oss 100 kroner!
Etter ei langhelg på fylkesleder-, representantskaps-, og landsmøte i Norsk Bonde- og småbrukarlag sitter jeg igjen med mange tanker og mange viktige saker å ta med videre.
Av Romy Rohmann.
Landsmøtet hadde et minutts stillhet etter det blei holdt en minnetale fra Olav Randen i forbindelse med Aksel Nærstads bortgang den 22.oktober. Aksel har vært tidligere leder i RV, utviklingspolitisk rådgiver i Utviklingsfondet og æresmedlem i NBS noe som har gjort at vi hatt flere møtepunkter gjennom tidene. Dette var en trist beskjed å få for mange av oss, en mann med mye kunnskap og stort engasjement for folks levevilkår over hele verden har forlatt oss og vil bli husket.
Les: Minneord om Aksel Nærstad
I mai 2019 i forkant av Jordbruksforhandlingene skreiv jeg dette på Steigan.no og siterte fra boka Den unødvendige sulten, som Nærstad og Randen hadde gitt ut i 2012.
Bønder og Småbrukerne er verdens største yrkesgruppe. Mer enn en tredjedel av de yrkesaktive er bønder og småbrukere, og flertallet av dem er kvinner.
Småbrukerne er også en av verdens viktigste yrkesgrupper, jeg vil våge å si den viktigste.
Bønder og Småbrukerne produserer minst 70 prosent av maten, på en langt mindre andel av den dyrka jorda. De får altså langt mer mat ut av jorda enn det industrilandbruket gjør. Denne maten er sunn og variert, og den blir vanligvis produsert på måter som bygger opp og ikke bryter ned naturen og som ikke bidrar til global oppvarming. (Nærstad og Randen: Den unødvendige sulten 2012)
Det er industrilandbruket og ikke småbrukerne som står for overforbruket av kunstgjødsel og sprøytemidler og drivstoff og antibiotika. Det er industrilandbruket som står for en monokulturell matproduksjon som ødelegger natur og gir oss et ensidig og usunt kosthold. Og likevel opplever vi i land etter land og verdensdel etter verdensdel at det er industrilandbruket som får støtte, mens småbrukerne mister jord og rettigheter. Vi opplever i vår tid at den politiske eliten i de fleste land framholder industrilandbruket som ideal og at velfungerende, naturnære, agroøkologiske driftsmåter blir karakteriserte som gammeldagse og umoderne.
Aktive bønder og småbrukere er løsninga på matkrisa, og for å beholde aktive bønder og småbrukere er ei øking av inntekta deres et avgjørende virkemiddel for å nå sjølforsyning. Et hvert land har ei rett og en plikt til å produsere nok og næringsrik mat på egne ressurser.
Matsuverenitet er folks rett til sunn og kulturelt passende mat produsert gjennom bærekraftige metoder og deres rett til å definere sine egne mat- og landbrukssystemer. Det er retten til bærekraftig produksjon, der matproduksjon er mest mulig basert på lokale ressurser. Matsuverenitet prioriterer lokal og nasjonal matproduksjon og forbruk, noe som gir et land rett til å beskytte sine lokale produsenter mot billige importvarer og til å kontrollere produksjonen. Det gir et land rom for å sikre egen befolkning før eksport og import.
Dette inkluderer kampen for rettighetene til å bruke og forvalte ressurser som land, vann og for eksempel frø er i hendene på de som produserer maten.
Matsikkerhet er en menneskerett, nedfelt i FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Definisjonen av matsikkerhet ble utformet på World Food Summit i 1996, og denne er brukt siden: «Matsikkerhet betyr at alle mennesker, til enhver tid, har fysisk og økonomisk tilgang til nok, trygg og næringsrik mat som dekker deres ernæringsmessige behov og matpreferanser slik at de kan leve et aktivt og sunt liv.»
Matvareberedskap er et uttrykk for evnen til å iverksette tiltak ved ubalanse eller kriser i matsystemet og verdikjedene for mat, og som gir seg utslag i produksjons- og tilbudssvikt, etterspørselssjokk eller svikt i logistikksystemene.
Mattrygghet, som er et viktig element i matsikkerheten, er definert slik: «Mattrygghet innebærer at maten ikke inneholder mikroorganismer, miljøgifter eller fremmedelementer som gjør oss syke, dersom vi lager og nyter maten som tiltenkt.
Selvforsyningsgrad og dekningsgrad sier noe om forholdet mellom produksjon og konsum i et land.
Sjølforsyningsgraden er andelen av matforbruket (som oftest målt i kalorier) som er produsert i Norge. En brøk der all norsk matproduksjon minus eksportert mat blir delt på totalt matvareforbruk
Sjølforsyningsgraden uten fisk er som om over, men sjømat er tatt ut av regnestykket for å vise selvforsyning med jordbruksprodukter.
