oss 100 kroner!
Så lenge Russland og Kina forblir regionens dominerende politiske og økonomiske makter, vil hjertet av Sentralasia forbli et mål for USA og EU for trusler, bestikkelser og fargerevolusjoner.
Samarkand, Usbekistan – Det historiske hjertet – eller Sentral-Eurasia – er allerede, og vil fortsette å være, den viktigste slagmarka i det nye store spillet som utkjempes mellom USA og det strategiske partnerskapet mellom Kina og Russland.
Det originale Great Game satte de britiske og russiske imperiene opp mot hverandre på slutten av 1800-tallet og forsvant faktisk aldri: det metastaserte bare til USA-Storbritannia-ententen versus Sovjetunionen og seinere USA-EU versus Russland.
I følge det Mackinder-designede geopolitiske landskapet sett fra det britiske imperiet i 1904 er The Heartland historiens velkjente «krumtapp», og dens gjenopptatte historiske rolle fra det 21. århundre er like relevant som for århundrer siden: en nøkkeldriver for framveksten av multipolaritet.
Så det er ikke rart at alle stormakter er på jobb i Heartland/Central Eurasia: Kina, Russland, USA, EU, India, Iran, Tyrkia og i mindre grad Japan. Fire av fem sentralasiatiske «stans» er fullverdige medlemmer av Shanghai Cooperation Organization (SCO): Kasakhstan, Usbekistan, Kirgisistan og Tadsjikistan. Og noen, som Kasakhstan, kan snart bli medlemmer av BRICS+.
Det direkte geopolitiske sammenstøtet for innflytelse over hele The Heartland setter USA opp mot Russland og Kina på utallige politiske, økonomiske og finansielle fronter.
Imperiets modus operandi prioriterer – hva ellers – trusler og ultimatum. For bare fire måneder siden turnerte amerikanske utsendinger fra utenriksdepartementet, finansdepartementet og kontoret for utenrikskontroll (OFAC) The Heartland med en hel pakke med «gaver», som åpenbare eller tynt forkledde trusler. Nøkkelmeldinga var: «hvis du hjelper eller til og med handler med Russland på noen måte, vil du bli rammet av sekundære sanksjoner.»
Uformelle samtaler med bedrifter i Usbekistans Samarkand og Bukhara og kontakter i Kasakhstan avslører et mønster: Alle ser ut til å være klar over at amerikanerne ikke vil nekte seg noe når det gjelder å holde Heartland/Sentral-Asia i geværsiktet.
Konger av de gamle silkeveiene
Det er knapt et mer relevant sted over hele Heartland å observere det nåværende maktspillet enn Samarkand, det sagnomsuste «Østens Roma». Her er vi i hjertet av det gamle Sogdiana, det historiske handelskrysset mellom Kina, India, Parthia og Persia, en uhyre viktig knutepunkt for øst-vestlige kulturelle trender, zoroastrianisme og pre/post-islamske vektorer.
Fra 400-tallet til 800-tallet var det sogdianerne som monopoliserte karavanehandelen mellom Øst-Asia, Sentral-Asia og Vest-Asia, og transporterte silke, bomull, gull, sølv, kobber, våpen, krydder, pelsverk, tepper, klær, keramikk, glass, porselen, ornamenter, halvedelstener, speil. Smarte Sogdian-kjøpmenn brukte beskyttelse fra nomadiske dynastier for å styrke handelen mellom Kina og Byzantium.
Den meritokratiske kinesiske eliten, som resonnerer i form av svært lange historiske sykluser, er veldig klar over alt det ovennevnte: det er en nøkkeldriver bak New Silk Roads-konseptet, offisielt kjent som BRI (Belt and Road Initiative), som annonsert for 10 år siden av president Xi Jinping i Astana, Kasakhstan. Beijing planlegger å koble sammen med sine vestlige naboer som den nødvendige veien mot økt pan-eurasisk handel og tilknytning.
Beijing og Moskva har komplementære interesser når det gjelder forholdet til The Heartland og alltid under prinsippet om strategisk samarbeid. Begge har vært engasjert i regional sikkerhet og økonomisk samarbeid med Sentral-Asia siden 1998. SCO ble etablert i 2001 og er et faktisk produkt av den felles strategien mellom Russland og Kina, samt en plattform for non-stop dialog med The Heartland.
