser om ekstremværet og dets konsekvenser som om det dreier seg om et forhold mellom det naturlige vannlandskapet og samfunnet. Men realiteten er at Drammenselva og Glommavassdraget er ett av de mest gjennomkontrollerte vassdragene i landet – og i verden. I førstnevnte er det over 100 kraftstasjoner, og mange av dem med magasiner med kapasitet til å lagre store mengder vann. Hvordan kan Norge, Europas vannkraftprodusent nummer én, et land som nettopp har bygd ut mange av vassdragene med svære anlegg for å kontrollere vannets måte å renne i elvene på, ikke håndtere hva jeg for debattens skyld godt kan beskrive som «ekstremvær»? Alle har fått med seg at kommunenes kriseberedskap fungerte. Problemet er derfor at NVE måtte melde at ekstremværet Hans hadde ført til den største flommen på 50 år i store deler av Drammensvassdraget, samtidig som nedbøren ifølge Yr.no ikke nådde rekordnivå i det hele tatt.
Det må finnes en logisk forklaring på dette. I 1995 fryktet mange at Vesleofsen skulle bli verre enn Storofsen, men da ble flommen til slutt mye mindre ved at magasiner i Østerdalen ble brukt til flomutjevning.
Kan situasjonen i disse vassdragene ha noe med at kraftnasjonen Norge denne gangen ikke lyktes med å utnytte sin makt over elvene? Var det noen vannmagasiner som drev med flomdemping, slik det ble gjort i 1995? Og var det en plan for en slik samkjøring mellom de ulike kraftstasjonene og vannmagasinene og deres eiere? Og hva kan Norge gjøre i slike situasjoner i fremtiden – gitt at landet i mer enn 100 år gradvis har økt sin kontroll over mange sentrale vassdrag, og mange kraftverk har stor magasinkapasitet – ikke minst i de to mest rammede vassdragene.
Dette er viktige spørsmål, og hvor svarene har stor rekkevidde. Vi lever jo i hva jeg har foreslått å kalle «Vannusikkerhetens tidsalder», for endringer i klimaet vil i samfunn først og fremst komme til uttrykk i hvordan vannet beveger seg i landskapet og gjennom samfunnet.
