oss 100 kroner!
Av M. K. Bhadrakumar.
Den tidligere amerikanske presidenten Donald Trumps bemerkninger angående det mislykkede kuppforsøket i Russland til Yevgeniy Prigozhin skilte seg ut med sin rene subtilitet midt i den stupide nye vestlige fortellingen om at de dramatiske hendelsene 23.-24. juni fremhevet «sprekker» i det russiske systemet.
Ingen bryr seg om å forklare hva disse «sprekkene» er, men de formidler at Russland angivelig er på vei mot sammenbrudd. Ifølge Trump kan Russlands president Vladimir Putin ha blitt «noe svekket», noe som skaper en mulighet for USA til å megle en fredsløsning i Ukraina.
Trump fokuserte på å få slutt på konflikten i Ukraina og foreslo territorielle innrømmelser til Russland som en del av et oppgjør, tatt i betraktning fakta på bakken. Det er imidlertid lite sannsynlig at Biden-administrasjonen vil følge opp.
I denne sammenhengen er uttalelsene 1. juli ved et foredrag ved Ditchley Foundation i Oxfordshire, et seremonielt fylke i Sørøst-England, av CIA-direktør William Burns av stor interesse. Spesielt ettersom bakteppet er slagmarkene i Ukraina. Kievs «motoffensiv», mye mot deres ønsker og nesten utelukkende på grunn av press fra Washington, kjører seg fast og understreker det katastrofale politisk-militære nederlaget som NATO står overfor.
Likevel hevdet Burns smilende:
«Putins krig har allerede vært en strategisk fiasko for Russland – landets militære svakheter avslørt; økonomien er hardt skadet i årene som kommer; landets fremtid som juniorpartner og økonomisk koloni i Kina blir formet av Putins feil. Russlands revansjistiske ambisjoner er stanset av et NATO som bare har vokst seg større og sterkere.»
Hver av Burns’ påstander kan diskuteres. Igjen ser han på Prigozgins kuppforsøk som «en skarp anklage mot Kremls løgnaktige begrunnelse for sin invasjon av Ukraina, og mot den russiske militærledelsens gjennomføring av krigen… Misnøyen med krigen vil fortsette å gnage på den russiske ledelsen… Denne misnøyen skaper en gang-i-en-generasjons mulighet for oss i CIA, vi som innerst inne er en menneskelig etterretningstjeneste. Vi lar det ikke gå til spille (skryter av en ny CIA-innsats for å rekruttere russiske agenter via internett.)
Mens Burns tjenestegjorde som rådgiver i Moskva-ambassaden håndterte han det blodige opprøret i Tsjetsjenia (drevet av CIA). Han burde derfor ikke ha noen problemer med den historiske sannheten som utenriksminister Sergey Lavrov minte om forleden:
«Russland har alltid kommet frem mer motstandsdyktig og sterkere etter noen vanskeligheter – og det er vanskelig å kalle det (Prigozhins opprør) noe mer enn vanskeligheter. Dessuten føler vi allerede at prosessen har startet.»
De som produserer falske fortellinger for å tjene egne interesser risikerer ofte å bli oppslukt av dem. Den uferdige oppløsningen av Sovjetunionen satte fart på amerikansk diplomati på begynnelsen av 1990-tallet i deres prosjekt om å omringe og forkrøple den russiske føderasjonen. Baksiden var forsøket på å forvandle Ukraina gradvis til en anti-Russland-stat og den dårlig gjennomtenkte beslutningen fra Clinton-administrasjonen om NATOs utvidelse til territoriene til Warszawapaktalliansen.
Som et førstehåndsvitne til disse strategiske tabbene, er Burns godt posisjonert for å minne president Biden om at CIA-planen for å fremme løsrivelse i Nord-Kaukasus og undergrave enheten og integriteten til den nye russiske føderasjonen, USAs innblanding i Ukraina og Georgia, oppløsningen av det tidligere Jugoslavia, NATO-utvidelsen – alt dette tråkket på Russlands legitime sikkerhetsinteresser, som til slutt gjorde Russland til en motstander på slutten av 1990-tallet. Men Burns legger i stedet all skyld på Putin, som kom til makten i 2000.
Så lenge en slik patentert intellektuell og moralsk uærlighet gjennomsyrer amerikansk tenkning, hvordan kan det skapes en ekte amerikansk-russisk dialog med gjensidig respekt?
Trump satte Wagner-saken i riktig perspektiv. Faktisk kan Putin ha blitt «noe svakere», men det er i stor grad fordi Prigozhin, en eksepsjonelt begavet name-dropper og klatrer, dyrket en viss ry som antydet nærhet til Putin og utnyttet den til å samle stor rikdom og hengi seg til alle slags ufyselige aktiviteter. Putins feil ligger i at han ikke klarte å definere upassende oppførsel, og det har «svekket ham» noe.
På den annen side er dette fenomenet endemisk for alle ovenfra-og-ned politiske systemer, inkludert USA, der ingen er i posisjon til å kryssjekke sannheten i navnedroppernes* påstander om at de er koblet inn i beslutningsprosessen.
Til syvende og sist er Putin ansvarlig overfor folket. Husk hvordan han «gikk tilbake» på pensjonsreformer i 2018. Etter sigende har Kreml begynt å forberede seg til presidentkampanjen i 2024, derfor vil Putins håndtering av Prigozhins forræderi bli fulgt nøye i månedene fremover.
Poenget er at Putin på glimrende vis lyktes i å avverge det massive blodsutgytelsen som CIA hadde spådd som nært forestående i sine topphemmelige orienteringer til de amerikanske lovgiverne i påvente av Prigozhins kuppforsøk.
Wall Street Journal bragte i dag en uttømmende rapport med tittelen Putin’s Corporate Takeover Of Wagner Has Begun, som viser at den russiske staten allerede retter søkelyset inn i forhistorien og de labyrintiske aktivitetene til det enorme forretningsimperiet som Prigozhin skapte.
The Journal anslår at Prigozhin «bygde en av verdens mest kompliserte og uansvarlige bedriftsstrukturer, et sterkt sanksjonert edderkoppnett av hundrevis av selskaper i Russland og andre steder som ofte betalte sine tusenvis av arbeidere, leiesoldater, kokker, gruvegeologer og sosiale medietroll i kontanter. Mange av avtalene Wagner-tilknyttede selskaper inngikk med afrikanske regjeringer var uformelle, avhengige av smugling og ulovlige overføringer og personlig forhandlet av Prigozhin selv… Prigozhin hadde overført noen av sine eierandeler til ansatte i ukene før mytteriet, noe som potensielt gjorde dem enda mer kompliserte for regjeringen å rekvirere.»
Hvordan er Putin ansvarlig for alt dette? President Biden nekter å stå til ansvar selv for sønnens lyssky forretninger! Det Burns overser er at det russiske folket er hode og skuldre over den amerikanske offentligheten når det kommer til politisk lærdom – en arv fra de ekstraordinære høydene av sosial dannelse i sovjettiden. Det er grunnen til at den orwellske mediesensuren som skjer i Amerika i dag ikke kan fungere i det russiske samfunnet der folk er skolerte nok til å samle fakta – i motsetning til den godtroende gjennomsnittsamerikaneren.
Det russiske folket har ingen tapt kjærlighet til oligarker og vil i overveldende grad støtte Kremls tiltak for å stille Prigozhin for retten. På samme måte er det ingen tvil om at alle deler av det russiske samfunnet har samlet seg bak Putin som stanet kuppmakerne uten blodsutgytelse. Det vestlige forsøket på å fremstille Prigozhin som en karismatisk skikkelse med massebase er rent vrøvl.
Slik Schadenfreude kan bare unndra seg rasjonell tenkning. Trump var ikke en karrierediplomat som spesialiserte seg på Russland, men hans intuitive erkjennelse følte at et mulighetsvindu har åpnet seg for Biden-administrasjonen til å ta Ukraina-krisen til forhandlingsbordet – noe som betyr at den russiske staten og Putin er her for å bli og utgjør en ekte samtalepartner.
Den eneste gode delen med Burns’ tale er at han avsto fra å skryte av å beseire Russland. Proxy-krigen viser seg å være en flopp, og nå vender CIA tilbake til de grønnere beitemarkene for intern undergraving av Russland. For det formålet erstatter en ny fortelling den miskrediterte fortellingen om Russlands militære nederlag. Ukraina-krigen har avslørt CIAs grunne forståelse av Russland.
Burns karikerer Russland som «den brennbare kombinasjonen av klager, ambisjoner og usikkerhet som Putin legemliggjør». Han sier at Russland «stadig minner oss om at avtagende makter kan være minst like forstyrrende som fremvoksende makter.» Hei, hvor plasserer det USA i hakkerekkefølgen? Blant de «oppvoksende»?
*) Bhadrakumar bruker ordet name-dropper, og vi valgte å bruke nyordet navnedropper. Det betyr en person som strør om seg med kjente navn for å øke sin egen betydning og prestisje.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
