Hvem er redd for Prigozjin og Wagner?

0
Yevgeny Prigozhin speaks to camera in an image taken from video released on Wagner-linked Telegram channels on Aug. 21, 2023

Det har gått et snøskred av vestlige medieoppslag i løpet av minutter eller timer etter det grufulle dødsfallet onsdag til lederen av Wagner-organisasjonen av russiske militærentreprenører, Jevgenij Prigozjin, som rettet den anklagende fingeren mot president Vladimir Putin som gjerningsmannen. 

Av M. K. Bhadrakumar.

Det er nesten som om en knapp ble trykket på i et ukjent kommandosenter for å lansere en ny fortelling for å demonisere Putin for å ha servert hevnens kalde rett til Prigozjin, for å låne CIA-direktør William Burns’ nylige uttalelse, for å ha iscenesatt et mislykket kupp i Russland. Ingen brydde seg om å legge fram empiriske bevis.

«Gjenta en løgn ofte nok, og den blir sannheten» – propagandaloven tilskrives ofte nazilederen Joseph Goebbels som forsto kraften i å gjenta usannheter. Det er nå Vestens kompass for å «utslette» Russland. 

Riktignok hadde Putin all grunn til å irritere seg over Prigozjin – et «knivstikk i ryggen», som han kalte det – da nasjonen førte en eksistensiell krig mot svorne fiender som forsøkte å splitte Russland. Men tre hensyn diskrediterer hypotesen om at Putin skulle ha vært involvert. 

For det første, hvorfor en så grov metode som minner om drapet på den karismatiske iranske generalen Qasem Suleimani, spydspissen i Teherans ‘motstandsakse’ mot Amerika, beordret av USAs tidligere president Donald Trump? 

I sitt berømte essay fra 1827 med tittelen On Murder Considered as one of the Fine Arts, skrev Thomas De Quincey: «Alt i denne verden har to håndtak. Mord, for eksempel, kan gripes ved dets moralske håndtak… og det, jeg innrømmer, er dets svake side; eller det kan også behandles estetisk, som tyskerne kaller det, altså i forhold til god smak.» Estetikken til drapet på Prigozjin er, enkelt sagt, den minst tiltalende for mordkjennere hvis motivasjonen var hevn. 

For det andre var Prigozjin en politisk død mann da han prøvde å iscenesette en så idiotisk handling, etter at sikkerhetsdekningen hans ble trukket tilbake av staten. Se for deg eks-president Barack Obama uten beskyttelse etter hemmelig tjeneste etter drapet på Osama bin Laden – eller Mike Pompeo og Trump går rundt uten sikkerhet etter å ha myrdet Soleimani. 

Men Putin gjorde det klart at Wagner fortsatt ville ha en fremtid og nasjonen vil huske deres rolle i Ukraina-krigen. Putin inviterte til og med Prigozjin til et Kreml-møte. Putins første bemerkninger om Prigozins død avslører nok et spor av medlidenhet.  (her og her)

Putin sa: «Jeg har kjent Prigozjin veldig lenge, siden tidlig på 1990-tallet. Han var en mann uten noen lett skjebne. Han gjorde noen alvorlige feil i livet sitt, men han oppnådde også de nødvendige resultatene – både for seg selv og, når jeg spurte ham, for den felles sak. Slik det har vært de siste månedene.»

«Så vidt jeg vet kom han tilbake fra Afrika først i går. Han møtte noen tjenestemenn her. Han jobbet ikke bare suksessfullt i vårt land, men også i utlandet, spesielt i Afrika. Der tok han for seg olje, gass, edle metaller og edelsteiner,» la Putin til.

I den overdrevne iveren etter å fokusere på drapet på Prigozjin for å demonisere Putin er det som overses at den som koreograferte forbrytelsen også sørget for at hele Wagners kommandostruktur er blitt eliminert. Bye, bye, Afrika! 

Det kommer ikke til å være noen i overskuelig fremtid til å utfordre hegemoniet til den franske legionen i Sahel eller matche det enorme nettverket av 29 baser under Pentagons Afrikakommando spredt over hele kontinentet fra Djibouti i nord til Botswana i sør.  Sagt på en annen måte, har den lange armen til Russlands «smart makt» blitt kuttet av med ett enkelt sving med bladet. Cui bono? (Hvem tjener på det?) 

For det tredje ble drapet på Prigozjin iscenesatt på en spesiell dag som i et historisk perspektiv må regnes som den fineste timen av russisk diplomati siden oppløsningen av det tidligere Sovjetunionen. Virkeligheten med «et nytt utgangspunkt for BRICS» – som Kinas president Xi Jinping sa – har ennå ikke sunket helt inn, men det som er hevet over tvil er at Russland går ut som vinneren. 

Ta ikke feil av dette: BRICS-enheten holdt fast og spolerte alle negative vestlige prognoser. BRICS-utvidelse betyr at spørsmålet om én enkelt oppgjørsvaluta er på bordet og det internasjonale finanssystemet kommer ikke til å bli det samme igjen. Avdollarisering banker på portene, et nytt globalt handelssystem tar form som gjør det plyndrende 400 år gamle vestlige regimet avleggs. Dette regimet ble utformet for å overføre rikdom til de rike landene, nå går det i grus. BRICS har endelig gått fra å være en uformell klubb til å bli en institusjon som vil stille G7 fullstendig i skyggen.

Vertslandet Sør-Afrika leverte en stor innsats for den russiske og kinesiske agendaen for multipolaritet. Den felles erklæringen utstedt av Sør-Afrika og Kina og innvoteringen av Etiopia (hvor Vesten forsøkte å iscenesette et regimeskifte) som BRICS-medlem understreker den fremvoksende tilpasningen i Afrika. Man må jo si at dette er noe? 

Og fremfor alt er det store budskapet som kommer ut av Johannesburg at med alle kongens hester og alle kongens menn, har Biden-administrasjonen mislykket i å «isolere» Russland – det er skrevet med store bokstaver i utenriksminister Sergej Lavrovs strålende smil. Russland topper sine gevinster på slagmarkene i Ukraina med en enestående diplomatisk seier ved å være på riktig side av historien sammen med det globale flertallet. 

Tilsier ikke vanlig sunn fornuft at Putin av alle dager aldri ville ha valgt onsdag til å fungere som en partyspoiler når Russlands prestisje steg til høye sfærer i det internasjonale samfunnet? Igjen dukker spørsmålet opp: Hvem kan vinne på det? 

Den enkle sannheten er at det kan være et hvilket som helst antall mennesker som ønsket å eliminere Prigozjin fysisk. Innenfor Russland selv hadde Prigozjin rekruttert hardbarkede kriminelle som sonte fengselsstraff for å kjempe i Ukraina og dermed få straffen omgjort. Han utplasserte dem uten tilstrekkelig militær trening, og over 10.000 av dem ble angivelig drept. Det er en dyp følelse av avsky i Russland om saken. 

Så er det de ytre fiendene som starter fra Frankrike, som nærmest har blitt kastet ut av Sahel-regionen, lekegrinden der den tidligere kolonimakten kunne boltre seg inntil Prigozjin kom og ødela festen. Frankrike har knapt kunnet skjule sin harme mot Russland siden den gang. 

I mellomtiden varslet krisen i Niger USA om at Prigozjin var på jakt. Den tvilsomme fungerende statssekretæren Victoria Nuland, som sto bak kuppet i 2014 i Ukraina, reiste til Niamey for å bønnfalle kupplederne om ikke å ha noe å gjøre med Wagner. 

Prigozjin skal imidlertid ha sneket seg inn i nabolandet Mali, hvor Wagner er godt etablert, med sikte på å etablere kontakt med Nigers nye herskere og tilby tjenestene til Wagner. Det er nok å si at Prigozjin truet med å gjøre mot Pentagon det han tidligere gjorde mot den franske legionen i Sahel. 

Det er fullt tenkelig at Biden-administrasjonen bestemte at nok var nok og at Wagner må halshugges. Selvfølgelig vil Prigozjins avgang sammen med hans kjernegruppe av seniorkommandanter svekke Wagner betydelig. 

I mellomtiden, innenfor Russland, opererer den hensynsløse ukrainske etterretningen på forskjellige nivåer. Droneangrepene mot Moskva iscenesettes av sabotører i Russland. Og Ukraina har også en regning å gjøre opp med Wagner, som etablerer seg i Hviterussland. 

Uten tvil er det et sammenfall av interesser mellom den ukrainske etterretningen og dens vestlige mentorer for å ødelegge Wagner og eliminere den fra det geopolitiske sjakkbrettet. 


Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:

Who’s afraid of Prigozhin and Wagner?

Se også:

Who Killed Prigozhin? POWER PANEL: w/Johnson – McGovern – Ritter

https://twitter.com/i/broadcasts/1DXxyvqyyjPKM

Forrige artikkelBRICS 11 – et strategisk mesterstykke
Neste artikkelMexico vil forby genmodifisert mais
M. K. Bhadrakumar
M. K. Bhadrakumar er en pensjonert indisk karrierediplomat. Han har blant annet tjenestegjort i Sovietunionen, Pakistan, Iran og Afghanistan. Han skriver Indian Punchline, der han analyserer verdensbegivenhetene sett fra et indisk perspektiv.