Julian Assanges juridiske muligheter har nesten utløpt. Han kan bli utlevert til USA denne uken. Skulle han bli dømt i USA, vil enhver rapportering om maktens indre arbeid bli en forbrytelse.
Scheerpost, 18. juni 2023.
Høyesterettsdommer Jonathan Swift, som tidligere jobbet for en rekke britiske statssorganer som advokat og sa at hans favorittklienter er «sikkerhets- og etterretningsbyråer», avviste to søknader fra Julian Assanges advokater om å anke hans utlevering i forrige uke. Utleveringsordren ble undertegnet i juni i fjor av innenriksminister Priti Patel. Julians juridiske team har levert inn en endelig ankesøknad, det siste alternativet tilgjengelig for de britiske domstolene. Hvis den blir akseptert, kan saken gå videre til en offentlig høring foran to nye høyesterettsdommere. Dersom han blir avvist kan Julian umiddelbart bli utlevert til USA, der han vil stilles for retten for 18 tiltalepunkter for brudd på spionasjeloven, anklager som kan gi ham en dom på 175 år, allerede denne uka.
Den eneste sjansen til å blokkere en utlevering, hvis den endelige anken blir avvist, slik jeg forventer at den blir, vil komme fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Europarådets parlamentariske arm, som opprettet EMD, sammen med deres kommissær for menneskerettigheter, motsetter seg Julians «internering, utlevering og rettsforfølgelse» fordi det representerer «en farlig presedens for journalister». Det er uklart om den britiske regjeringen vil rette seg etter domstolens beslutning, selv om den er forpliktet til å gjøre det, dersom den går imot utlevering, eller om Storbritannia vil utlevere Julian før en anke til EU-domstolen kan bli hørt. Julian, hvis han blir sendt til USA, ville med en gang bli stilt for retten i US District Court for Eastern District of Virginia, hvor de fleste spionasjesaker har blitt vunnet av den amerikanske staten.
Dommer Vanessa Baraitser ved Westminster Magistrates’ Court, nektet å godkjenne den amerikanske statens forespørsel om utlevering i januar 2021, på grunn av alvorlighetsgraden av soningsforholdene Julian ville bli utsatt for i det amerikanske fengselssystemet.
«Konfrontert med betingelsene for nesten total isolasjon uten de beskyttende faktorene som begrenset hans risiko ved [Her Majesty’s Prison] Belmarsh, er jeg overbevist om at prosedyrene beskrevet av USA ikke vil forhindre Mr. Assange fra å finne en måte å begå selvmord på,» sa Baraitser da hun avleverte sin 132-siders kjennelse, «og av den grunn har jeg besluttet at utlevering ville være undertrykkende på grunn av mental skade, og jeg beordrer hans løslatelse.»
Baraitsers avgjørelse ble omgjort etter en anke fra amerikanske myndigheter. Høyesterett aksepterte konklusjonene fra den lavere domstolen om økt risiko for selvmord og umenneskelige fengselsforhold. Men den aksepterte også fire forsikringer i US Diplomatic Note no. 74, gitt til retten i februar 2021, som lovet at Julian ville bli godt behandlet. Den amerikanske staten hevdet at dens forsikringer «fullt ut svarer på bekymringene som forårsaket at dommeren [i den lavere domstolen] løslot Mr. Assange». «Forsikringene» erklærer at Julian ikke vil være underlagt Spesielle administrative tiltak, (SAMer). De lover at Julian, en australsk statsborger, kan sone sin straff i Australia dersom den australske regjeringen ber om hans utlevering. De lover at han vil få tilstrekkelig klinisk og psykologisk behandling. De lover at Julian, både før og etter rettssaken, ikke vil bli fengslet i Administrative Maximum Facility (ADX) i Firenze, Colorado. Ingen fengsles i forkant av rettssaken i ADX Firenze. Men det høres betryggende ut. ADX Florence er ikke det eneste supermax-fengselet i USA. Julian kan plasseres i et av våre andre Guantanamo-lignende anlegg, i en kommunikasjonsstyringsenhet (CMU). CMU er svært restriktive enheter som kopierer den nesten totale isolasjonen pålagt av SAM-tiltak.
Ingen av disse «forsikringene» er verdt papiret de er skrevet på. Alle kommer med unntaksklausuler. Ingen av dem er juridisk bindende. Skulle Julian gjøre «noe etter tilbudet om disse forsikringene som oppfyller testene for pålegging av SAM-er eller betegnelse til ADX» vil han, innrømmet retten, være underlagt disse strengere formene for kontroll.
Hvis Australia ikke ber om en overføring, kan det «ikke være en grunn til kritikk av USA, eller en grunn til å anse forsikringene som utilstrekkelige for å møte dommerens bekymringer», heter det i kjennelsen. Og selv om det ikke var tilfelle, ville det ta Julian 10 til 15 år å anke dommen opp til USAs høyesterett, som ville være mer enn nok tid til å ødelegge ham psykisk og fysisk.
Det er ingen tvil om at flyet som venter på å ta Julian til USA vil være velfylt med øyebind, beroligende midler, lenker, klyster, bleier og fangedrakter som anvendes for å tilrettelegge for «ekstraordinære overføringer» utført av CIA.
