USAs falske konkurskrise

0

Hysteri med gjeldstak er lite mer enn politisk teater.

Av Thomas Fazi.

Økonomisk Armageddon, ble vi fortalt, var bare noen få dager unna – muligens til og med så snart som torsdag. Det ville være, advarte USAs finansminister Janet Yellen , «en økonomisk og finansiell katastrofe». Var panikken berettiget?

Det virker ikke slik. Etter en måned med opphisset snakk om USAs truende konkurs, ble det søndag endelig oppnådd en avtale om å heve regjeringens gjeldstak. Avtalen, som fortsatt trenger å bli stemplet av Kongressen, var «det amerikanske folket verdig», sa den republikanske representanten for Huset, Kevin McCarthy.

Som en fabel om unødvendig hysteri, startet denne historien i januar, da den amerikanske regjeringen nådde sitt gjeldstak – den lovbestemte grensa for mengden nasjonal gjeld som det amerikanske finansdepartementet kan pådra seg, som for tida er satt til 31,4 billioner dollar. Når dette skjer, må Kongressen gå med på å heve gjeldsgrensa, ellers vil ikke regjeringa være i stand til å dekke sitt finanspolitiske underskudd, noe som betyr – hevdes det – at den ikke vil være i stand til å betale regningene sine.

Når du leser medias dekning de siste ukene, vil du bli tilgitt for ikke å innse at dette taket har blitt hevet 80 ganger uten mye kontrovers. De siste årene har imidlertid spørsmålet blitt stadig mer blitt brukt som et våpen av republikanerne for å få innrømmelser – vanligvis i form av budsjettkutt. Dette er det som førte til gjeldstakkrisene i 2011–2013, som kulminerte med at Obama inngikk en avtale med GOP som inkluderte massive utgiftskutt.

Et lignende drama avsluttes i dag. Akkurat som for ett tiår siden agiterte republikanerne for store kutt i føderale utgifter som en betingelse for å godkjenne gjeldstaket. Faktisk vant McCarthy posisjonen som Speaker på et løfte om å ikke vedta en «ren» gjeldstaksregning – en uten kutt i utgiftene. Det førte til uker med mislykkede forhandlinger, med Yellen som advarte om at regjeringa snart ikke lenger ville være i stand til å dekke lønnen for tjenestemenn og føderale ansatte, trygde- og Medicare-ytelser, og til og med ville bli tvunget til å misligholde gjelden.

Det var forståelig nok et skremmende perspektiv, ikke bare for USA, men for hele den globale økonomien. Og likevel, dette var ikke hele historien. De fleste medieoppslag tok den forestående «finansielle klippen» til å bety at den amerikanske regjeringa var i ferd med å «gå tom for penger». Det var imidlertid svært misvisende å formulere problemet på den måten.

Som utsteder av dollaren kan den amerikanske regjeringa aldri «gå tom for penger»: det kommer ingen regninger som den ikke har råd til å betale, og den kan heller ikke bli insolvent på sin utestående gjeld, uansett hvor stor den er i absolutte tall eller i forhold til BNP. Som Trump sa i 2016: «Dette er USAs regjering. Først og fremst trenger du aldri å misligholde fordi det er du som skriver ut pengene.» Uansett alle sine andre feil hadde han rett i dette – til og med Bernie Sanders ble nylig tvunget til å innrømme at «selv en ødelagt klokke er riktig to ganger om dagen». Med andre ord, den nylige krisa var helt og holdent noe USA hadde skapt sjøl, og den stammet fra en regel – gjeldstaket – som landet påla seg sjøl.

Faktisk er USA bare ett av to land i verden med en regel av denne typen – det andre er Danmark, hvor det aldri har blitt brukt i politisk brinkmanship. I Amerika ble gjeldstaket opprettet på begynnelsen av 1900-tallet i håp om at det ville få regjeringa til å fungere mer smidig: Kongressen trengte ikke lenger å be om tillatelse hver gang den måtte utstede gjeld for å betale regninger. De siste årene har imidlertid flere politikere antydet at regelen har blitt mer til trøbbel enn til gagn, i den grad den tillater politiske forhandlinger om politikk som Kongressen allerede har godkjent. I 2021, for eksempel, hevdet Yellen sjøl at «det er veldig ødeleggende å sette presidenten og meg, som finansminister, i en situasjon der vi kanskje ikke er i stand til å betale regningene som følger av de tidligere beslutningene». Alan Greenspan og Ben Bernanke, samt fire tidligere finansministre, har uttrykt samme oppfatning. Kort sagt er det ingen teknisk grunn til at gjeldstaket eksisterer, og man kunne ha lovfestet å oppheve det mens demokratene hadde full kontroll over Kongressen.

