oss 100 kroner!
Etter at Rødt-leder Bjørnar Moxnes ble tatt for et tjuveri som han har vedgått, har han fått oppleve det mediadrevet som kalles «revejakta», og vi skjønner godt at dette tar på både for ham og hans nærmeste. Vi har ikke villet delta i dette drevet, og vil heller ikke gjøre det nå. Det vi vil gjøre er å hente fram noen politiske lærdommer av denne begredelige saka, for de finnes. Så får vi se om også Moxnes og Rødt evner å lære noe når det har roet seg litt.
Feighet
Kanskje vi er naive, men vi velger å tro på Bjørnar Moxnes’ tredje (?) forklaring der han sier at han fikk panikk og ikke turte å gå tilbake til butikken og innrømme sin brøde. Det kan bare kalles feighet. I så fall må vi konkludere med at han ikke ble tjuv fordi han er tjuvaktig, men han ble tjuv fordi han er feig.
Og det passer dessverre inn i mønsteret. Dette er et karaktertrekk ved Bjørnar Moxnes som politiker som han har demonstrert flere ganger.
Jeg var så uheldig å bli utsatt for denne feigheten hans i fjor.
Da hadde han og ledelsen i Rødt stilt seg i spissen for en mediekampanje mot meg og steigan.no som de kalte «Steigan-prosessen». Og lik Josef K. i Kafkas roman Prosessen fikk jeg som hovedtiltalt aldri vite hva jeg var anklaget for eller noen mulighet til å framføre mitt syn, enn si forsvare meg.
Mediene elsket dette og navnet Steigan var høyt oppe på nettavisenes sider i mesteparten av april i fjor, og ikke akkurat på noen vennlig måte. Noe Moxnes i høyeste grad både bidro til og dro nytte av.
Hans og partiledelsen i Rødt sitt mål var å i praksis forby medlemmer og tillitsvalgte i Rødt å ha noe som helst med steigan.no å gjøre. Det ble lagt et hardt press på medlemmene for å få dem til å kvitte seg med aksjer i vårt eierselskap Mot Dag og ikke støtte oss økonomisk. Målet var uttrykkelig å ramme oss politisk og økonomisk, eventuelt tvinge oss til å legge ned.
Når en politiker, og ikke minst en partileder går så høyt ut mot ei avis og en redaktør, ville jeg ha forventet at vedkommende også hadde hatt mannsmot til å møte denne redaktøren, altså meg, ansikt til ansikt i full offentlighet og framføre anklagene og la meg svare.
Så da NRK inviterte Moxnes og meg til en samtale på direkten i Helgemorgen 23. april 2022 svarte jeg ja umiddelbart.
Stor var derfor min forbløffelse da Moxnes avslo NRKs invitasjon, og i stedet sendte sin adjutant Magnus Marsdal som snakket på videolinje fra Trondheim.
Jeg kan ikke oppfatte det som noe annet enn feighet. Og det er en feighet som er uforenlig med det å være politisk leder.
Å tape ansikt
Jeg er så heldig å være innbygger i den lille italienske byen Tolfa i Italia. Der kjenner jeg «alle» og alle kjenner meg. Så jeg har diskutert denne opplevelsen med snekkere, murere, slaktere og bareiere, og de er blitt rystet. For dem er dette den verste formen for å gjøre «una brutta figura». Sånt gjør man bare ikke. Da er man en mann uten ære.
Man kan skjelle ut folk i Italia. Det er nesten en kunstart. Men da må du også kunne stå for det etterpå. Og i en liten by som vår møter alle hverandre på piazzaen dagen etter i alle fall, så hvis du ikke da kan se folk i øynene og enten forsvare dine uttalelser eller beklage dem, er du ute. Da risikerer du å få «kylling» som kallenavn, og det vil klebe ved deg resten av livet. I verste fall vil det gå i arv til din sønn.
Et spørsmål om dannelse
Dette er naturligvis også et spørsmål om dannelse. Moxnes og partiledelsen i Rødt har ikke tilstrekkelig dannelse til å forholde seg til de prinsippene for saklig diskusjon som Arne Næss utviklet, og som enhver student i Norge tidligere skal ha lært til forberedende.
Moxnes & co beskyldte meg og oss for å «spre rasisme» og «konspirasjonsteorier», samt «prorussisk propaganda». Dette er påstander de aldri har prøvd å dokumentere, og som dessuten er grovt usanne. De framla aldri noen slik kritikk overfor meg direkte, hvilket jeg hadde krav på som partimedlem.
Og da Dagbladet ba Moxnes om å kommentere dette, nektet han å svare.
Dette er både feighet og uredelighet.
Og denne feigheten gjelder hele den daglige ledelsen i Rødt, også fungerende partileder Marie Sneve Martinussen.
Vi inviterte Marie Sneve Martinussen til å forsvare sine påstander i steigan.no og tilbød henne så mye plass hun måtte trenge. Hun har aldri svart.
Slike politiske ledere kan vi ikke ha
En politiker som ikke har sine meningers mot og som ikke tør å stå for sine uttalelser og gi sine meningsmotstandere en sjanse til å svare på anklager, er faktisk ikke skikket til å være leder.
Vi kan heller ikke ha ledere som er lønnet av staten og som bruker den posisjonen til å prøve å stanse eller kneble kritisk og uavhengig presse.
Moxnes sier at han vil skape et sosialistisk Norge. Hans beskrivelser av hva slags samfunn det vil være er heller ulne.
Men gjennom sitt eksempel har han i praksis vist hva han mener med «demokrati og ytringsfrihet».
Et samfunn bygd på dette eksemplet høres mer ut som et mareritt enn som en utopi.
