oss 100 kroner!
Ambisjon, usikkerhet og farene ved uavhengighet
Av Frank Costigliola, Foreign Affairs, 27. januar 2023
George Kennan, den bemerkelsesverdige amerikanske diplomaten og undersøkende observatøren av internasjonale relasjoner, er kjent for å forutsi Sovjetunionens sammenbrudd. Mindre kjent er hans advarsel i 1948 om at ingen russisk regjering noensinne ville akseptere ukrainsk uavhengighet. Kennan forutså en fastlåst kamp mellom Moskva og Kiev, og kom den gang med detaljerte forslag om hvordan Washington burde håndtere en konflikt som satte et uavhengig Ukraina opp mot Russland. Han kom tilbake til dette emnet et halvt århundre senere. Kennan, som da var i 90-årene, advarte om at NATO-utvidelsen østover ville dødsdømme demokratiet i Russland og antenne en ny kald krig.
Kennan kjente sannsynligvis Russland mer inngående enn noen som noen gang har tjent i den amerikanske staten. Allerede før han kom til Moskva i 1933, som en 29 år gammel assistent til den første amerikanske ambassadøren i Sovjetunionen, hadde han mestret russisk og kunne gå for å være innfødt. I Russland fordypet Kennan seg i aviser, offisielle dokumenter, litteratur, radio, teater og film. Han slet seg nesten tynn med festing til langt på natt med russiske kunstnere, intellektuelle og yngre embetsmenn. Kledd som en russer smuglyttet Kennan på moskovitter på trikken eller i teateret. Han vandret eller gikk på ski ut på landsbygda, for å besøke perler fra tidlig russisk arkitektur. Hans forakt for Josef Stalins diktatur, spesielt etter utbruddet av de blodige utrenskningene i 1935-38, ble bare matchet av hans ønske om å komme nær det russiske folket og deres kultur. I 1946, etter å ha diktert sitt berømte lange telegram til utenriksdepartementet, som advarte om den sovjetiske trusselen, ble Kennan brakt tilbake til Washington. Året etter vant han nasjonal oppmerksomhet for sin artikkel i Foreign Affairs som oppfordret til oppdemming av sovjetisk ekspansjon.
Kennan var unik. Da assisterende utenriksminister Dean Acheson fortalte en kollega at den begavede diplomaten var utpekt til å lede den nyopprettede Policy Planning Staff, svarte kollegaen at «en mann som Kennan ville være utmerket for den jobben.» Acheson glefset tilbake: «En mann som Kennan? Det er ingen som Kennan.» Kennan opererte fra et kontor ved siden av utenriksministeren, og hjalp til med å lage Marshallplanen og andre store initiativer på midten av 1900-tallet.
Kennans stjerne bleknet etter 1949, da han motsatte seg den økende militariseringen av amerikansk utenrikspolitikk, men han ble fortsatt æret som en russisk ekspert. Hans råd ble søkt av Truman-administrasjonen da den fryktet å fremprovosere Russlands inntreden i Koreakrigen, av Eisenhower-administrasjonen etter Stalins død, og av Kennedy-administrasjonen under Berlin-krisen i 1961. Til tross for hans tv-overførte motstand mot Vietnamkrigen og hans protester mot atomvåpen-kappløpet, ble Kennan konsultert av tjenestemenn i utenriksdepartementet og i CIA, langt inn på 1990-tallet. I 2003 holdt han en pressekonferanse for å protestere mot invasjonen av Irak. Kennan var en elitistisk person, hadde stygge fordommer som han hadde absorbert i begynnelsen av det tjuende århundre og bar dem med skylapper, men forble likevel en klarsynt utenrikspolitisk analytiker til sin død i 2005.
I lys av denne ekspertisen er det verdt å undersøke både Kennans skepsis til ukrainsk uavhengighet og hans forslag til hvordan Washington bør svare på et russisk angrep på et uavhengig Ukraina.
En Ukraina-skeptiker
I en politisk rapport med tittelen «Amerikanske mål med hensyn til Russland,» fullført i august 1948, la Kennan ut USAs endelige mål i tilfelle russerne invaderte Ukraina. Han innså at ukrainerne «mislikte russisk dominans; og deres nasjonalistiske organisasjoner har vært aktive og høylytte i utlandet.» Det vil derfor «være lett å hoppe til konklusjonen» om at Ukraina bør være uavhengig. Han hevdet at USA imidlertid ikke burde oppmuntre til denne separasjonen.
Kennans vurdering undervurderte grovt ukrainernes vilje til selvbestemmelse. Likevel har to problemer identifisert av Kennan for trekvart århundre siden vedvart, spesielt i hodet til russiske ledere. Kennan tvilte på at russere og ukrainere lett kunne skilles i etniske termer. Han skrev i et notat fra utenriksdepartementet at «det er ingen klar skillelinje mellom Russland og Ukraina, og det ville være umulig å etablere en». For det andre var den russiske og ukrainske økonomien sammenflettet. Å sette opp et uavhengig Ukraina «ville være like kunstig og så ødeleggende som et forsøk på å skille kornbeltet, inkludert industriområdet Great Lakes, fra økonomien i USA».
Les «USAs mål med hensyn til Russland».
Siden 1991 har ukrainere kjempet for å etablere en territoriell og etnisk skillelinje mens de smir økonomisk uavhengighet fra den russiske giganten. Moskva har undergravd disse anstrengelsene ved å oppmuntre til misnøye i de østlige russisktalende regionene i Ukraina, oppildne til uavhengighetsbevegelser og nå offisielt annektert fire utbryterregioner. Gjennom år med politisk og økonomisk press og nå med militær brutalitet, har Russland forsøkt å hindre Ukrainas økonomiske uavhengighet ved å forstyrre dets gassrørledninger, korneksport og skipsfart.
Selv på høyden av den kalde krigen insisterte Kennan på at «vi kan ikke være likegyldige til følelsene til storrusserne selv». Fordi russerne vil forbli det «sterkeste nasjonale elementet» i området, må enhver levedyktig «langsiktig amerikansk politikk være basert på deres aksept og deres samarbeid.» Igjen sammenlignet Kennan det russiske synet på Ukraina med det amerikanske synet på Midtvesten. Et eget, uavhengig Ukraina kunne «opprettholdes, i siste instans, bare med makt». Av alle disse grunnene bør et hypotetisk triumferende USA ikke forsøke å påtvinge et nedbrutt Russland ukrainsk uavhengighet.
Skulle ukrainerne oppnå uavhengighet på egen hånd, rådet Kennan utenriksdepartementet, bør Washington ikke blande seg inn, i det minste i utgangspunktet. Det var imidlertid nesten uunngåelig at et uavhengig Ukraina ville bli «utfordret til slutt fra russisk side». Hvis det i den konflikten «utviklet seg en uønsket fastlåst situasjon», burde USA presse på for «en komponering av forskjellene i tråd med en rimelig føderalisme».
Les «USAs mål med hensyn til Russland».
Til tross for omskiftelsene de siste 75 årene, er Kennans råd fortsatt relevant i dag. En føderasjon som åpner for regionalt selvstyre i Øst-Ukraina og kanskje til og med på Krim, kan hjelpe begge sider til å sameksistere. Mange analytikere har en tendens til å fremstille den nåværende konflikten som «Putins krig», men Kennan trodde at nesten enhver sterk russisk leder til slutt ville presse tilbake mot den totale separasjonen fra Ukraina. Til slutt dikterer realitetene i demografi og geografi at Russland i det lange løp vil forbli hovedmakten i disse ofte tragiske «blodsområdene». Av hensyn til både regional stabilitet og langsiktig amerikansk sikkerhet, må Washington opprettholde en hardhudet, klarøyd empati for interessene til russerne, så vel som ukrainerne og andre nasjonaliteter.
En ignorert profet
I motsetning til Kennan så mange Kremlologer ikke Sovjetunionens sammenbrudd komme. Han ble hyllet som profet på slutten av den kalde krigen. Likevel, i den påfølgende debatten om NATOs utvidelse ble han hedret i stedet for hørt på. Dette paradokset ble illustrert i 1995, da USAs president Bill Clintons rådgiver for russiske saker, Strobe Talbott, forsøkte å hylle Kennan, som han beundret dypt. Talbott inviterte Kennan til å fly med presidenten til Moskva for 50-årsdagen for seieren i Europa den 9. mai, til minne om Nazi-Tysklands overgivelse. Tilbake i 1945 hadde Kennan, den høyt rangerte amerikanske tjenestemannen i Moskva, hilst varmt på de jublende russerne som stimlet sammen i ambassaden. Nå takket imidlertid 91-åringen nei til invitasjonen på grunn av dårlig helse. Hans vegring mot å dra var nok til det beste.
Kennan ville sannsynligvis ha følt seg brukt hvis han hadde fått vite om hele agendaen for turen. I et memorandum til Clinton karakteriserte Talbott dagen etter jubileumsfestlighetene som «10. mai: Sannhetens øyeblikk». I sitt møte med Russlands president Boris Jeltsin gjorde Clinton som Talbott foreslo og presset russerne til å akseptere både NATOs utvidelse og Moskvas deltakelse i Partnerskap for fred, en forening best forstått som «lett-NATO» som ble utformet for å berolige russiske bekymringer. Talbott innrømmet overfor Clinton at «nesten alle store aktører i Russland, over hele det politiske spekteret, er enten dypt imot, eller i det minste dypt bekymret for NATO-utvidelsen.»
I 1997 ble Kennan ytterligere skremt av Washingtons beslutning om å la NATO ikke bare slippe inn Tsjekkia, Ungarn og Polen, men også å innlede militært og maritimt samarbeid med Ukraina. Den omtrukne linjen som skilte øst fra vest tvang Ukraina og andre nasjoner til å velge side. «Ingen steder virker dette valget mer illevarslende og svanger med skjebnetunge konsekvenser enn i tilfellet Ukraina,» advarte Kennan Talbott i et privat brev.
Les hele brevet.
Han var spesielt bekymret for Sea Breeze, en felles marineøvelse mellom USA og Ukraina, som trosset Russlands tradisjonelle usikkerhet om utenlandske krigsskip i de trange farvannene i Svartehavet. Selv om de var invitert til å delta i øvelsen, hadde Russland sint avslått. Den pågående tvisten på den tiden mellom Kiev og Moskva over marinebasen Sevastopol på Krim, økte spenningen. Kennan spurte Talbott hvordan denne marineøvelsen passet med Washingtons innsats «for å overbevise Russland om at utvidelsen av NATO-grensene mot den russiske grensen i Øst-Europa, ikke har noen umiddelbare militære konnotasjoner?»
Les hele brevet.
Selv om han respekterte Kennans tvil, holdt Talbott fast. Han antok at Russlands økonomiske utmattelse betydde at landet måtte tilpasse seg vestlige måter. «Russland vil måtte bryte ut av en dypt inngrodd vane med tenkning og oppførsel,» skrev Talbott til Kennan, ved å forsøke å samarbeide med, i stedet for å dominere sine naboer. Russland måtte justere og akseptere USAs makt på sine grenser. Clinton-administrasjonen hadde til hensikt «ikke å slutte å samarbeide med Ukraina, men å fordoble vår innsats for å engasjere Russland».
Ved siden av Talbotts referanse til «planleggingsøvelser i år i Sentral-Asia så vel som i Baltikum», skrev den forbitrede 93 år gamle Kennan to utropstegn. Moskva nektet igjen å delta i disse vestlig-ledede militærøvelsene i områder som hadde vært under deres kontroll bare noen få år tidligere.
Les hele brevet.
Spådommer får det ofte sørgelig feil. Kennan undervurderte intensiteten i ukrainsk nasjonalisme. Men hans prognoser i 1948 om russisk stahet når det gjaldt Ukraina og hans advarsler på 1990-tallet om amerikansk ufølsomhet og ambisjoner, stemmer i dag. Hans forslag om en viss føderal struktur og regional autonomi i omstridte områder er fortsatt lovende, om enn stadig mer utfordrende å implementere.
Det overordnede spørsmålet her er hva Yale-historikeren Paul Kennedy kalte imperial overstretch, imperiets forstrekning. Tilbake i andre verdenskrig utholdt Kennan lange flyvninger i isete lastefly som småhoppet over Atlanterhavet, ved å lese Edward Gibbon, om hvordan Romerriket gikk tilbake og deretter falt. Kennan kom skeptisk til den langsiktige levedyktigheten til selv de mektigste landene som opprettholder militære styrker langt hjemmefra. Som et resultat undervurderte han den stabiliserende effekten av amerikanske tropper stasjonert i Vest-Europa under den kalde krigen.
Siden den kalde krigen har imidlertid USAs militære grense rykket mye lenger østover. Uansett hvordan Russlands brutale krig i Ukraina ender, har USA forpliktet seg til å opprettholde en robust militær tilstedeværelse på Russlands dørstokk. Hvis han hadde levd i dag, ville Kennan notere seg faren for å presse russerne til det punktet hvor de kan slå voldsomt tilbake. Han ville også gestikulere mot USAs mange problemer hjemme og lure på hvordan denne eksponerte tilstedeværelsen i Øst-Europa var i samsvar med det amerikanske folks langsiktige utenlandske og innenlandske interesser.
Les alle dokumentene som er sitert i denne artikkelen.
Frank Costigliola er Distinguished Professor ved University of Connecticut.
Han er spesialist på USAs utenrikspolitikk i det tjuende århundre.
Biografien hans finnes her.
Denne artikkelen ble først publisert av Foreign Affairs:
George Kennan’s Warning on Ukraine
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Signerte artikler står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