Utleveringen av Julian vil være det neste trinnet i gjennomføringen av henrettelsen i sakte film av utgiveren og grunnleggeren av WikiLeaks, og en av vår generasjons viktigste journalister. Det vil sikre at Julian tilbringer resten av sitt liv i et amerikansk fengsel. Det vil skape juridiske presedenser som vil kriminalisere enhver etterforskning av maktens indre arbeid, selv mot borgere fra et annet land. Det vil være et stort slag mot vårt blodfattige demokrati, som nå raskt forvandles til korporativ totalitarisme.
Jeg er like lamslått av dette fulle frontalangrepet på journalistikk, som jeg er av mangelen på offentlig forargelse, spesielt fra media. Den svært forsinkede oppfordringen fra The New York Times, The Guardian, Le Monde, Der Spiegel og El País, som alle publiserte materiale levert av WikiLeaks, om å droppe utleveringsanklagene, er for lite og for sent. Alle de offentlige protestene jeg har deltatt på i USA, til forsvar for Julian, har sparsom deltakelse. Vår passivitet gjør oss medskyldige i vårt eget slaveri.
Julians sak har fra starten vært en juridisk farse.
Den tidligere ekvadorianske presidenten Lenín Moreno, opphevet Julians asylrettigheter som politisk flyktning, i strid med folkeretten. Han autoriserte deretter London Metropolitan Police til å gå inn i den ecuadorianske ambassaden, diplomatisk sanksjonert suverent territorium, for å arrestere en naturalisert statsborger i Ecuador. Morenos regjering, som tilbakekalte Julians statsborgerskap, ble innvilget et stort lån av Det internasjonale pengefondet (IMF) for bistanden. Donald Trump kriminaliserte journalistikk, ved å kreve Julians utlevering under spionasjeloven, på omtrent samme måte som Woodrow Wilson gjorde da han stengte ned sosialistiske publikasjoner som The Masses.
Høringene, hvorav noen jeg deltok på i London og andre som jeg så gjennom på nettet, spottet grunnleggende juridiske protokoller. De inkluderte beslutningen om å ignorere CIAs overvåkning og opptak av møter mellom Julian og hans advokater i løpet av hans tid som politisk flyktning i ambassaden, og opphevet dermed advokat-klient-privilegiet. Dette alene burde ha ført til at saken ble kastet ut av retten. De inkluderte valideringen av beslutningen om å anklage Julian, selv om han ikke er amerikansk statsborger, i henhold til spionasjeloven. De inkluderte Kafka-forvrengninger for å overbevise domstolene om at Julian ikke er journalist. De ignorerte artikkel 4 i den britisk-amerikanske utleveringstraktaten som forbyr utlevering for politiske lovbrudd. Jeg så på mens aktor James Lewis, som representerte USA, ga juridiske direktiver til dommer Baraitser, som straks vedtok dem som sin juridiske avgjørelse.
Den juridiske lynsjingen av Julian har langt mer til felles med Lubjankas* mørke dager enn idealene i britisk rettsvitenskap. (*Hovedkvarteret til de sovjetiske etterretningstjenestene NKVD og KGB, forbundet med frihetsberøvelse og tortur. Overs. merkn.)
Debatten om uforståelige juridiske nyanser distraherer oss fra det faktum at Julian ikke har begått noen forbrytelse i Storbritannia, annet enn en gammel anklage om brudd på kausjonsbetingelsene da han søkte asyl i den ecuadorianske ambassaden. Normalt vil dette innebære en bot. Han ble i stedet dømt til ett år i Belmarsh fengselet og har vært holdt der siden april 2019.
Beslutningen om å søke Julians utlevering, overveid av Barack Obamas administrasjon, ble fulgt opp av Trump-administrasjonen etter WikiLeaks’ publisering av dokumentene kjent som Vault 7, som avslørte CIAs programmer for cyberkrigføring, designet for å overvåke og ta kontroll over biler, smart-TV-er, nettlesere og operativsystemene til de fleste smarttelefoner, så vel som Microsoft Windows, MacOS og Linux.
Julian, som jeg bemerket i en spalte sendt fra London i fjor, er havnet i siktet og forfulgt på grunn av Iraq War Logs, utgitt i oktober 2010, som dokumenterer mange amerikanske krigsforbrytelser, inkludert bildene sett i Collateral Murder-videoen, med nedskytingen av to Reuters-journalister og 10 andre sivile og som skadet to barn alvorlig.
Han er forfulgt fordi han offentliggjorde drapet på nesten 700 sivile som hadde gått for nærme amerikanske konvoier og kontrollposter, inkludert gravide kvinner, blinde og døve, og minst 30 barn.
Han er forfulgt fordi han avslørte mer enn 15.000 ikke-rapporterte dødsfall blant irakiske sivile og tortur og overgrep av rundt 800 menn og gutter, i alderen fra 14 til 89, i interneringsleiren Guantánamo Bay.