Hvordan forskjellige sentralasiatiske «stans» reagerer på det, er et spørsmål på flere nivåer. Tadsjikistan, for eksempel, økonomisk skjør og sterkt avhengig av det russiske markedet som leverandør av billig arbeidskraft, holder offisielt en «åpen dør»-politikk for alle slags samarbeid, inkludert med vesten.
Kasakhstan og USA har etablert et strategisk partnerskapsråd (deres siste møte ble holdt i fjor). Usbekistan og USA har en «strategisk partnerskapsdialog», satt opp sent i 2021. Amerikansk næringslivs tilstedeværelse er veldig synlig i Tasjkent, via et imponerende handelssenter, for ikke å nevne Cola og Pepsi i alle usbekiske landsbybutikker.
EU prøver å henge med, spesielt i Kasakhstan, hvor over 30 prosent av utenrikshandelen (39 milliarder dollar) og investeringer (12,5 milliarder dollar) kommer fra Europa. Usbekistans president Shavkat Mirziyoyev som er ekstremt populær for å åpne landet for fem år siden tok inn 9 milliarder dollar i handelsavtaler da han besøkte Tyskland for tre måneder siden.
Siden oppstarten av den kinesiske BRI for et tiår siden, investerte EU, til sammenligning, rundt 120 milliarder dollar over hele The Heartland: ikke så dårlig (40 prosent av totale utenlandske investeringer), men fortsatt under de kinesiske forpliktelsene.
Hva er det egentlig Tyrkia driver med?
Imperiets fokus i The Heartland er forutsigbart i Kasakhstan, på grunn av dets enorme olje- og gassressurser. USA-kasakhisk handel representerer 86 prosent av all amerikansk handel med Sentral-Asia, som var upåklagelige 3,8 milliarder dollar i fjor. Sammenlign det tallet med USAs bare 7 prosents handel med Usbekistan.
Det er rettferdig å hevde at de fleste av disse fire sentralasiatiske «stanene» i SCO praktiserer «mangefasettert diplomati», og prøver å ikke tiltrekke seg uønsket imperialistisk iver. Kasakhstan, på sin side, går inn for «balansert diplomati»: det er en del av konseptet for deres utenrikspolitikk 2014-2020.
På en måte uttrykker Astanas nye motto en viss kontinuitet med det forrige, «multivektordiplomati», etablert under den nesten tre tiårige regimet til tidligere president Nursultan Nazarbayev. Kasakhstan, under president Kassym-Jomart Tokayev, er medlem av SCO, Eurasia Economic Union (EAEU) og BRI, men må samtidig være på vakt døgnet rundt ovenfor imperialistiske intriger. Tross alt var det Moskva og umiddelbar intervensjon fra den russisk-ledede Collective Security Treaty Organization ( CSTO) som reddet Tokayev fra et fargeevolusjonsforsøk tidlig i 2022.
Kineserne investerer på sin side i en kollektiv tilnærming, for eksempel styrket i høyprofilerte møter som Kina-Sentral-Asia 5+1-toppmøtet som ble holdt for bare tre måneder siden.
Så er det det ekstreme merkelige tilfellet av Organisasjonen av turkiske stater (OTS), tidligere Turkic Council, som forener Tyrkia, Aserbajdsjan og tre sentralasiatiske «stans», Kasakhstan, Usbekistan og Kirgisistan.
Dette OTS’ overordnede mål er å «fremme et omfattende samarbeid mellom tyrkisktalende stater.» Ikke mye i praksis er synlig over hele The Heartland, bortsett fra den merkelige reklamefilmen som promoterer tyrkiske produkter. Et besøk på sekretariatet i Istanbul våren 2022 ga ikke akkurat solide svar, bortsett fra referanser til «prosjekter om økonomi, kultur, utdanning, transport» og, enda viktigere, toll.
I november i fjor, i Samarkand, signerte OTS en avtale «om etablering av en forenklet tollkorridor». Det er for tidlig å si om dette ville være i stand til å skape en slags mini-Tyrkia Silk Road over The Heartland.
Likevel er det oppklarende å holde et øye med hva de kan finne på videre. Deres charterprivilegier «utvikler felles posisjoner i utenrikspolitiske spørsmål», «koordinerer tiltak for å bekjempe internasjonal terrorisme, separatisme, ekstremisme og grenseoverskridende forbrytelser» og skaper «gunstige forhold for handel og investeringer».
Turkmenistan – den idiosynkratiske sentralasiatiske «stan» som insisterer på sin absolutte geopolitiske nøytralitet – er tilfeldigvis en OTS-observatørstat. Iøynefallende er også et senter for nomadiske sivilisasjoner basert i den kirgisiske hovedstaden Bishkek.
Løse den russiske hjertelandsgåten
Vestlige sanksjoner mot Russland har endt opp med å tjene ganske mange Heartland-spillere. Fordi Sentral-Asias økonomier er nært knyttet til Russland, skjøt eksporten i været, like mye forresten, som importen fra Europa.
Ganske mange EU-selskaper flyttet til The Heartland etter å ha forlatt Russland – med den tilsvarende prosess med utvalgte sentralasiatiske tycoons som kjøpte eiendeler. Parallelt, på grunn av den russiske troppemobiliseringen, flyttet titusenvis av relativt velstående russere til The Heartland, mens ekstra mange sentralasiatiske arbeidere fant nye jobber, spesielt i Moskva og St. Petersburg.
I fjor skjøt for eksempel pengeoverføringer til Usbekistan opp til heftige 16,9 milliarder dollar: 85 prosent av dette (omtrent 14,5 milliarder dollar) kom fra arbeidere i Russland. I følge European Bank for Reconstruction and Development vil økonomien over hele Heartland vokse med 5,2 prosent i 2023 og 5,4 prosent i 2024.
Det økonomiske løftet er tydelig synlig i Samarkand: Byen er et gigantisk bygge- og restaureringssted i dag. Upåklagelig nye, brede bulevarder dukker opp overalt, komplett med frodig grønt landskap, blomster, fontener og brede fortau, alt skinnende rent. Ingen omstreifere, ingen hjemløse, ingen dophuer. Besøkende fra råtnende vestlige metropoler er helt lamslått.
I Tasjkent bygger den usbekiske regjeringen et enormt, interessant senter for islamsk sivilisasjon, sterkt fokusert på pan-eurasisk virksomhet.
Det er ingen tvil om at de viktigste geopolitiske vektorene over hele Heartland er forholdet til Russland. Russisk er fortsatt lingua franca på alle livets områder.
La oss starte med Kasakhstan, som deler en enorm 7500 km lang grense med Russland (men det er ingen grensetvister). Tilbake i USSR ble de fem sentralasiatiske «stanene» faktisk betegnet som «Sentral-Asia og Kasakhstan», fordi en stor del av Kasakhstan ligger sør i Vest-Sibir, og nær Europa. Kasakhstan ser på seg selv som typisk eurasisk – det er ikke rart siden Nazarbayev-årene har Astana privilegert Eurasia-integrering.
I fjor, på St. Petersburg Economic Forum, fortalte Tokayev Russlands president Vladimir Putin personlig at Astana ikke ville anerkjenne uavhengigheten til folkerepublikkene Donetsk og Lugansk. Kasakhiske diplomater fortsetter å uttrykke at de ikke har råd til å ha landet som en inngangsport for å omgå vestlige sanksjoner – selv om det i skyggen er det som skjer i mange tilfeller.
Kirgisistan på sin side kansellerte CSTO «Strong Brotherhood-2022» en felles militærøvelse som var planlagt til oktober i fjor – det er verdt å nevne problemet i dette tilfellet ikke var Russland, men et grenseproblem med Tadsjikistan.
Putin har foreslått å opprette en gassunion Russland-Kasakhstan-Usbekistan. Slik det er, har ingenting skjedd, og vil kanskje ikke skje.
Alt dette må betraktes som mindre tilbakeslag. I fjor besøkte Putin alle fem sentralasiatiske «stans» for første gang på lenge. I speiling av Kina holdt de et 5+1-toppmøte også for første gang. Russiske diplomater og forretningsmenn kjører Heartland-veier på heltid. Og la oss ikke glemme at presidentene for alle de fem sentralasiatiske «stanene» selv var til stede i paraden på Den Røde Plass i Moskva på Seiersdagen i mai i fjor.
Russisk diplomati vet alt som er å vite om den store keiserlige besettelsen for å trekke de sentralasiatiske «stanene» bort fra russisk innflytelse.
Det går langt utover den offisielle amerikanske sentral-Asia-strategien 2019-2025 – og den har nådd hysteristatus etter USAs ydmykelse i Afghanistan og den forestående NATO-ydmykelsen i Ukraina.
På den avgjørende energifronten husker svært få i dag at rørledningen Turkmenistan-Afghanistan-Pakistan-India (TAPI), deretter redusert til TAP (India trukket ut), var en prioritet for den amerikanske (min kursiv) New Silk Road, laget av State Department og solgt av daværende utenriksminister Hillary Clinton i 2011.
Ingenting praktisk har skjedd med den luftspeilingen. Det amerikanerne har nylig klart å gjøre, var å sløyfe utviklingen av en konkurrent, Iran-Pakistan (IP) rørledningen, ved å tvinge Islamabad til å kansellere den, i kjølvannet av hele krigføring via rettsapparatet-skandalen designet for å eliminere tidligere premier Imran Khan fra Pakistans politiske liv.
Likevel er TAPI-IP Pipelineistan-sagaen langt fra over. Med Afghanistan fri fra amerikansk okkupasjon, er Russlands Gazprom, så vel som kinesisk firmaer, veldig interessert i å delta i byggingen av TAPI: Rørledningen vil være en strategisk BRI-node, knyttet til Kina-Pakistan økonomiske korridor (CPEC) i krysset mellom Sentral – og Sør-Asia.
Det ‘fremmede’ kollektive vest
Så mye som Russland er – og vil fortsette å være – en kjent valuta over hele Heartland, er den kinesiske modellen uovertruffen som et bærekraftig utviklingseksempel som er i stand til å inspirere en rekke nasjoner i sentralasiatiske løsninger.
I kontrast, hva har imperiet å tilby? I et nøtteskall: Divide and Rule, via sine lokaliserte terrorarbeidere som ISIS-Khorasan, instrumentalisert for å fremme politisk destabilisering i de svakeste sentralasiatiske nodene, fra Ferghana-dalen til den afghansk-tadsjikiske grensen, for eksempel.
De mange utfordringene Heartland står ovenfor har blitt diskutert i detalj i møter som Valdai Central Asian Conference.
Valdai Club-ekspert Rustam Khaydarov kan ha laget den mest konsise vurderingen av forholdet mellom Vesten og Heartland:
«Det kollektive Vesten er fremmed for oss både når det gjelder kultur og verdenssyn. Det er ikke et eneste fenomen eller hendelse, eller element av moderne kultur, som kan tjene som grunnlag for et forhold og tilnærming mellom USA og EU på den ene siden og Sentral-Asia på den andre. Amerikanere og europeere har ingen anelse om kulturen og mentaliteten eller tradisjonene til folkene i Sentral-Asia, så de kunne og vil ikke være i stand til å samhandle med oss. Sentral-Asia ser ikke økonomisk velstand i sammenheng med det liberale demokratiet i Vesten, som i hovedsak er et fremmed konsept for landene i regionen.»
Med tanke på dette scenariet, og i sammenheng med et nytt flott spill som blir stadig mer glødende for hver dag, er det ikke rart at noen diplomatiske kretser fra Heartland er veldig interesserte i en tettere integrering av Sentral-Asia i BRICS+. Det er noe som definitivt vil bli diskutert på BRICS-toppmøtet i Sør-Afrika neste uke.
Den strategiske formelen lyder som Russland + Sentral-Asia + Sør-Asia + Afrika + Latin-Amerika – nok et eksempel på «Global Globe» (for å sitere Lukasjenko) integrasjon. Det hele kan starte med Kasakhstan som ble den første Heartland-nasjonen som ble godtatt som medlem av BRICS+.
Etter det er hele verden en scene for det gjenopplivede Return of the Heartland innen transport, logistikk, energi, handel, produksjon, investering, infoteknologi, kultur og – sist men ikke minst, i silkeveiens ånd, gammelt og nytt – «folk til folk-samarbeid ».
Originalen ble publisert av The Cradle:
