oss 100 kroner!
Vi har hatt jordbruksoppgjør. Førstekravet fra Bondelaget var tilskudd på 6,9 milliarder kroner. Bonde- og Småbrukerlaget ba om det dobbelte, og trakk seg fra forhandlingene. Seinere nedjusterte de sitt krav til 9,8 milliarder. Statens tilskudd endte på 4,15 milliarder. Under halvparten av småbrukernes siste krav.
Årets forsvarsbudsjett er på 76 milliarder kroner. I den nylig avgitte innstillinga fra forsvarskommisjonen, foreslås umiddelbar styrking med 30 milliarder, og så – over en tiårsperiode – årlig påplussing på 40 milliarder.
Det vil si totalt 146 milliarder årlig fra neste år, eller over 35 ganger mer enn vår rødgrønne regjering var villig til å gi bøndene.
Med 146 milliarder til Forsvaret vil Norge overoppfylle NATOs målsetting om bevilgninger på 2% av brutto nasjonalprodukt.
Jordbruket sikrer bosetting i bygd og grend. Et land med spredt befolkning er mindre sårbart, lettere å forsvare, bedre i stand til å yte motstand og vanskeligere å okkupere. Jordbrukspolitikk og forsvarspolitikk må derfor ses i sammenheng.
Et F35 fly – som mange mener er uegnet til å forsvare Norge – koster nærmere 2 milliarder. Vi har bestilt 52 sånne fly.
En Leopard tank – som regjeringa vil ha 54 stykker av – koster drøye 0,6 milliarder.
Den spanskbygde Helge Ingstad-fregatten som sank, hadde en prislapp på 4,3 milliarder – mens en fregatt etter dagens priser vil koste det tredobbelte.
I tillegg kommer skyhøye driftsutgifter. Amerikanerne sier at det koster en halv million kroner å holde et F35 fly i lufta i en time. I Norge nedjusterer vi kostnaden til 110.000 kroner.
Forsvaret skal prise seg lykkelig over at disse flyene er unntatt fra klimaregnskapet.
I tillegg trengs folk til å bemanne og vedlikeholde. Her er det stort gap. Vi mangler kvalifisert personale.
Det betyr i verste fall at ønskede investeringer i nytt materiell nærmest er bortkastet, eller at vi må satse på utenlandske eksperter. Kanskje kunne en spansk navigatør forhindret at Helge Ingstad kolliderte?
Med jordbruket er det annerledes. Vi har mange kvalifiserte bønder. Store som små.
De sikrer matproduksjon.
De sikrer beredskap.
De sikrer levedyktige småsamfunn ut over det ganske land.
Men hvor lenge vil de jobbe for knapper og glansbilder?
Med stadig høyere driftskostnader, slit og atter slit langt utover normalarbeidsdagen, og ei lønn som er halvparten av hva en vanlig lønnsmottaker tjener, vil nedlegging av gårdsbruk fortsette.
I de siste 50 årene er 3 av 4 norske gårder lagt ned.
I dag legges ned over ett gårdsbruk hver dag.
Norsk jordbruk er ulønnsomt, sier noen. Forbrukerne betaler for mye for maten. Bedre at vi satser på import framfor å subsidiere hvert gårdsbruk med over 100.000 kroner og attpåtil ha verdens høyeste matvarepriser.
Utsagnene er tvilsomme.
Nordmenn bruker rundt 11% av sin inntekt på mat. I verdensmålestokk er det lavt. I mange såkalte u-land går hele lønna med til å fø familien. Enda går de sultne til sengs.
Matprisene hos oss kunne vært lavere. Samtidig kunne bøndene få anstendig betalt for sitt strev.
Norske matpriser bestemmes ikke av hva det koster å produsere varene, men av unødig matsvinn og av hvor mye matbaronene antar du og jeg er villige til å betale.
Derfor gikk den mye omtalte prisøkning etter 1. mai, ikke som spådd. Matbaronene skjønte at kundene hadde fått dårligere råd og at de selv tjente godt allerede. For penger hadde de jo nok av: Da Tom Kristiansen i fjor gikk tilbake til sin gamle Norgessjef-stilling i Rema1000-konsernet, ble han belønnet med en ekstraordinær kompensasjon på 75 millioner kroner. Når forbrukereide Coops direktør Geir Inge Stokke etter eget ønske fratrer i nær framtid, får han en kompensasjon på 11 millioner kroner.
Bare 40% av den maten vi spiser er norskprodusert. I Forsvaret og i det offentlige ellers, bare 20%.
Tyskland, med mindre dyrka mark pr. innbygger enn oss, produserer selv 90% av maten de spiser.
Til tross for at EØS-avtalen ikke omhandler landbruksprodukter, øker vi stadig importen av landbruksvarer fra Den Europeiske Union. Siden årtusenskiftet har Norge 6-doblet sin landbruksimport fra EU, til rundt 40 milliarder kroner. Landbrukseksporten fra Norge til EU har stått på stedet hvil. Det gis tollfrie importkvoter for frukt og grønnsaker også i høysesongen, samtidig som norske bønder sliter med å få avsetning for tilsvarende produkter. Vi importerer tonnevis med kjøtt samtidig som norske bønder oppfordres til å produsere mindre.
Matsikkerhet er en viktig del av vår totale forsvarsberedskap. Norge må derfor stimulere til mer egenproduksjon sånn at sjølbergingsgraden øker. 50%, som regjeringa foreslår, er en begynnelse, men langt fra nok.
Her har vi – i hvert fall på papiret – fullt handlingsrom.
Med et aktivt Konkurransetilsyn kan matprisene holdes i sjakk sånn at matbaronenes profitt reduseres. Framfor å ende opp som dyrefor, vil for eksempel norske poteter og gulrøtter med litt «skjønnhetsfeil» i stedet havne på ditt middagsbord. Sunnere og mer kortreist.
Samtidig må det bli mer attraktivt å ta hele landet i bruk. Spesielt må småbøndene få bedret sine levekår.
Den norske stat har penger nok. Vi har et oljefond som investerer i overprisede amerikanske verdipapirer. Vi sløser bort milliarder på et militærvesen som etter manges mening egner seg mer for angrep enn for forsvar.
Ei rødgrønn regjering burde ha som fremste oppgave å stanse flukten fra landsbygda. Til det trengs langt større kraft-tak enn i dag, samt en forståelse av at god distriktspolitikk også er god forsvarspolitikk.
Derfor er det i første rekke våre småbønder og distrikts-Norge som bør rustes opp med milliardbeløp i årlige ekstrabevilgninger.
I stedet skjer det motsatte.
Hvorfor?
Fordi EU-motstanden er sterkest i distriktene?
Fordi færre folk i distriktene betyr mindre EU-motstand?
Jan Christensen
Fra nyhetsbrevet til Drammen NEI til EU 10. juni 2023.
