oss 100 kroner!
Av M. K. Bhadrakumar.
På mandag 17. juli, mens han holdt hovedtalen på det årlige China Business Summit som ble holdt i Auckland, gikk New Zealands statsminister Chris Hipkins inn på maktdynamikken i Indo-Stillehavet.
(I sikkerhetspolitikken og havbiologien omtales ofte Indiahavet og Stillehavet som en Indo-Pacific, eller Indo-Stillehavet, o.a.)
New Zealands vurderinger betyr noe fordi det er et lite land i det sørlige Stillehavet som er sterkt avhengig av handel med Kina for å bevare sin velstand og likevel en av Five Eyes (sammen med USA, Storbritannia, Australia og Canada), den eksklusive hemmelighetsfulle sikkerhetsgruppen til anglosaksiske land.
Hipkins’ tale kom bare tre uker etter at han kom tilbake fra Beijing på et offisielt besøk med en forretningsdelegasjon da han møtte Kinas president Xi Jinping. I mellomtiden hadde Hipkins nettopp kommet tilbake fra NATO-toppmøtet i Vilnius i forrige uke. New Zealands statsministere har begynt å delta på NATO-toppmøtene siden i fjor som en av «IP4», alliansens fire Indo-Stillehavspartnere (med Australia, Japan og Sør-Korea.)
Det kinesiske referatet av president Xis møte med Hipkins i Beijing 27. juni tilskrev følgende bemerkninger til sistnevnte: «Han [Hipkins] sa at New Zealand verdsetter forholdet til Kina… (og) mener at bilaterale forbindelser ikke bør defineres av forskjeller, og det er viktig at de to sidene har ærlig kommunikasjon, gjensidig respekt og harmoni uten enhetlighet. New Zealand er villig og klar til å opprettholde kommunikasjonen med Kina for å hjelpe øystater med å utvikle seg.»
Men i Auckland på mandag la han til advarsler: «Kinas fremgang og hvordan det søker å utøve den innflytelsen er også en viktig driver for den økende strategiske konkurransen, spesielt i vår bredere hjemregion, Indo-Stillehavet. Regionen vår blir mer omstridt, mindre forutsigbar og mindre sikker. Og det utgjør utfordringer for små land som New Zealand som er avhengige av stabiliteten og forutsigbarheten til internasjonale regler for vår velstand og sikkerhet.» (Se dagens China Daily-rapport med tittelen New Zealands statsminister oppfordrer til å utdype økonomisk, miljømessig samarbeid med Kina.)
Det som kommer frem er at de tradisjonelle sikkerhetskonseptene for balansering og halehengspolitikk er utilstrekkelige for å forstå hvordan mindre stater som New Zealand reagerer på rivalisering mellom USA og Kina. (Se USIP-kommentaren New Zealand Draws Closer Nato with a Wary Eye.)
Dette var også ledemotivet i de utenriks- og sikkerhetspolitiske valgene som ble demonstrert av sørøstasiatiske land på ASEAN-toppmøtet og tilknyttede begivenheter i Jakarta i helgen. Den amerikanske utenriksministeren Antony Blinkens målrettede oppdrag i Jakarta var å samle ASEAN-medlemmer under det amerikanske banneret. Men ASEAN-landene velger sin egen vei, som ikke er å velge side mellom USA og Kina.
Til og med Singapore, USAs nærmeste allierte i Sørøst-Asia, har begynt å markere avstand. Utenriksminister Vivian Balakrishnan sa til journalister i forkant av ASEAN Regional Forum i Jakarta fredag at ASEAN-landene ikke ønsker å bli splittet eller å bli vasallstater, «eller enda verre, en arena for stedfortrederkriger».
USA undervurderer styrken og motstandskraften til samarbeidsrelasjonene som har blitt smidd mellom ASEAN-landene og Kina. Enkelt sagt viste det diplomatiske og politiske engasjementet mellom Kina og ASEAN i Jakarta forrige uke at det er en felles vilje til å ikke la forskjeller og tvister forstyrre nasjonal eller regional utvikling. Handelsvolumet mellom ASEAN og Kina nådde 431,3 milliarder dollar i første halvår i år, ifølge siste offisielle data, en økning på 5,4 prosent sammenlignet med samme periode i fjor.
Møtene i Jakarta fredag indikerte at ASEAN-landene ikke ønsker at USA skal gjøre regionen til nok en arena for sine destruktive maktspill. Fullføringen av andre lesing av teksten for en etiske retningslinjer i Sør-Kinahavet, og vedtakelsen av et retningslinjedokument for å praktisere dem, sendte ut et klart signal om at ASEAN-regionen ikke vil tillate noen frø av uenighet å slå rot. Selvfølgelig tjener dette momentumet Kinas interesser mens det undergraver USAs forsøk på å skape friksjon i ASEANs forhold til Kina.
Indonesias president Joko Widodo sa til regionale utenriksministre som var samlet i Jakarta fredag at ASEAN ikke skulle bli en stedfortreder for noen makt. Interessant nok, med henvisning til de vestlige forsøkene på å splitte ASEAN, understreket Widodo overfor de regionale utenriksministrene som ga ham en høflighetsvisitt (som inkluderte QUAD-utenriksministrene, Australia, India, USA og Japan) at ASEAN er forpliktet til å styrke sin enhet, solidaritet og sentralitet i opprettholde fred og stabilitet i regionen. «ASEAN kan ikke bli en konkurranse, den kan ikke bli en stedfortreder for noe land, og internasjonal lov bør respekteres konsekvent,» sa han.
Faktisk var det 18 nasjoners toppmøte i Øst-Asia, som ble holdt under ASEAN-toppmøtet, for første gang vitne til konseptet om nøytralitet i kombinasjon med konseptet om ASEAN Outlook on the Indo-Pacific.
Bemerkelsesverdig nok holdt utenriksministeren i Indonesia Retno Marsudi sist onsdag, i forkant av ASEAN-toppmøtet, et trilateralt møte med den kinesiske KKP-sentralkomiteens utenrikspolitiske sjef og politbyråmedlem Wang Yi og hans russiske motpart Sergey Lavrov i Jakarta. De kinesiske og russiske referatene (her og her) viser en høy grad av tilfredshet med at ASEAN setter seg i respekt, noe som styrker overgangen til en multipolar verdensorden. Og naturligvis har nok et nøkkelpunkt i diskusjonen vært Indonesias BRICS-medlemskap.
Indonesia vil være en strategisk ressurs for BRICS. Historisk sett oppsto sikring som begrep ut av dialektikken mellom de tradisjonelle sikkerhetskonseptene balansering og bandwagoning (haleheng). Men Indonesia tar saken kreativt til et «post-sikring»-paradigme der store og små stater går over til å gjøre økonomisk politikk til den meningsfulle indikatoren på sikkerhetstilpasning. Enkelt sagt ønsker de sørøstasiatiske statene et stabilt geopolitisk miljø for å fokusere på deres egen økonomiske utvikling og ønsker ikke å bli tvunget til å «ta side» i noen hegemonisk rivalisering.
Denne overgangen vil imidlertid ikke være uten hindringer. USA militariserer økonomisk og teknologisk tilkobling, noe som gjør det til en kilde til geopolitisk makt og sårbarhet. Hvis militarisert gjensidig avhengighet gjør at mer økonomisk og teknologisk politikk oppfattes som et nullsumspill, krymper i prinsippet det politiske rommet for sikring av egne interesser.
Men så kan en regjering velge kinesiske telekommunikasjonsleverandører utelukkende basert på kostnader, utrullingshastighet og overlegen kvalitet, og se bort fra Vestens paranoia om risikoer for nettverkssikkerheten. Dette skjer allerede i Gulf-regionen. De mindre nasjonenes motivasjon kan ikke undervurderes.
Dessuten har Kina fått et forsprang. Lanseringen av RCEP (Regional Comprehensive Economic Partnership) og utviklende investeringsstrømmer ser ut til å styrke de sterke økonomiske båndene mellom ASEAN og Kina ytterligere. ASEAN-Kina-handelskorridoren som strekker seg fra de kalde og tørre steppene i Nord-Kina til den tropiske jungelen i Indonesia genererer et mangfold av kommersiell aktivitet, med hver geografi utstyrt med sine egne konkurransefortrinn.
Dermed er Kinas Pearl River Delta, Thailand og Vietnam, for eksempel, alle viktige produksjonsknutepunkter, mens Indonesia og Malaysia er rike på naturressurser. Hong Kong og Singapore er internasjonale finanssentre, og Shenzhen er i ferd med å bli Asias Silicon Valley.
Den potensielle økonomiske effekten vil være enorm. ASEAN-handelen til Kina beveger seg oppover i verdikjeden. I fremtiden vil grønn utvikling og fremming av innovasjon være sentrale strategiske fokusområder. Og disse ambisjonene vil bli realisert gjennom investering. På samme måte som den kinesiske økonomien gjennomgår en teknologidrevet transformasjon, vil dens hjemmelagde innovasjoner eksporteres til andre land. ASEAN er en førsteklasses kandidat.
Kinesiske selskaper bygger allerede datasentre og 5G-nettverk over hele ASEAN-regionen. Den kinesiske ambassadøren til ASEAN Hou Yanqi kalte nylig Kina-ASEAN-fellesrommet for «vekstens episentrum» i verdensøkonomien.