Han er forfulgt fordi han viste oss at Hillary Clinton i 2009, beordret amerikanske diplomater til å spionere på FNs generalsekretær Ban Ki-moon og FN-representanter fra Kina, Frankrike, Russland og Storbritannia, spionasje som inkluderte innhenting av DNA, iris-skanninger, fingeravtrykk og personlige passord, alt en del av det lange mønsteret av ulovlig overvåking som inkluderte avlytting av FNs generalsekretær Kofi Annan, i ukene før den USA-ledede invasjonen av Irak i 2003.
Han er forfulgt fordi han avslørte at Obama, Hillary Clinton og CIA støttet militærkuppet i Honduras i juni 2009, som veltet den demokratisk valgte presidenten Manuel Zelaya, og erstattet ham med et morderisk og korrupt militærregime.
Han er forfulgt fordi han offentliggjorde dokumenter som avslørte at USA i hemmelighet lanserte missil-, bombe- og droneangrep mot Jemen, og drepte dusinvis av sivile.
Han er forfulgt fordi han offentliggjorde off-the-record-samtalene Hillary Clinton ga til Goldman Sachs, samtaler som hun ble betalt $ 657 000 for, en sum så stor at den bare kan betraktes som en bestikkelse, så vel som hennes private forsikringer til Wall Street om at hun ville gjøre som de sa, mens hun lovet offentligheten finansregulering og reform.
For å ha avslørt disse sannhetene alene, er han skyldig.
Det amerikanske rettssystemet er enda mer drakonisk enn det britiske rettssystemet. Det kan bruke SAMer, antiterrorismelover og spionasjeloven for å blokkere Julian fra å snakke med offentligheten, bli løslatt mot kausjon, eller se de «hemmelige» bevisene som ble brukt for å dømme ham.
CIA ble opprettet for å utføre attentater, kupp, tortur, kidnapping, utpressing, karakterdrap og ulovlig spionasje. Den har målrettet amerikanske statsborgere, i strid med charteret. Disse aktivitetene ble avslørt i 1975 av Church-komiteens høringer i senatet og Pike-komiteens høringer i huset.
I samarbeid med UC Global, det spanske sikkerhetsfirmaet i ambassaden, satte CIA Julian under 24-timers video- og digital overvåkning. CIA diskuterte kidnapping og drap på ham mens han var i ambassaden, som inkluderte planer om en skuddveksling på gatene med involvering av London Metropolitan Police. USA bevilger et hemmelig svart budsjett på 52 milliarder dollar i året for å skjule flere typer hemmelige prosjekter utført av National Security Agency, CIA og andre etterretningsbyråer, vanligvis utenfor kongressens gransking. Alle disse hemmelige aktivitetene, spesielt etter angrepene 9/11, har ekspandert massivt.
Senator Frank Church, etter å ha undersøkt de tungt redigerte CIA-dokumentene som ble frigitt til hans komité, definerte CIAs hemmelige aktivitet som «en semantisk forkledning for mord, tvang, utpressing, bestikkelser, spredning av løgner».
CIA og etterretningsbyråene, sammen med militæret, som alle opererer uten reelt tilsyn av Kongressen, er motorene bak Julians utlevering. Julian påførte dem, ved å avsløre deres forbrytelser og løgner, et alvorlig sår. De krever hevn. Kontrollen disse kreftene søker i utlandet er den kontrollen de søker hjemme.
Julian kan snart bli fengslet på livstid i USA for journalistikk, men han vil ikke bli den eneste.
MERKNAD TIL SCHEERPOST LESERE FRA CHRIS HEDGES: Det er nå ingen måte igjen for meg å fortsette å skrive en ukentlig artikkel for ScheerPost og produsere mitt ukentlige TV-show uten din hjelp. Murene lukker seg, med oppsiktsvekkende hurtighet, for uavhengig journalistikk, der elitene, inkludert Det demokratiske partiets eliter, roper etter mer og mer sensur. Bob Scheer, som driver ScheerPost på et lavt budsjett, og jeg, vil ikke vakle i vår forpliktelse til uavhengig og ærlig journalistikk, og vi vil aldri sette ScheerPost bak en betalingsmur, belaste et abonnement for det, selge dataene dine eller godta reklame. Vær så snill, registrer deg hvis du kan, på chrishedges.substack.com slik at jeg kan fortsette å legge inn min nå ukentlige mandagsartikkel på ScheerPost og produsere mitt ukentlige TV-show, The Chris Hedges Report.
Nederst i skjemaet
Chris Hedges
Chris Hedges er en Pulitzer-prisvinnende journalist som var utenrikskorrespondent i femten år for The New York Times, hvor han fungerte som Midtøsten-byråsjef og Balkan-byråsjef for avisen. Han har tidligere jobbet utenlands for The Dallas Morning News, The Christian Science Monitor og NPR. Han er programleder for showet The Chris Hedges Report.
Chris Hedges: The Imminent Extradition of Julian Assange and the Death of Journalism
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også The Duran:
https://rokfin.com/post/138906/Assange-one-step-closer-to-US-extradition
steigan.no har dekket saka til Julian Assange mer omfattende, grundigere og mer langvarig enn noen andre norske medier.