oss 100 kroner!
EU-kommisjonen har lagd et kostnadsanslag for sin fanesak «The Green Deal», den «grønne» avtalen. Det er €620 milliarder. EU har bevilget 82,5 milliarder euro. Gjett hva.
Resten er ufinansiert
Ifølge Eurointelligence er det ikke noe finansielt grunnlag for «The Green Deal»:
Hvis vi måtte peke på en enkelt tragisk feil i den moderne historien om europeisk integrasjon, er det øyeblikket en gang under eurokrisen da proeuropeere ga opp euroobligasjoner og en finanspolitisk union. I stedet adopterte de Angela Merkel som sitt nye forbilde, den øverste pragmatikeren. Det som gjorde situasjonen deres enda mer tragisk var den feilaktige ideen om at de var i besittelse av en smart og juridisk vanntett finansieringsmekanisme, som ga opphav til Sure unemployment reinsurance programme, og senere The recovery fund.
Frankfurter Allgemeine Zeitung forteller oss hvorfor denne strategien ikke fungerer. Kommisjonen har satt et tall på de årlige kostnadene ved den grønne avtalen, hele 620 milliarder euro. Kommisjonen har selv bare bevilget 82,5 milliarder euro til dette, via det sosiale klimafondet. Du kan legge til noen euro her og der fra forskjellige andre potter, men dette kommer ikke i nærheten. Thierry Breton ønsket et gjeldsfinansiert fond på 350 milliarder euro til grønne investeringer, for å matche størrelsen på den amerikanske inflasjonsreduksjonsloven. Det ville gjort det tunge løftet. Men dette ble drept av medlemslandene.
Det er rett og slett ingen konsensus i EU for en videreføring av et finansielt instrument som til sjuende og sist er sikret av medlemslandene selv. Det som heller ikke hjelper er at finansmarkedene ikke gir førsteklasses verdivurderinger til EU-utstedt gjeld av den enkle grunn at den ikke er suveren. Du kan pakke en haug med boliglån inn i en pantegjeldsforpliktelse. Men du kan ikke pakke om eller omklassifisere statsgjeld. Det som kjennetegner en suveren låntaker er makten til å skaffe midler gjennom skatt. Så lenge EU er avhengig av medlemslandenes vennlighet, er det ikke i stand til å finansiere noen av disse gigantiske programmene.
De stadig voksende billioner av dollar per år som kreves for å «bekjempe klimaendringer»
- En ekspertgruppe i regi av FN anslår at investeringene må nå størrelsesorden 1 billion dollar per år frem til 2030 for å svare på klima- og biologisk mangfoldskrisen.
- Oxfam estimerte at 3,9 billioner dollar per år vil være nødvendig over samme tidsperiode for å bekjempe fattigdom, ulikhet og klimaendringer.
- Verdensbanken estimerte at det tar 4 billioner dollar per år å bygge infrastrukturen for dette.
Det er bare 8,9 billioner dollar per år frem til 2030, en 7-års kostnad på 62,3 billioner dollar. Hvem skal finansiere det?
Som enhver med litt omløp i hodet har forstått for lenge siden har disse luftslottene ingenting med klimaet å gjøre. Klima er det markedsføringsticket som skal få folk til å godta å bli plyndret til skinnet på en så hensynsløs måte som det neppe finnes historiske paralleller til.
OBS: EU vil lete etter penger andre steder
Europeiske kritikere kan godt gjøre seg lystige på EU-kommisjonens absolutte udugelighet, og med god grunn. Men for oss i Norge bør latteren være ispedd en god del bitter skepsis.
Hva gjør EU når de mangler penger? Jo, de får noen politikere som de vet det er lett å melke til å øse av et fond som faktisk er suverent, og leseren vet allerede hvilket land, hvilket fond og hvilke politikere vi tenker på.