Sjølforsyningsgrad korrigert for fôrimport tar utgangspunkt i selvforsyningsgraden, men for kraftfôrbaserte jordbruksprodukter produsert i Norge trekker man fra en andel av energien som tilsvarer importert kraftfôr (regner med at hvis kua får 30 % av energien fra importert kraftfôr, så er det 30 % av energien i kjøtt og melk som tilskrives import).
Dekningsgraden er andelen norsk mat vi kunne ha konsumert dersom mat produsert for eksport var en del av forbruket innenlands. Det vil si en brøk med produksjon dividert med produksjon pluss import minus eksport. Internasjonalt er det ofte dette målet som brukes som standard for self-sufficiency ratio. I Norge kan det i mange tilfeller være hensiktsmessig å bruke noen av de andre målene, i hvert fall når vi snakker om jordbruk, siden det er den høye eksporten av sjømat som gjør at dekningsgraden i Norge er høy.
Definisjonene er henta herfra: https://nibio.no/nyheter/norsk-matsikkerhet-i-en-ustabil-verden
Det er flott at regjeringa har slått fast i Hurdalserklæringa at bondens inntekt skal opp og jamnstilles med andres inntekt og det er flott at det er slått fast at sjølforsyningsgraden skal opp til 50%. Vi får ta dem på ordet og kreve at det gjøres på deres vakt.
Grytten-utvalget har konkludert med at lønnsomheten for den norske gjennomsnittsbonden er for lav.
Skal matvareproduksjonen i Norge økes for å nå målet om økt sjølforsyning må næringa gi overskudd til både ei lønn å leve av og avkastning nok til å kunne vedlikeholde og investere i drifta.
Norge er avhengig av desentralisert matproduksjon, desentralisert råvarebearbeiding og desentralisert lagring. I ei krisetid med forsyningsutfordringer vil det være svært problematisk om enkelte landsdeler sto uten mulighet til sjølforsyning, for vi har store avstander i dette landet.
I et beredskapsperspektiv er det lurt og klokt å satse på mange, små og mellomstore bruk spredt over hele landet.
I dag beregner vi sjølforsyning korrigert for import av for til dyra, vi må også korrigere for alle de andre faktorene vi importere og ha dette med i sjølforsyningsregnskapet, hva med maskiner, maskindeler, frø, gjødsel, kjemikalier og arbeidskraft?
I dag har vi en WTO-avtale, den er fra 1994, og det meste av dagens globale regelverk er basert på forhandlingene i det som kalles «Uruguay-runden» som pågikk i perioden 1986 – 1994.
Det resulterte i 60 avtaler som omfatter om lag 550 sider med lovtekster. Hovedavtalen er General Agreement on Tariffs and Trade (GATT-avtalen), som ble gyldig i 1995.
GATT-avtalen omfatter regelverk for handel med jordbruksprodukter og alle andre varer og tjenester.
Denne avtalen kritiseres av mange organisasjoner som et hinder for den nasjonale matberedskapen. Argumentene i WTO er basert på at økt liberalisering gir mer rettferdig handel for alle land uavhengig av et lands samfunnsøkonomiske struktur.
Se: Ulike støtteordninger i WTO og handel med landbruksvarer
Dette er det mange land og organisasjoner som er svært uenige i. Hva er det vi kjemper imot skriver La Via Campesina på sine nettsider:
Kapitalisme og frihandel: WTO og frihandelsavtaler.
Latin-Amerika gruppene i Norge skriver dette:
Frihandel har fått hegemoni innafor både matpolitikken og selve handelsavtalene. Det er ingen handelsavtaler i dag som utfordrer frihandelsprinsippet. Tilhengere av frihandel definerer den som handel som ikke begrenser det internasjonale varebyttet med handelspolitiske, juridiske restriksjoner.
Misforståelsene starter likevel allerede ved begrepsbruken. Det ligger i ordet avtale sin beste forstand at det innebærer forpliktelser og regler – altså restriksjoner.
I Norge er NBS også kritiske til våre handelsavtaler og på årets Landsmøte vedtok vi bla dette:
NBS vil som medlem i La Via Campesina og Handelskampanjen, men også som selvstendig organisasjon legge politisk press på landbruksdepartementet for å etablere et utvalg som skal analysere den begrensende faktoren gjeldende handelsavtaler har på bærekraften til produktprisene i norske marked, for så å enten gå inn i reforhandlinger for å bedre/oppdatere betingelsene eller å starte arbeidet med å melde jordbruket ut av de aktuelle avtalene.
Vi var gjennom mange gode diskusjoner og det var mye god politikk som blei utvikla på Landsmøtet og ikke minst blei Tor Jacob Solberg en «bondeopprører» fra Østfold, valgt enstemmig.
Les: Velger småbrukerne en bondeopprører?
Han takket for tilliten med bla følgende ord til Landsmøtet: Vi kommer til å bli den ledende krafta i norsk jordbrukspolitikk.
Landbruk 24 fikk et intervju med nyvalgt Tor Jakob Solberg bare noen timer etter han blei valgt til ny leder i Bonde- og Småbrukarlaget.
Dette intervjuet kan du se her:
