Kreml-ledelsen har handlet besluttsomt for å møte trusselen om et væpnet opprør fra den russiske oligarken og selvutnevnt «grunnlegger» av Wagner-gruppen av militære kontraktører, Jevgenij Prigozhin.
Av M. K. Bhadrakumar.
I en serie videoer som ble utgitt på fredag, påsto Prigozhin at den russiske regjeringens begrunnelser for militær intervensjon i Ukraina var basert på løgner. Han anklaget det russiske forsvarsdepartementet under minister Sergeij Sjoigu for å «prøve å lure samfunnet og presidenten og fortelle oss hvordan det var en vanvittig aggresjon fra Ukraina og at de planla å angripe oss med hele NATO». Han hevdet at vanlige russiske væpnede styrker hadde satt i gang rakettangrep mot Wagnerstyrker, og drept et «stort» antall.
Prigozhin erklærte: «Kommandantrådet for PMC Wagner har tatt en beslutning – ondskapen som den militære ledelsen i landet bringer med seg må stoppes.» Han sverget å marsjere mot Moskva og stille de ansvarlige til ansvar.
Federal Security Service eller FSB (tidligere KGB) har kalt det «et væpnet opprør». Wagners hovedkvarter i St. Petersburg er forseglet. Statsadvokatens kontor sa at «denne forbrytelsen kan straffes med fengsel i en periode på 12 til 20 år.»
I en tale til nasjonen klokken 10.00 Moskva-tid på lørdag, fordømte president Vladimir Putin utviklingen på det sterkeste og beskrev det som «et væpnet mytteri» og ba om «konsolidering av alle styrker». Putin trakk en parallell til opprøret i Petrograd (St. Petersburg) i februar 1917 som førte til den bolsjevikiske revolusjonen og en langvarig borgerkrig med storstilt vestlig militær intervensjon, inkludert USA, «mens alle slags politiske eventyrere og utenlandske styrker tjente på situasjonen ved å rive landet fra hverandre for å dele det.»
Han lovet: «Det vil også bli tatt avgjørende tiltak for å stabilisere situasjonen i Rostov ved Don (700 km sør for Moskva, hvor Prigozhin er lokalisert med Wagner-krigere.) Det er fortsatt vanskelig, arbeidet til sivile og militære myndigheter er faktisk blokkert. ”
Putin sverget at de «som organiserte og forberedte et militærmytteri, som tok til våpen mot kameratene – forrådte Russland», vil bli straffet. Betydelig nok nevnte Putin aldri Prigozhins navn en eneste gang.
Denne konfrontasjonen har vært i støpeskjeen i flere måneder og kan spores til spenninger i arbeidsforholdet mellom Wagner-styrkene og det russiske forsvarsdepartementet, Prigozhins personlige antipati mot forsvarsminister Sjoigu og den russiske topplederen, hans oppblåste ego og overfdrevne politiske ambisjoner, og helt sikkert hans forretningsinteresser.
Prigozhin har krysset den røde linjen som Putin så velkjent trakk helt i begynnelsen av sitt styre i Kreml sommeren 2000 i et historisk møte med 21 av de rikeste mennene i Russland – de rovgriske «oligarkene», som russerne så spottende kaller dem – som tilsynelatende hadde reist seg fra ingensteds og samlet spektakulære formuer da landet rundt dem gikk ned i kaos gjennom lyssky avtaler, direkte korrupsjon og til og med drap. De hadde tatt kontroll over store deler av Russlands økonomi, og i økende grad dets begynnende demokrati. På møtet for lukkede dører fortalte Putin dem, ansikt til ansikt, hvem som egentlig hadde ansvaret i Russland.
Putin tilbød oligarkene en avtale: ‘Bøy dere under den russiske statens autoritet, hold dere unna Russlands styresett eller innenrikspolitikk, og dere kan beholde herskapshusene, superyachter, private jetfly og multimilliard-dollar-selskaper.’ I de kommende årene betalte de oligarkene som ga avkall på denne avtalen en høy pris. Mikhail Khodorkovsky, verdt 15milliarder dollar, og en gang rangert som 16. på Forbes liste over milliardærer, er den mest berømte saken, som hadde politiske ambisjoner og nå lever i eksil i USA, og finansierte i overdådig stil amerikanske tenketanker og russofobiske aktivister over hele den vestlige verden, som spyr ut gift mot Putin.
Men på den annen side ble de «lojalistene» som holdt seg tilbake og ble vanvittig rike og levde av landets fett av og på landets rikdommer. Prigozhin, en mann av ydmyk opprinnelse, ble igjen tilbake for å samle stor rikdom. På en måte symboliserer han alt som har gått så fryktelig galt med Russlands post-sovjetiske reinkarnasjon.
Imidlertid er skillelinjen ofte uskarp ettersom selv de som ble igjen passet på å beholde en betydelig del av byttet sitt i vestlige land, i bankhvelv eller som flyttbare og faste eiendeler utenfor rekkevidden av russisk lov. Noe som betyr at oligarkene også er svært sårbare for vestlig utpressing. Ikke overraskende ser de vestlige hovedstedene at oligarkene kan hjelpe til med å undergrave Kreml-regimet innenfra eller skape en sosial implosjon for å destabilisere Russland og kaste krigsinnsatsen i Ukraina i uorden.
Prigozhins bakmenn kan man gjette på. Men det er fullt tenkelig at denne mannen som er kreditert med ekstra stor innflytelse i Kremls maktkorridorer, har vært i trådkorset for den vestlige etterretningen. Prigozhin er verdt minst 1,2 milliarder dollar i personlig formue.
Prigozhin var også en slags banebryter, etter å ha kommet inn i det enormt lukrative yrket å lede et kvasi-statlig selskap av leiesoldater som er opplært og utstyrt til å fungere som militære kontraktører i konfliktområder i utlandet i land der Russland har vitale interesser kommersielt, politisk eller militært.
Moskva driver ikke lenger som i sovjettiden med å fremme nasjonale frigjøringsbevegelser. Men det kan heller ikke stille seg nøytralt overfor regimeendringene som Russlands viktigste vestlige motstandere rutinemessig fremmer for å tjene sine geopolitiske interesser i det såkalte Globale sør (eller i de tidligere sovjetrepublikkene.) Dermed har Russland funnet en genial tredje vei ved å skape en militærfløy noe utformet etter den beryktede franske Fremmedlegionen. Wagnergruppen har vist seg å være ekstremt effektiv i Sahel-regionen og andre steder i Afrika som en leverandør av sikkerhet for de etablerte myndighetene. De tidligere kolonimaktene er ikke lenger uten motstand når det gjelder å diktere de afrikanske regjeringene.
Det er nok å si at temmingen av Prigozhin har vist seg å være vanskelig, selv om russisk etterretning ville ha vært klar over at vestlig etterretning var i kontakt med ham. Faktisk ble hans stadig mer trassige offentlige holdning en alvorlig avsporing for Kreml. En mulighet er at russisk etterretning ga ham et langt tau å henge seg i. På samme måte ville Kremls preferanse ha vært å pasifisere og kooptere ham i krigsinnsatsen. Putin møtte ham til og med.
I sin tale til nasjonen unnlot Putin å vise til noen noen «fremmed hånd» i den nåværende utviklingen, og satte fingeren på at «Overdrevne ambisjoner og personlige interesser [har] ført til forræderi». Men ganske eksplisitt – mer enn én gang – fremhevet Putin også at det vil være fremmede makter som er fiendtlige mot Russland som er de ultimate vinnerne på Prigozhins aktivitet.
Betegnende nok har FSB direkte anklaget Prigozhin for forræderi, noe som bare kunne ha vært gjort på grunnlag av etterretningsinformasjon og med Putins godkjenning. At Prigozhins mytteri kommer midt i den ukrainske offensiven når krigen nærmer seg et vippepunkt i Russlands favør, må også veies nøye inn.
Til syvende og sist vil ikke dette makabre forsøket på mytteri overleve. Oligarker er en avskyelig gruppering i russisk oppfatning. Ethvert vestlig håp om å iscenesette et opprør i Russland og et regimeskifte under en frafallen oligarks banner vil være en absurd idé, for å si det mildt.
Den umiddelbare utfordringen vil være å isolere Prigozhin og hans harde kjerne av medarbeidere fra hoveddelen av Wagner-krigere. Putin har berømmet Wagner-krigernes bidrag i Ukrainakrigen. Den karismatiske russiske militærsjefen i Ukraina, general Sergeij Surovikin, har rettet en offentlig appell til Wagner-troppene om å underkaste seg myndighetene «før det er for sent», gå tilbake til brakkene sine og behandle klagene sine på fredelig vis. Men på kort sikt er det også nødvendig med en systemisk tilnærming for å integrere Wagner-gruppen, som tross alt beviste sin verdi i den langvarige og brutale utmattelseskrigen i Bakhmut i Donbass.
Denne artikkelen ble publisert 24. juni 2023 på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
The rise and fall of a Russian oligarch
