Å få lammene til å tie – (Hvordan propaganda fungerer)

24. august 2023

På 1970-tallet møtte jeg en av Hitlers ledende propagandister, Leni Riefenstahl, hvis episke filmer glorifiserte nazistene. Vi bodde tilfeldigvis på samme hytte i Kenya, hvor hun var på et foto-oppdrag, etter å ha unnsluppet skjebnen til andre venner av der Führer.

Hun fortalte meg at de «patriotiske budskapene» i filmene hennes ikke var avhengig av «ordre ovenfra», men av det hun kalte det «underdanige tomrommet» til det tyske publikummet.

Inkluderte det det liberale, utdannede borgerskapet? spurte jeg. «Ja, spesielt dem,» svarte hun.

Jeg tenker på dette mens jeg ser rundt på propagandaen som nå spiser opp de vestlige samfunnene.

Selvfølgelig er vi veldig forskjellige fra Tyskland på 1930-tallet. Vi lever i informasjonssamfunn. Vi er globalister. Vi har aldri vært mer bevisste, mer i kontakt og i bedre kontakt.

Er vi dét? Eller lever vi i et mediesamfunn der hjernevaskingen er lumsk og nådeløs, og persepsjonen filtreres etter behovene og løgnene til statsmakten og bedriftsmakten?

USA dominerer den vestlige verdens media. Alle unntatt ett av de ti beste medieselskapene er basert i Nord-Amerika. Internett og sosiale medier – Google, Twitter, Facebook – er for det meste amerikansk eid og kontrollert.

I min levetid har USA styrtet eller forsøkt å styrte mer enn 50 regjeringer, for det meste demokratier. De har blandet seg inn i demokratiske valg i 30 land. De har sluppet bomber over befolkningen i 30 land, de fleste av dem fattige og forsvarsløse. De har forsøkt å myrde lederne i 50 land. De har kjempet for å undertrykke frigjøringsbevegelser i 20 land.

Omfanget og skalaen av dette blodbadet er stort sett urapportert og ukjent; og de ansvarlige fortsetter å dominere det anglo-amerikanske politiske livet.

I årene før han døde i 2008 holdt dramatikeren Harold Pinter to ekstraordinære taler som brøt en stillhet.

«USAs utenrikspolitikk,» sa han, «defineres best som følger: kyss meg bak, ellers sparker jeg hodet ditt inn. Det er så enkelt og så grovt som det. Det som er interessant med det er at det er så utrolig vellykket. Det har strukturer av desinformasjon, bruk av retorikk, forvrengning av språk, som er svært overbevisende, men faktisk er en pakke med løgner. Det er veldig vellykket propaganda. De har pengene, de har teknologien, de har alle midler til å komme unna med det, og det gjør de.»

Da han tok imot Nobelprisen i litteratur, sa Pinter dette: «USAs forbrytelser har vært systematiske, konstante, ondskapsfulle, angerløse, men svært få mennesker har faktisk snakket om dem. Det skal USA ha, de har utøvd en ganske klinisk manipulasjon av makt over hele verden, mens de har utgitt seg som en kraft for det universelt gode. Det er en strålende, til og med vittig, svært vellykket hypnose.»

Pinter var en venn av meg og muligens den siste store politiske vismannen – det vil si før avvikende politikk ble gentrifisert. Jeg spurte ham om «hypnosen» han refererte til var det «underdanige tomrommet» beskrevet av Leni Riefenstahl.»

«Det er det samme,» svarte han. «Det betyr at hjernevaskingen er så grundig at vi er programmert til å svelge en pakke med løgner. Hvis vi ikke gjenkjenner propaganda, kan vi godta det som normalt og tro på det. Dét er det underdanige tomrommet.»

I våre systemer for corporate democracy -bedriftsdemokrati- er krig en økonomisk nødvendighet, det perfekte ekteskapet mellom offentlige subsidier og privat profitt: sosialisme for de rike, kapitalisme for de fattige. Dagen etter 11. september steg aksjekursene i krigsindustrien. Mer blodsutgytelse kom, noe som er helt topp for businessen.

I dag har de mest lønnsomme krigene sitt eget brand. De kalles «evige kriger»: Afghanistan, Palestina, Irak, Libya, Jemen og nå Ukraina. Alle er basert på en pakke med løgner.

Irak er den mest beryktede, med sine masseødeleggelsesvåpen som ikke eksisterte. Natos ødeleggelse av Libya i 2011 ble rettferdiggjort av en massakre i Benghazi som ikke skjedde. Afghanistan var en praktisk hevnkrig for 9/11, som ikke hadde noe å gjøre med folket i Afghanistan.

I dag handler nyhetene fra Afghanistan om hvor onde Taliban er – ikke at president Joe Bidens tyveri av 7 milliarder dollar av landets bankreserver forårsaker omfattende lidelse. Nylig viet National Public Radio i Washington to timer til Afghanistan – og 30 sekunder til det sultende folket.

På sitt toppmøte i Madrid i juni vedtok Nato, som kontrolleres av USA, et strategidokument som militariserer det europeiske kontinentet og eskalerer utsiktene til krig med Russland og Kina. Den foreslår «krigskamp med flere domener mot atombevæpnede konkurrenter». Med andre ord – atomkrig.

Den sier: «Natos utvidelse har vært en historisk suksess.»

Jeg leste det med vantro.

Et mål på denne «historiske suksessen» er krigen i Ukraina, hvor nyheter stort sett ikke er nyheter, men en ensidig litani av jingoisme – fiendtlig sjåvinisme – forvrengning og utelatelse. Jeg har rapportert om en rekke kriger og har aldri sett maken til slik altomfattende propaganda.

I februar invaderte Russland Ukraina som et svar på nesten åtte år med drap og kriminell ødeleggelse i den russisktalende regionen Donbass.

I 2014 sponset USA et kupp i Kiev som kvittet seg med Ukrainas demokratisk valgte, russiskvennlige president og installerte en etterfølger som amerikanerne gjorde det klart at var deres mann.

De siste årene har amerikanske «forsvarsraketter» blitt installert i Øst-Europa, Polen, Slovenia og Tsjekkia, nesten helt sikkert rettet mot Russland, ledsaget av falske forsikringer helt tilbake til James Bakers «løfte» til Gorbatsjov i februar 1990 at Nato aldri ville ekspandere utenfor Tyskland.

Ukraina er frontlinjen. Nato har effektivt nådd selve grenselandet som Hitlers hær stormet gjennom i 1941, og etterlot mer enn 23 millioner døde mennesker i Sovjetunionen.

I desember 2021 foreslo Russland en vidtrekkende sikkerhetsplan for Europa. Dette ble avfeid, hånet eller undertrykt i vestlige medier. Hvem leste deres steg-for-steg-forslag? 24. februar truet Ukrainas president Volodymyr Zelenskyy med å utvikle atomvåpen med mindre USA bevæpnet og beskyttet Ukraina. Dette var dråpen.

Samme dag invaderte Russland – ifølge vestlige medier en uprovosert handling av medfødt vanære. Historien, løgnene, fredsforslagene, de høytidelige avtalene om Donbass i Minsk var uten betydning.

Den 25. april fløy den amerikanske forsvarssekretæren, general Lloyd Austin, inn i Kiev og bekreftet at USAs mål var å ødelegge den russiske føderasjonen – begrepet han brukte var «å svekke».

USA hadde fått den krigen de ønsket seg, ført av en amerikanskfinansiert og bevæpnet fullmektig og forbrukbar bonde. Nesten ingenting av dette ble forklart for det vestlige publikummet. Russlands invasjon av Ukraina er hensynsløs og utilgivelig. Det er en forbrytelse å invadere et suverent land. Det er ingen «men» – bortsett fra ett.

Når begynte den nåværende krigen i Ukraina og hvem startet den?

I følge FN har rundt 14 000 mennesker blitt drept i Kiev-regimets borgerkrig på Donbass siden 2014. Mange av angrepene ble utført av nynazister.

Se ITV-nyhetsreportasjen fra mai 2014, av veteranreporteren James Mates, som blir beskutt, sammen med sivile i byen Mariupol, av Ukrainas Azov (nynazistiske) bataljon.

Samme måned ble dusinvis av russisktalende mennesker brent levende eller kvalt i en fagforeningsbygning i Odessa beleiret av fascistiske bøller, tilhengerne av nazikollaboratøren og antisemittiske fanatikeren Stephen Bandera. New York Times kalte bøllene «nasjonalister».

«Det historiske oppdraget til vår nasjon i dette kritiske øyeblikket,» sa Andreiy Biletsky, grunnlegger av Azov-bataljonen, «er å lede de hvite rasene i verden i et siste korstog for deres overlevelse, et korstog mot de semittledede Untermenschen.”

Siden februar har en kampanje med selvutnevnte «nyhetsovervåkere» (for det meste finansiert av amerikanere og briter med koblinger til regjeringer) forsøkt å opprettholde absurditeten om at Ukrainas nynazister ikke eksisterer.

Airbrushing, et begrep en gang assosiert med Stalins utrenskninger, har blitt et verktøy for hovedstrømsjournalistikk. På mindre enn et tiår har et «godt» Kina blitt retusjert og et «dårlig» Kina har erstattet det: fra verdens workshop – verksted til et spirende nytt Satan.