Men gitt at gjeldstaket eksisterer, betyr dette at risikoen for mislighold var reell? For store deler av media var saken avgjort. «Fordi USA har budsjettunderskudd – noe som betyr at de bruker mer enn det tar inn gjennom skatter og andre inntekter – må de låne enorme summer for å betale regningene sine», som New York Times uttrykker det. Faktisk trenger ikke USA, som alle valutautstedende land, å låne sin egen valuta for å finansiere sitt finanspolitiske underskudd: fra et teknisk synspunkt bruker staten først og utsteder deretter obligasjoner for å «dekke» det resulterende underskuddet. Dette tjener mange formål, i stor grad knyttet til pengepolitikken – men «å skaffe midler» er ikke et av dem.

På samme måte som selve gjeldstaket, er beslutningen om å matche underskuddet med gjeld et frivillig valg, ikke et teknisk (eller juridisk) valg. For noen år siden foreslo for eksempel tidligere Fed-leder Bernanke at statskassa ganske enkelt kunne instruere sentralbanken til å kreditere kontoer på dens vegne, uten å matche finansunderskuddet med gjeld utstedt til privat sektor eller sentralbank. Det er uklart hvorfor et lignende tiltak ikke kunne vedtas i dag for å omgå gjeldsgrensa. En annen mulig løsning ville være at Fed utvider en kredittlinje – en kassekreditt – til statskassa. Det ser ikke ut til å være noen juridiske hindringer som forbyr Fed å gjøre dette. Tross alt, hvis den kan redde bankene, kan den vel redde den amerikanske regjeringa?

Og dette er neppe den eneste løsningen: en rekke kreative remedier har blitt laget de siste tiårene – kanskje ingen mer fristende oppfinnsom enn platinamynten på 1 billion dollar. I 1997 ga en nylig vedtatt lov statskassa full ensidig myndighet til å prege platinamynter uansett verdi. Yellen kunne derfor instruere Federal Reserve om å lage en mynt verdt 1 billion dollar, og deretter sette den inn hos Fed, og dermed legge til 1 billion dollar til statskassas konto i sentralbanken. Regjeringen kunne deretter trekke på denne kontoen for å betale regningene sine uten å måtte utstede ny gjeld. Ideen ble først fremmet av en blogger i 2011 – noe som førte til at hashtaggen #MintTheCoin ble viralt på Twitter – men har siden fanget fantasien til akademikere, forståsegpåere og politikere. Til og med Philip Diehl, den tidligere sjefen for US Mint, har beskrevet det som «genialt».

Yellen avviste imidlertid nylig trillion-dollarmynten som en «gimmick» – og dette kan være sant. Men hvis USA nå er i en posisjon der de må vurdere «gimmicker» for å unngå en selvpålagt hindring, er det bare fordi de har valgt å pålegge seg selv en rekke juridiske begrensninger som hemmer deres evne til å bruke valutaens utstedelseskapasitet.

I mellomtida, neste gang ei krise med gjeldstak dukker opp, vil en mindre uortodoks, men potensielt enda mer kontroversiell, løsning ganske enkelt være at regjeringa ignorerer den og fortsetter å utstede flere obligasjoner. Ved å gjøre det ville det være brudd på loven, men regjeringa ville også bryte loven ved å nekte å respektere offentlige utgifter som allerede er godkjent av Kongressen. Som økonomen James Galbraith har bemerket, på det tidspunktet er alle slike utgifter en forpliktelse: «Gjeldstakets vedtekter tillater ikke brudd på noen forpliktelse,» skrev han.

Tilhengere av denne løsningen peker også på det 14. grunnlovstillegget, som gir mandat til at alle regjeringas økonomiske forpliktelser skal oppfylles. Ifølge en rekke grunnlovseksperter gjør dette gjeldstaket grunnlovsstridig. I likhet med billion-dollar-mynten, har teorien om det 14. tillegget de siste årene gått fra «ytterkanten» til «mainstream». Tidligere oppfordret både Nancy Pelosi og tidligere president Bill Clinton Obama til å påberope seg det 14. tillegget under oppgjørene sine om gjeldstak. For lovekspertene Neil Buchanan og Michael Dorf ville dette være det «minst grunnlovsstridige» alternativet – det vil si mindre grunnlovsstridig enn at den amerikanske regjeringen misligholder sine forpliktelser.

Alt dette reiser et viktig spørsmål: Hvis det, som det ser ut til, fantes flere juridiske og tekniske alternativer til det katastrofale scenariet Yellen profeterte, hvorfor all skremselen? Så eksentriske som noen av disse løsningene kan være, «å krasje verdensøkonomien av frykt for å se dum ut ville være utilgivelig,» som Paul Krugman skrev. Det virker absolutt umulig å tro at den amerikanske regjeringa noen gang ville ha tillatt et slikt scenario å materialisere seg. Så hvorfor ble vi fortalt at det eneste levedyktige alternativet til økonomisk apokalypse var for Biden å inngå en avtale med republikanerne som uunngåelig ville innebære omfattende kutt i utdanning, helsevesen, bolig og andre viktige programmer som millioner av amerikanske familier stoler på?

Et visst hykleri bak underskuddsreduksjonsdebatten blir tydelig når vi vurderer hvordan både republikanerne og demokratene fortsetter å ignorere den finanspolitiske elefanten i rommet: USAs kolossale og voksende militærbudsjett. Til tross for at sosiale utgifter som prosentandel av BNP har falt kraftig siden 2011, har USA nettopp godkjent det største forsvarsbudsjettet i landets historie: 8,5 billioner dollar i løpet av det neste tiåret. Pentagon bruker nå mer enn halvparten av det føderale skjønnsmessige budsjettet, og lar folkehelse, miljøvern og utdanning konkurrere om det som gjenstår. I mellomtiden, ifølge Watson Institute ved Brown University, kostnadene for amerikanske kriger fra 2001 til 2022 utgjorde 8 billioner dollar – mer enn halvparten av den ekstra gjelda som er kommet på siden den gang. 

Og likevel, nok en gang, begrenser den siste avtalen om gjeldstak i hovedsak alle føderale utgifter – helsevesen, sosiale tjenester, transport, utdanning – bortsett fra forsvarsutgifter, som anslås å øke med 3% i år. Man får nesten inntrykk av at gjeldstaket delvis er utformet for å tillate de to partene å engasjere seg i litt politisk sirkus, bare for til slutt å oppnå et budsjettmessig «kompromiss» som koker ned til innstramninger for arbeiderklassen og billioner for konsernelitene.

Alt dette tyder på at hele gjeldstaksdramaet var lite mer enn ei rød sild. Tross alt, hvis det amerikanske finansdepartementet virkelig ønsket å avverge «en økonomisk og finansiell katastrofe» uten å håndheve innstramninger, har det midler til å gjøre det. Det er delvis grunnen til at få seriøse kommentatorer virkelig tror at gjeldstakkriser er noe mer enn politisk teater – og denne gangen var ikke annerledes. Som alltid ser det ut til at en løsning mirakuløst har dukket opp rett før fristen er nådd. Og finanstjenestemenn klapper seg selv på skulderen, fornøyd med vissheten om at nok en unødvendig panikk er avverget – til, selvfølgelig, neste gang.


Denne artikkelen ble først publisert på UnHerd:

America’s fake bankruptcy crisis

Forrige artikkelHvem eier Ghanas gjeld?
Neste artikkelEn melding fra en tidligere US Marine på Memorial Day
Thomas Fazi skriver om seg sjøl: Jeg er journalist/skribent/oversetter/sosialist. Jeg tilbringer mest tiden min i Roma, Italia. Blant annet er jeg medregissør for Standing Army (2010), en prisvinnende dokumentar-langfilm om amerikanske militærbaser med Gore Vidal og Noam Chomsky; og forfatteren av The Battle for Europe: How an Elite Hijacked a Continent – and How We Can Take It Back (Pluto Press, 2014) og Reclaiming the State: A Progressive Vision of Sovereignty for a Post-Neoliberal World (samforfattet med Bill Mitchell; Pluto Press, 2017).