oss 100 kroner!
Av Pål Steigan.
Den verdenskjente journalisten og forfatteren Chris Hedges har vært i Oslo for å bidra i protestene mot fengslinga og det langsomme drapet på Julian Assange. I en samtale med undertegnede sa Hedges at behandlinga av Assange og den eventuelle utleveringa av ham betyr gravejournalistikkens død. Det betyr at det ikke lenger er mulig i USA (og i land som underkaster seg USA) å drive gravejournalistikk slik man gjorde før.
Før kunne en journalist få utlevert hemmelige dokumenter av en kilde i statsapparatet og følge dem opp journalistisk. Gjennom arrestasjonen av Assange og stemplinga av ham som fiende av staten og «spion» er reglene totalt endret.
Enhver journalist som gjør det Daniel Ellsberg eller Julian Assange gjorde er i dag å betrakte som en kriminell, en statsfiende og en person som fortjener å råtne i fengsel.
Vi ser denne forvandlinga også i Hedges’ egen karriere. Han var Midtøstensjef for New York Times, han dekket Balkankrigen og murens fall. Han kunne få inn sine artkler hvor som helst.
Ikke nå lenger. Og de mediene han skrev i den gangen har gått fra å være aviser til å bli propagandaorganer og sensuraktivister for myndighetene.
Det samme ser vi dessverre også i Norge, der alle aviser fra Dagens Næringsliv til Klassekampen deltar i det samme koret og synger på det samme refrenget. Alt annet er «konspirasjonsteorier» eller uønsket på 101 forskjellige måter.
I samtalen ga jeg min tilslutning til analysen til Hedges, men siden han er klassisk skolert, minte jeg om fortellingen om Pandoras krukke. Pandora åpnet lokket på krukka og ut fosset krig og pest og elendighet. Det eneste som var igjen på bunnen var håpet.
Og det er der vi er. Journalistikken er korrumpert og ødelagt. Tidligere hederskronte aviser og andre medier har blitt krigsmaktas prostituerte propagandister. Gravende journalistikk er blitt farlig.
Men håpet eksisterer, og det er reelt. Chris Hedges er sjøl et levende eksempel på det. I likhet med Glenn Greenwald, Seymour Hersh og andre har han tatt konsekvensen av regimemedienes forfall og etablert sin egen Substack.
Journalisten John Pilger skriver:
Saken om Julian Assange er den mest sjokkerende. Da Assange og WikiLeaks vant lesere og priser for The Guardian, New York Times og andre selvopptatte «aviser å regne med», ble han feiret.
Da den mørke staten protesterte og krevde ødeleggelse av harddisker og drapet på Assanges karakter, ble han gjort til en offentlig fiende. Så kalte visepresident Biden ham en «hi-tech terrorist». Hillary Clinton spurte: «Kan vi ikke bare drone denne fyren?»
Jeg tenker på dem som kollaboratører: som Vichy-journalister.
Når skal ekte journalister stå opp? En inspirerende samizdat – motstandsaviser – finnes allerede på internett: Consortium News, grunnlagt av den store reporteren Robert Parry, Max Blumenthal’s Grayzone, Mint Press News, Media Lens, Declassified UK, Alborada, Electronic Intifada, WSWS, ZNet, ICH, CounterPunch, Independent Australia, Globetrotter, arbeidet til Chris Hedges, Patrick Lawrence, Jonathan Cook, Diana Johnstone, Caitlin Johnstone og andre som vil tilgi meg for ikke å nevne dem her.
Og når vil forfattere stå opp, slik de gjorde mot fremveksten av fascismen på 1930-tallet? Når vil filmskapere stå opp, slik de gjorde mot den kalde krigen på 1940-tallet? Når vil satirikere stå frem, slik de gjorde for en generasjon siden?
Og det kommer.
steigan.no er en del av dette, og sammen med våre hederskronte kolleger over hele verden er vi en del av et uorganisert, men høyst reelt, verdensomspennende virtuelt nettverk av gravende journalister og sammen tror vi at vi vil legge grunnlaget for at journalistikken kan gjenoppstå.