Mye av denne propagandaen har sin opprinnelse i USA, og overføres gjennom fullmektiger og «tenketanker», som det beryktede Australian Strategic Policy Institute, stemmen til våpenindustrien og av nidkjære journalister som Peter Hartcher fra Sydney Morning Herald, som stemplet de som spredte kinesisk innflytelse som «rotter, fluer, mygg og spurver» og ba om at disse «skadedyrene» skulle «utryddes».

Nyheter om Kina i Vesten handler nesten utelukkende om trusselen fra Beijing. Retusjert bort er de 400 amerikanske militærbasene som omgir det meste av Kina, et væpnet halskjede som strekker seg fra Australia til Stillehavet og Sørøst-Asia, Japan og Korea. Den japanske øya Okinawa og den koreanske øya Jeju er ladde våpen som er rettet direkte mot det industrielle hjertet av Kina. En tjenestemann i Pentagon beskrev dette som en «løkke».

Om Palestina har det blitt feilrapportert så lenge jeg kan huske. For BBC er det «konflikten» mellom «to narrativer.» Den lengste, mest brutale, lovløse militære okkupasjonen i moderne tid er unevnelig.

Det rammede folket i Jemen eksisterer knapt. For media er de ikke-mennesker. Mens saudierne ledsaget av britiske rådgivere som jobber sammen med de saudiske siktingsoffiserene, lar sine amerikanske klasebomber regne ned, sulter mer enn en halv million barn.

Denne hjernevaskingen ved unnlatelse har en lang historie. Slaktingen under første verdenskrig ble undertrykt av journalister som ble slått til ridder for sin etterlevelse og tilsto i sine memoarer. I 1917 betrodde redaktøren av Manchester Guardian, CP Scott seg til statsminister Lloyd George: «Hvis folk virkelig visste [sannheten], ville krigen bli stoppet i morgen, men de vet ikke og kan ikke vite det.»

Å nekte å se mennesker og hendelser slik de i andre land ser dem, er et medievirus i Vesten, like ødeleggende som Covid. Det er som om vi ser verden gjennom et enveisspeil, der «vi» er moralske og godartede og «de» ikke er det. Det er et dypt imperialistisk syn.

Historien som er en levende tilstedeværelse i Kina og Russland blir sjelden forklart og sjelden forstått. Vladimir Putin er Adolf Hitler. Xi Jinping er Fu Man Chu. Episke prestasjoner, som utryddelsen av ekstrem fattigdom i Kina, er knapt kjent. Så perverst og ekkelt dette er.

Når skal vi tillate oss å forstå? Å trene journalister i fabrikkstil er ikke svaret. Det er heller ikke det fantastiske digitale verktøyet, som er et middel, ikke et mål, som en-finger-skrivemaskinen og linotypemaskinen.

De siste årene har noen av de beste journalistene blitt lempet ut av hovedstrømmen. «Defenestrert» er ordet som brukes. Rommet som en gang var åpent for uortodokse mavericks, for journalister som gikk mot strømmen, sannhetsfortellere, har stengt.

Saken om Julian Assange er den mest sjokkerende. Da Assange og WikiLeaks vant lesere og priser for The Guardian, New York Times og andre selvopptatte «aviser å regne med», ble han feiret.

Da den mørke staten protesterte og krevde ødeleggelse av harddisker og drap på Assanges karakter, ble han gjort til en offentlig fiende. Så kalte visepresident Biden ham en «hi-tech terrorist». Hillary Clinton spurte: «Kan vi ikke bare drone denne fyren?»

Jeg tenker på dem som kollaboratører: som Vichy-journalister.

Når skal ekte journalister stå opp? En inspirerende samizdat – motstandsaviser – finnes allerede på internett: Consortium News, grunnlagt av den store reporteren Robert Parry, Max Blumenthal’s Grayzone, Mint Press News, Media Lens, Declassified UK, Alborada, Electronic Intifada, WSWS, ZNet, ICH, CounterPunch, Independent Australia, Globetrotter, arbeidet til Chris Hedges, Patrick Lawrence, Jonathan Cook, Diana Johnstone, Caitlin Johnstone og andre som vil tilgi meg for ikke å nevne dem her.

Og når vil forfattere stå opp, slik de gjorde mot fremveksten av fascismen på 1930-tallet? Når vil filmskapere stå opp, slik de gjorde mot den kalde krigen på 1940-tallet? Når vil satirikere stå frem, slik de gjorde for en generasjon siden?

Etter å ha ligget i bløt i et dypt bad av rettferdighet 82 år, som er den offisielle versjonen av siste verdenskrig, er det ikke på tide at de som er ment å holde historiefortellingen korrekt, erklærer sin uavhengighet og dekoder propagandaen? Det haster mer enn noen gang.

Denne artikkelen ble publisert av EurasiaReview: