Våpenindustri, tenketanker og betalte fortellinger om Ukraina

9. juli 2023

Rapport viser hvordan det militærindustrielle kompleks setter medienarrativ om Ukraina.

FAIR, 30.juni 2023.

Velstående givere har lenge finansiert tenketanker med offisielt klingende navn, som produserer forskning som gjenspeiler interessene til disse pengekildene (Extra!, 7/13). Våpenindustrien er en stor bidragsyter til disse idéfabrikkene; en fersk rapport fra Quincy Institute (6/1/23) viser hvor stor innflytelse krigsprofitører har på den nasjonale diskursen.

Quincy Institute (6.1.23): «Det store flertallet av medias omtale av tenketanker i artikler om amerikanske våpen og Ukraina-krigen, er fra tenketanker hvis pengekilder tjener på amerikanske militærutgifter.»

Quincy Institute, deres egen oppstartsfinansiering kom hovedsakelig fra George Soros og Charles Koch, så på 11 måneders dekning av Ukraina-krigen i New York Times, Washington Post og Wall Street Journal, fra 1. mars 2022 til og med 31. januar 2023, og telte hver gang en av 33 ledende tenketanker ble nevnt. Av de 15 tenketankene som oftest nevnes i dekningen, er det bare én, Human Rights Watch, som ikke tar imot finansiering fra Pentagon-kontraktører. Quincys analyse fant at mediene hadde syv ganger større sannsynlighet for å sitere tankesmier med bånd til krigsindustrien, enn de var til å sitere tankesmier uten bånd til krigsindustrien.

Med 157 omtaler hver, var de to øverste tankesmiene Atlantic Council og Senter for strategiske og internasjonale studier (CSIS). Begge disse tankesmiene mottar millioner fra krigsindustrien. Atlantic Council har lenge vært en uoffisiell, men viktig rådgiver for NATO, militærorganisasjonen som med sin ekspansjon mot Russlands grenser var en kritisk faktor for Russlands beslutning om å invadere Ukraina. (Se FAIR.org, 3.4.22.) Begge tenketankene mottar hundretusenvis av dollar fra Raytheon og Lockheed Martin, selskaper som allerede har blitt tildelt milliarder av dollar i Pentagon-kontrakter som følge av krigen i Ukraina.

Tenketanken CSIS ble avslørt i en New York Times-reportasje (8/7/16), for å produsere innhold som reflekterte deres pengekilder i våpenindustrien og denne industriens prioriteringer. Den «initierte også møter med forsvarsdepartementets embetsrepresentanter og kongresstab for å presse på for anbefalinger» fra sine økonomiske velgjørere i det militære.

Medias omtale av tenketanker knyttet til USAs militære støtte til Ukraina (Quincy Institute, 6/1/23).

I tillegg til å vise tankesmienes enorme innflytelse, fremhever Quincy-rapporten hvor vanskelig det er å spore hvor mye penger disse tenketankene mottar fra krigsindustrien, og nøyaktig hvem sine interesser de representerer. «Tenketanker er ikke pålagt å avsløre sine pengekilder,» skrev forfatteren av studien, Ben Freeman, og «mange tenketanker fører opp givere uten å indikere mengden donasjoner, og andre fører bare opp givere i områder (f.eks. $ 250,000 til $ 499,999).»

Selv om studien ikke var rettet mot å etablere en årsakssammenheng mellom finansiering fra våpenindustrien og tenketankenes posisjoner, erkjenner den at finansiering vanligvis spiller en viktig rolle i utformingen av institusjonene. Freeman skrev: «De som finansierer er i stand til å påvirke tankesmiers arbeid gjennom mekanismene sensur, selvsensur og perspektivfiltrering.» Med andre ord, folk med synspunkter som står i motsetning til pengekildene, vil sannsynligvis ikke vare lenge i disse tenketankene.

Ingen kompromiss med Russland (Atlantic Council, 2/6/23) betyr ingen ende på at Ukrainas våpenpenger strømmer til Atlantic Council-givere som Lockheed Martin, Northrop Grumman og Raytheon.

Årsakssammenheng eller ikke, det er en markert sammenheng mellom krigsindustriens finansiering og krigerske posisjoner. «Tenketanker med økonomiske bånd til våpenindustrien støtter ofte politikk som vil være til fordel for våpenindustrien,» bemerket rapporten. For eksempel tok en artikkel i Atlantic Council (2.6.23) til orde mot «ethvert kompromiss med Kreml», mens en annen, med tittelen «Rettferdighet for Ukraina» (1/16/23), argumenterte for at Ukraina har en «rett til å ødelegge kritisk infrastruktur i Russland og kaste Moskva og andre byer ut i mørke».

Tidligere i år ble presidenten for American Enterprise Institute, den femte tenketanken på listen, med 101 omtaler, sitert flere ganger i Wall Street Journal (f.eks. 20.01.23, 25.01.23) der han argumenterte for at «tanks og pansrede personellkjøretøy er essensielle», og det å si seg enig i å besørge dem vil «la Ukraina få vite at landet har råd til å risikere og bruke mer av sitt nåværende arsenal av stridsvogner i motoffensivoperasjoner, fordi landet kan regne med å få erstatninger for dem». AEI (6/9/23) har gått så langt som å antyde at USA bør gi taktiske atomvåpen til Ukraina, noe som lett kan eskalere til fullskala atomkrig.

Quincy-instituttet fant ikke et eneste tilfelle der en medieorganisasjon avslørte det faktum at kilden deres mottok finansiering fra krigsindustrien, og skjulte hvordan parter med egne interesser kan forme dekning eller fremme politiske anbefalinger som direkte kommer deres pengekilder i våpenindustrien til gode.

Studien fant at for de få tenketankene som mottar liten eller ingen finansiering fra Pentagon-kontraktører, er posisjonene til krigen dramatisk forskjellige. Med mindre innflytelse fra krigsindustrien, legger disse organisasjonene vekt på «eksponerende snarere enn preskriptiv analyse, støtte til diplomatiske løsninger og vektlegging på virkningen av krigen på ulike deler av samfunnet og regionen.»

Human Rights Watch, som ikke tar imot penger fra krigsindustrien, «var agnostisk, åpne i spørsmålet om å sørge for amerikansk militærbistand til Ukraina», og fokuserte i stedet «på menneskerettighetsbrudd i konflikten». Carnegie Endowment, som mottar mindre enn 1% av sin finansiering fra den industrien, ble aldri sitert for å ta til orde for en økning i militærutgifter eller våpensalg under Ukraina-krigen.

En viktig måte som konsernenes nyhetsmedier produserer samtykke for amerikansk utenrikspolitikk, er ved nøye å velge kildene og stemmene de presenterer, og begrense spekteret for debatt. Selv om dette kan ta form av ukritisk repetisjon av uttalelser fra myndighetspersoner, viser denne undersøkelsen at det er mer spissfindige måter som medier kan presse fram en konsern- / statsagenda under dekke av uavhengig journalistikk.