oss 100 kroner!
Kinas president Xi Jinping definerte alle de store avgjørelsene som er innebygd i det 15. BRICS-toppmøtet i Sør-Afrika som «historiske». Vi kan se på det som en underdrivelse.
Det vil ta tid før Det globale sør, eller det globale flertallet, eller «Global Globe» (copyright: president Lukasjenko), for ikke å snakke om det forbløffede kollektive Vesten, fullt ut forstår omfanget av de nye strategiske betydningene dette vil få.
President Putin beskrev på sin side forhandlingene om BRICS-utvidelse som ganske vanskelige. Nå dukker det opp et relativt nøyaktig bilde av hva som virkelig ble bestemt ved det bordet i Johannesburg.
India ønsket 3 nye medlemmer. Kina ville ha så mange som 10. Et kompromiss ble til slutt oppnådd, med 6 medlemmer: Egypt, Iran, Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater (UAE), Argentina og Etiopia.
Så fra nå av er det BRICS 11. Og det er bare begynnelsen. Fra og med det roterende russiske presidentskapet i BRICS 1. januar 2024, vil flere partnere gradvis inkluderes, og helt sikkert vil en ny runde med fullverdige medlemmer bli annonsert på BRICS 11-toppmøtet i Kazan i oktober neste år.
Så vi kan snart gå videre til BRICS 20 – på vei til BRICS 40. G7, vil for alle praktiske formål, gli inn i glemselen.
Men la oss ta det første først. Ved det epokeskapende bordet i Johannesburg støttet Russland Egypt. Kina gikk fullt ut for magi i Persiabukta: Iran, Emiratene og saudierne. Selvfølgelig: Iran-Kina er allerede dypt inne i et strategisk partnerskap, og Riyadh aksepterer allerede betaling for energi i yuan.
Brasil og Kina støttet Argentina, Brasils krisetyngede nabo, som risikerer å få økonomien fullt ut dollarisert, og som også er en viktig råvareleverandør til Beijing. Sør-Afrika støttet Etiopia. India, av en rekke svært komplekse årsaker, var ikke akkurat komfortabel med 3 arabiske/muslimske medlemmer (Saudi-Arabia, Emiratene, Egypt). Russland dempet New Delhis frykt.
Alt det ovennevnte respekterer geografiske prinsipper og preger forestillingen om BRICS som representerer Det globale sør. Men det går langt utover det, og blander utspekulert strategi og no-nonsense realpolitikk.
India ble mildnet fordi Russlands utenriksminister Sergej Lavrov, som ved bordet i Johannesburg forhandlet på vegne av president Putin og er høyt respektert av New Delhi, fullt ut forsto at en ny, enkelt BRICS-valuta er langt unna. Det som virkelig betyr noe, på kort og mellomlang sikt, er å utvide handelen mellom BRICS i deres nasjonale valutaer.
Det ble understreket av New Development Bank (NDB) president Dilma Rousseff i hennes rapport til de sørafrikanske toppmøtevertene – selv da Brasils president Lula nok en gang understreket viktigheten av å sette ned en arbeidsgruppe for å diskutere en BRICS-valuta.
Lavrov forsto at New Delhi er fullstendig livredd for sekundære sanksjoner fra USA i tilfelle BRICS-rollen skulle bli for ambisiøs. Statsminister Modi sikrer seg i en balansegang mellom BRICS og den fullstendig kunstige imperiale besettelsen som er innebygd i terminologien «Indo-Stillehavet» – som er en formel for fornyet inneslutning av Kina. De straussiske neo-con-gærningene som har ansvar for USAs utenrikspolitikk er allerede rasende på at India kjøper massevis av rabattert russisk olje.
New Delhis støtte til en ny BRICS-valuta ville bli tolket i Washington som total handelskrig – og sanksjonsdemens ville bli iverksatt. Derimot bryr Saudi-Arabias MbS seg ikke: han er en topp energiprodusent, ikke forbruker som India, og en av hans prioriteringer er å gjøre kur til sin fremste energikunde, Beijing, og bane vei for petroyuanen.
Det tar bare et enkelt strategisk trekk
La oss nå gå inn på de strategiske innsatsene. For alle praktiske formål, i eurasiske termer, er BRICS 11 nå på vei til herre over den arktiske sjøveien, den internasjonale nord-sør-transportkorridoren (INSTC), BRIs øst-vest korridorer, Persiabukta, Rødehavet og Suez-kanalen.
Det blander flere overlandskorridorer med flere knutepunkter på de maritime silkeveiene. Nesten total integrasjon i Heartland og Rimland. (Dette er sentrale begreper i geopolitikken der det første er Eurasia og det andre er verdenen som omgir denne landmassen, o.a.) Alt med bare ett enkelt strategisk grep i det geopolitiske/geoøkonomiske sjakkbrettet.
Mye mer enn en økning av BRICS 11 kollektivt BNP til 36 % av verdens totale BNP (allerede større enn G7), med gruppen som nå omfatter 47 % av verdens befolkning, er det beste geopolitiske og geoøkonomiske gjennombruddet hvordan BRICS 11 er i ferd med å bokstavelig talt sikre seg banken på energi- og råvaremarkedet.
Ved å inkludere Iran, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, skinner BRICS 11 øyeblikkelig som et olje- og gasskraftverk. BRICS 11 kontrollerer nå 39 % av den globale oljeeksporten, 45,9 % av påviste reserver og minst 47,6 % av all olje produsert globalt, ifølge InfoTEK.
Med BRICS 11 som muligens inkluderer Venezuela, Algerie og Kasakhstan som nye medlemmer så tidlig som i 2024, kan det kontrollere så mye som 90 % av all olje og gass som handles globalt.
Uunngåelig konsekvens: operasjoner som gjøres opp i lokal valuta utenom amerikanske dollar. Og uunngåelig konklusjon: Petrodollar i koma. The Empire of Chaos and Plunder vil miste sin gratis lunsjmeny: kontroll over globale oljepriser og midler for å håndheve «diplomati» via en tsunami av ensidige sanksjoner.
Allerede i horisonten er direkte BRICS 11-OPEC+ symbiose uunngåelig. OPEC+ drives i virkeligheten av Russland og Saudi-Arabia.
En jordskjelvrystende geoøkonomisk reorientering er nært forestående, en som involverer alt fra transportruter som følges av globale forsyningskjeder og nye BRICS-veier til den progressive sammenkoblingen av BRI, Saudi Vision 2030 og massiv havneutvidelse i Emiratene.
Ved å velge Etiopia utvider BRICS sin afrikanske rekkevidde på gruvedrift, mineraler og metaller. Etiopia er rik på gull, platina, tantal, kobber, niob og tilbyr et stort potensial innen olje- og naturgassleting. Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater er for øvrig også involvert i gruvedrift.
Alt dette står for rask, progressiv integrasjon av Nord-Afrika og Vest-Asia.
Hvordan diplomatiet kommer langt
BRICS 11 Shock of the New i energisfæren er et skarpt historisk motstykke til oljesjokket i 1973, hvoretter Riyadh begynte å velte seg i petrodollar. Nå driver Saudi-Arabia under MbS et tektonisk skifte og er i ferd med å bli strategisk på linje med Russland-Kina-India-Iran.
Å kalle det et diplomatisk kupp er ikke en gang i nærheten av å beskrive det som skjedde. Dette er den andre fasen av den russisk-initierte og kinesisk-avsluttede tilnærmingen mellom Riyadh og Teheran, nylig beseglet i Beijing. Den strategiske ledelsen mellom Russland og Kina, som jobbet tålmodig i synkronisering, mistet aldri ballen av syne.
Sammenlign det nå med Vestens kollektive «strategier», som det G7-pålagte oljepristaket. I hovedsak satte G7 «koalisjonen av de villige» selv et pristak på russisk råolje importert sjøveien. Resultatet er at de måtte begynne å kjøpe langt flere oljeprodukter fra globale sør-nasjoner som ignorerte pristaket og økte kjøpet av russisk råolje.
Gjett hvem som er de to fremste: BRICS-medlemmene Kina og India.
Etter å ha veltet seg i flere stadier av fornektelse, kan det kollektive Vesten – eller kanskje ikke – innse at det er en idiots drøm å forsøke å «frikoble» den veststyrte delen av den globale økonomien fra Kina, uansett hva som spys ut fra Washington.
BRICS 11 viser nå, grafisk, hvordan «Global South/Global Majority/»Global Globe» er mer ikke-alliert med Vesten enn noen gang i nyere historie.
Forresten, presidenten for G77, den cubanske lederen Diaz-Canel, var på BRICS-toppmøtet som representerte den de-facto nye Alliansefri bevegelsen (Non-Aligned Movement): G77 omfatter faktisk ikke mindre enn 134 nasjoner. De fleste er afrikanske. Xi Jinping i Johannesburg møtte personlig lederne for de fleste av dem.
Det kollektive Vesten, i panikk, anser alt det ovennevnte som «farlig». Så det siste tilfluktsstedet er, forutsigbart, retorisk: «frakobling», «fjerne risiko» og lignende idioti.
Likevel kan det også bli praktisk talt farlig. Som i tidenes første trilaterale toppmøte i Camp David 18. august mellom imperiet og to asiatiske vasaller, Japan og Sør-Korea. Det kan tolkes som det første grepet mot et militærpolitisk asiatisk NATO som er enda mer giftig enn Quad eller AUKUS, besatt av samtidig å innringe Kina, Russland og Nord-Korea.
Den kollektive utkanten av det globale nord
FN lister opp 152 nasjoner i verden som «utviklingsland». BRICS 11 sikter mot dem – ettersom de overgår det globale nord på alt fra befolkningsvekst til samlet bidrag til global BNP-vekst målt etter kjøpekraft.
I løpet av de siste 10 årene siden kunngjøringen av BRI først i Astana og deretter i Jakarta, har kinesiske finansinstitusjoner lånt ut nesten 1000 milliarder dollar til infrastruktur-tilkoblingsprosjekter over hele det globale sør. Det kommende BRI-forumet i Beijing vil signalisere en fornyet innsats. Dette er BRI-BRICS-symbiosen.
I G20 i fjor var Kina den første nasjonen til å lobbye for inkludering av den 55 medlemmer Afrikanske Unionen (AU). Det kan skje på G20-toppmøtet neste måned i New Delhi. I så fall vil Det globale sørs representasjon der være nær likevekt med med Det globale nord.
Påstander om at Beijing organiserte en ondartet konspirasjon for å gjøre BRICS til et våpen mot G7 er infantile. Realpolitikk – og geoøkonomiske indikatorer – dikterer vilkårene, og konfigurerer Shock of the New: G7s irreversible irrelevans med fremveksten av BRICS 11.
Den originale teksten finner du her:
BRICS 11 Strategic Tour de Force
Les også:
