Bombeangrepene i Hiroshima og Nagasaki var unødvendige, mente USAs øverste militære ledere

7. august 2023

Mytologi om disse massive nedslaktingene av sivile, forvrenger tenkningen om amerikansk militarisme.

Stark Realities, 1. august 2023.

Årsdagene for atombombingen av Hiroshima og Nagasaki presenterer en mulighet til å rive ned en sentral myte i amerikansk historie, at disse to handlingene med massenedslakting av sivile var nødvendige for å få Japan til å overgi seg, og spare en halv million amerikanske soldater som ellers ville ha dødd i en militær erobring av det japanske imperiets hovedøyer.

De som angriper denne mytologien, blir ofte på refleks avvist som upatriotiske, dårlig informerte eller begge deler. Imidlertid var de mest overbevisende vitnene mot konvensjonell visdom, patrioter med et unikt grep om tingenes tilstand i august 1945 – Amerikas øverste militære ledere fra andre verdenskrig.

La oss først høre hva de hadde å si, og deretter undersøke viktige fakta som ledet dem til deres lite publiserte overbevisning:

General Dwight Eisenhower da han fikk vite om de planlagte bombeangrepene: «Jeg hadde vært bevisst på en følelse av depresjon og gitt uttrykk for dette til [krigsminister Stimson], mine alvorlige betenkeligheter, først på grunnlag av min tro på at Japan allerede var beseiret og at det var helt unødvendig å slippe bomben, og for det andre fordi jeg mente at vårt land burde unngå å sjokkere verdensopinionen ved bruk av et våpen som var, tenkte jeg, ikke lenger obligatorisk som et tiltak for å redde amerikanske liv. Det var min tro at Japan akkurat da søkte en måte å overgi seg på med et minimum av tap av «ansikt».
Admiral William Leahy, Trumans stabssjef: «Bruken av dette barbariske våpenet … var ikke til noen materiell hjelp i vår krig mot Japan. Japanerne var allerede beseiret og klare til å overgi seg på grunn av den effektive sjøblokaden og den vellykkede bombingen med konvensjonelle våpen».
Generalmajor Curtis LeMay, 21st Bomber Command: «Krigen ville ha vært over på to uker uten russernes innmarsj og uten atombomben … Atombomben hadde ingenting å gjøre med krigens slutt i det hele tatt.»
General Hap Arnold, US Army Air Forces: «Den japanske stillingen var håpløs selv før den første atombomben falt, fordi japanerne hadde mistet kontrollen over sitt eget luftrom.» «Det syntes alltid for oss at, atombombe eller ingen atombombe, var japanerne allerede på randen av sammenbrudd.»
Ralph Bard, marineminister: «Japanerne var klare for fred, og de hadde allerede nærmet seg russerne og sveitserne … Etter min mening var den japanske krigen virkelig vunnet før vi noen gang brukte atombomben.»
Brigadegeneral Carter Clarke, militær etterretningsoffiser som forberedte sammendrag av avlyttede kabler for Truman: «Da vi ikke trengte å gjøre det, og vi visste at vi ikke trengte å gjøre det … brukte vi [Hiroshima og Nagasaki] som et eksperiment for to atombomber. Mange andre militære offiserer på høyt nivå var enige.»
Flåteadmiral Chester Nimitz, kommandør for Stillehavsflåten: «Bruken av atombomber i Hiroshima og Nagasaki var ingen materiell hjelp i vår krig mot Japan. Japanerne var allerede beseiret og klare til å overgi seg.»

Ved å sende ut følere gjennom tredjeparters diplomatiske kanaler, forsøkte japanerne å avslutte krigen flere uker før atombombingene 6. og 9. august 1945. Japans marine og luftstyrker var desimert, og hjemlandet var allerede utsatt for en sjøblokade og alliert bombing, utført mot liten motstand.

En tørrdokk full av miniubåter i havnebyen Kure, i et Japan i ruiner

Amerikanerne visste om Japans hensikt om å overgi seg, etter å ha snappet opp et telegram den 12. juli fra den japanske utenriksministeren Shigenori Togo, som informerte Naotake Sato, den japanske ambassadøren til Sovjetunionen, om at «vi nå i hemmelighet vurderer å avslutte krigen på grunn av den presserende situasjonen som konfronterer Japan både hjemme og i utlandet.»

Togo ba Sato om å «høre [den russiske diplomaten Vjatsjeslav Molotov] ut om i hvilken grad det er mulig å gjøre bruk av Russland for å få slutt på krigen». Togo ba først Sato om å skjule Japans interesse for å bruke Russland for å avslutte krigen, men bare timer senere trakk han tilbake instruksjonen og sa at det ville være «passende å gjøre det klart for russerne vår generelle holdning til å avslutte krigen» – for å inkludere at Japan hadde «absolutt ingen ide om å annektere eller holde territoriene de hadde okkupert under krigen».

Et utdrag fra et sammendrag fra det amerikanske krigsdepartementet den 12. juli 1945, av avlyttede meldinger fra Japans utenriksminister til hans ambassadør til Sovjetunionen.

Japans sentrale bekymring var å beholde keiseren, Hirohito, som ble ansett som en halvgud. Selv om de visste dette, og med mange amerikanske tjenestemenn som følte at det å beholde keiseren kunne hjelpe det japanske samfunnet gjennom overgangen etter krigen, fortsatte Truman-administrasjonen å utstede krav om betingelsesløs overgivelse, og ga ingen forsikring om at keiseren ville bli spart for ydmykelse eller verre.

I et memorandum, utarbeidet krigsminister Henry Stimson et utkast til en erklæring om overgivelse som skulle utstedes ved avslutningen av Potsdam-konferansen den måneden. Han rådet Truman til at «hvis … vi bør legge til at vi ikke utelukker et konstitusjonelt monarki under landets nåværende dynasti, det vil vesentlig øke sjansene for aksept.»

Truman og utenriksminister James Byrnes fortsatte imidlertid å avvise anbefalinger om å gi forsikringer om keiseren. Den endelige Potsdam-erklæringen, utstedt den 26. juli, utelot Stimsons anbefalte språkbruk, og erklærte strengt: «Her følger våre betingelser. Vi vil ikke avvike fra dem.»

Et av disse begrepene kan med rimelighet tolkes som å sette keiseren i fare: «Det må for all tid elimineres, autoriteten og innflytelsen til de som har bedratt og villedet folket i Japan til å begi seg ut på verdenserobring.»

Samtidig som USA forberedte seg på å utplassere sine formidable nye våpen, flyttet Sovjetunionen armeer fra den europeiske fronten til Nordøst-Asia.

I mai fortalte Stalin den amerikanske ambassadøren at sovjetiske styrker skulle være posisjonert for å angripe japanerne i Mandsjuria innen 8 august. I juli spådde Truman virkningen av at sovjeterne åpnet en ny front. I en dagbokoppføring gjort under Potsdamkonferansen, skrev han at Stalin forsikret ham om at «han vil være med i Jap-krigen den 15. Fini Japs når det skjer.»

Nøyaktig etter Stalins opprinnelige tidsplan erklærte Sovjetunionen krig mot Japan, to dager etter bombingen av Hiroshima den 6. august. Samme dag, 8. august, fortalte keiser Hirohito landets sivile ledere at han fortsatt ønsket å forfølge en forhandlet overgivelse, som ville bevare hans styre.

9. august begynte sovjetiske angrep på tre fronter. Nyheten om Stalins invasjon av Mandsjuria fikk Hirohito til å innkalle til et nytt møte for å diskutere overgivelse, klokken 10.10, en time før angrepet på Nagasaki. Den endelige overgivelsesbeslutningen kom 10. august.

Tre år gamle Shinichi Tetsutani, brent mens han syklet på denne trehjulssykkelen da atombomben traff Hiroshima, døde en smertefull død den natten (Hiroki Kobayashi / National Geographic)

Den sovjetiske tidslinjen gjør atombombingen enda mer urovekkende: Man skulle tro at en amerikansk regjering, som er passende nølende med å brenne og bestråle hundretusener av sivile, først vil se hvordan en sovjetisk krigserklæring påvirket Japans kalkyle.

Som det viser seg, ser det ut til at den japanske kapitulasjonen faktisk ble forårsaket av den sovjetiske inntreden i krigen mot Japan, ikke av atombombene. «Den japanske ledelsen hadde aldri bilde- eller filmbevis av atomeksplosjonen og anså ødeleggelsen av Hiroshima for å være lik de dusinvis av konvensjonelle angrep Japan allerede hadde lidd,» skrev Josiah Lippincott på The American Conservative.

Dessverre peker bevisene på en amerikansk regjering, fast bestemt på å slippe atombomber på japanske byer som et mål i seg selv, i en slik grad at den ikke bare ignorerte Japans interesse for å overgi seg, men jobbet for å sikre at overgivelsen ble forsinket til etter at opptil 210.000 mennesker, uforholdsmessig mange kvinner, barn og eldre, ble drept i de to byene.

Ikke misforstå: Dette var et bevisst angrep på sivilbefolkningen. Hiroshima og Nagasaki ble valgt fordi de var uberørte, og dermed fullt ut kunne vise frem bombenes kraft. Hiroshima var hjemsted for et lite militært hovedkvarter, men det faktum at begge byene hadde gått uberørt gjennom en strategisk bombekampanje som begynte 14 måneder tidligere, bekrefter deres militære og industrielle ubetydelighet.

«Japanerne var klare til å overgi seg, og det var ikke nødvendig å ramme dem med den forferdelige tingen,» skulle Eisenhower senere si. «Jeg hatet å se landet vårt være det første til å bruke et slikt våpen.»

Ifølge piloten hans var general Douglas MacArthur, kommandør for US Army Forces Pacific, «forferdet og deprimert over dette Frankenstein-monsteret».

«Da jeg spurte general MacArthur om beslutningen om å slippe bomben,» skrev journalisten Norman Cousins, «ble jeg overrasket over å høre at han ikke engang hadde blitt konsultert … Han så ingen militær begrunnelse for å slippe bomben. Krigen kunne ha endt uker tidligere, sa han, hvis USA hadde gått med på, som de senere gjorde uansett, å beholde keiserens institusjon».

Hva var så hensikten med å ødelegge Hiroshima og Nagasaki med atombomber?

En viktig innsikt kommer fra Manhattan Project-fysikeren Leo Szilard. I 1945 organiserte Szilard en petisjon, signert av 70 forskere fra Manhattan-prosjektet, som oppfordret Truman til ikke å bruke atombomber mot Japan, uten først å gi landet en sjanse til å overgi seg, på vilkår som ble offentliggjort.

I mai 1945 møtte Szilard utenriksminister Byrnes for å oppfordre om tilbake-holdenhet med bruk av atombomben. Byrnes var ikke mottakelig for bønnen. Szilard, forskeren som hadde utarbeidet det sentrale brevet fra 1939, fra Albert Einstein, som oppfordret FDR til å utvikle en atombombe, fortalte:

«[Byrnes] var bekymret for Russlands oppførsel etter krigen. Russiske tropper hadde rykket inn i Ungarn og Romania, og Byrnes mente det ville være svært vanskelig å overtale Russland til å trekke sine tropper ut av disse landene, at Russland kunne være mer håndterlig hvis de ble imponert av amerikansk militærmakt, og at en demonstrasjon av bomben kunne imponere Russland.»

Brent for å gjøre inntrykk på Stalin: Et offer for USAs atombombing av Hiroshima (AP / The Association of the Photographers of the Atomic Bomb Destruction of Hiroshima, Yotsugi Kawahara)

Enten atombombens publikum var i Tokyo eller Moskva, forfektet noen i det militære etablissementet alternative måter å demonstrere sin makt på.

Lewis Strauss, marineministerens spesialassistent, sa at han foreslo «at våpenet skulle demonstreres over … en stor skog av kryptomeria-trær, ikke langt fra Tokyo. Cryptomeria-treet er den japanske versjonen av vår redwood … [Det] ville legge trærne ut i vindrader fra midten av eksplosjonen, i alle retninger som om de var fyrstikker, og selvfølgelig sette dem i brann i midten. Det virket for meg som om en demonstrasjon av denne typen ville bevise for japanerne at vi kunne ødelegge hvilken som helst av byene deres etter eget forgodtbefinnende.»

Strauss sa at marineminister Forrestal «var helhjertet enig», men Truman bestemte seg til slutt for at en optimal demonstrasjon krevde å brenne hundretusener av ikke-stridende og legge byer øde. Ansvaret stopper der.

Den spesielle måten å påføre disse massemordene, et enslig objekt sluppet fra et fly i 31.000 fots høyde, bidrar til å forvrenge amerikanernes evaluering av moralen. Ved hjelp av en analogi dyrker historikeren Robert Raico frem etisk klarhet:

«Anta at da vi invaderte Tyskland tidlig i 1945, hadde våre ledere trodd at å henrette alle innbyggerne i Aachen, Trier eller en annen Rheinland-by, til slutt ville bryte tyskernes vilje og få dem til å overgi seg. På denne måten kunne krigen ha endt raskt, og reddet livet til mange allierte soldater. Ville det da ha rettferdiggjort å skyte titusenvis av tyske sivile, inkludert kvinner og barn?»

Påstanden om at å slippe atombombene reddet en halv million amerikanske liv er mer enn bare tom: Trumans hardnakkede nekting for å gi forhånds-forsikringer om å beholde Japans keiser, kostet uten tvil amerikanske liv.

Det gjelder ikke bare en krig mot Japan som varte lenger enn landet trengte, men også en Korea-krig, utløst av den USA-inviterte sovjetiske invasjonen av japansk-kontrollert territorium i Nordøst-Asia. Mer enn 36.000 amerikanske soldater døde i Koreakrigen, blant svimlende 2,5 millioner totale militære og sivile døde på begge sider av den 38. breddegrad.

Vi liker å tenke på vårt system som et system der sivile lederes overlegenhet fungerer som en rasjonell, modererende kraft på militære beslutninger. Den unødvendige atombombingen av Hiroshima og Nagasaki, mot ønskene til andre verdenskrigs mest ærverdige militære ledere, forteller oss noe annet.

Dessverre er de ødeleggende effektene av Hiroshima-myten ikke begrenset til amerikanernes forståelse av hendelsene i august 1945. «Det er hint og notater om Hiroshima-myten som vedvarer gjennom hele den moderne tid», sier varsleren fra utenriksdepartementet og forfatteren, Peter Van Buren, på The Scott Horton Show.

Hiroshima-myten fostrer en fordervet likegyldighet til sivile tap assosiert med amerikanske handlinger i utlandet, enten det er kvinner og barn slaktet i et droneangrep i Afghanistan, hundretusener døde i en uberettiget invasjon av Irak, eller en baby som dør av mangel på importert medisin i USA-sanksjonerte Iran.

Til syvende og sist, å omfavne Hiroshima-myten er å omfavne et virkelig skummelt prinsipp: at under de riktige omstendighetene er det riktig for regjeringer og med vilje skade uskyldige sivile. Enten skaden er påført av bomber eller sanksjoner, er det en filosofi som speiler moralen til al-Qaida.

Det er ikke den eneste tråden som forbinder 1945 med 2023, ettersom Trumans insistering på betingelsesløs overgivelse blir gjentatt av Biden-administrasjonens fullstendige manglende interesse for å forfølge en fremforhandlet fred i Ukraina.

I dag, når vi konfronterer en motstander med 6000 atomstridshoder, hver tusen ganger kraftigere enn bombene som ble sluppet over Japan, setter Bidens egen gjenstridige fortsettelse av krig, oss alle i fare for å dele skjebnen til Hiroshima og Nagasakis uskyldige.

Denne artikkelen ble publisert på Stark Realities: