Hva skal en stemme og gjøre i en skjellsettende tid?

0

For å reorientere seg bør en først kvitte seg med illusjonen om at valg betyr noe fra eller til i noen deler av verden lenger. Politikk i den «demokratiske» delen har blitt kunsten å tilpasse seg makten som er vokst frem av ekteskapet mellom stat, industri og finans, og i dag utgjør den korporative staten. De etablerte partiene har blitt en del av systemet, og problemet, fremfor løsningen. Politikk for å stake ut motsatt kurs, mot desentralisert makt og et livsgrunnlag fundamentert i primærnæringen, er en klok strategi. Samtidig må det bygges allianser og en ny ark: En livbåt og en ny start som gjør det mulig å forlate Titanic-skuta før den treffer isfjellet.

Av Lars Ranes.

Veien til helvete er brolagt av tilsynelatende gode intensjoner til elitene, som alltid må ha mer makt og kontroll for å nå sine mål. Med grådighetens tyngdekraft kommer kleptokratiet og plutokratiet snikende, og en gjøkunge vel plassert i velferdsstaten.

Det krever selvransakelse og dybdeforståelse å stake ut en rettferdig ny vei, som spiller på naturens premisser og kan tilby meningsfulle liv og arbeid for alle.

Den sentraliserte makten har langt på vei formet verdensbildet til den oppvoksende generasjon. Det er lett tro at EU, WHO og NATO handler om samarbeid for å løse felles problemer og utfordringer, til beste for vår økonomi, helse, naturen og verdensfreden, når det er det eneste de leser i avisen.

Vårt medansvar

Det er viktig å forstå at alle er medansvarlige for dagens tilstand og de dårlige økonomiske utsiktene vi står overfor. Veien formes ikke bare av sentralmakta.

Den brolegges også av de valgene hvert individ i samfunnet tar. Det gjelder i mindre grad hvem vi stemmer på til valg, men det å være lønnstager og konsument av varer og tjenester i et system som formes av konkurranse og penger.

De fleste velger minste motstands vei: Konformitet og materiell trygghet i et samfunn basert på markedsliberalisme og konkurranse, hvor den største fisken blir igjen til slutt. De fleste ser seg tjent med å følge den.

Vesten er nå på høyden i sin materialistiske vekstsyklus. Enorme ressurser, finansiert av inflasjonsdrivende gjeld, skatt og avgifter, ødsles uten at noe blir bedre, fordi systemene som skulle ivareta din og min helse og velferd har blitt mer opptatt av å nære seg selv. Den umettelige gjøkungen består av akademikere, finansfolk, konsulenter, mediafolk, byråkrater og politikere med høy lønn, og eierskapet som de tjener.

CO2 på hjernen

Etter at fugleungene som gjøken kastet ut har blitt anemiske etter noen års krigføring mot tidens nye «pester» og stormakter som truer vestens hegemoni, vil krigen mot karbongasser trolig årelate oss for det som er igjen av velstanden som ble bygd etter krigen.

For sentralmakten gjelder det alltid å ha en fiende som skaper frykt, som krever underkastelse og enighet, og forsvarer mer uvettig pengebruk til krig og brannslukking.

I kjølvannet av Titanic-skuta strømmer regler og direktiver fra EU-apparatet. Tiden har nå kommet for å overvåke og legge seg bort i hvordan vi skal bruke pengene våre for å berge klimaet.

Dokumentsamfunnet

Tusentalls lojale arbeidsmaur som lager og flytter dokumenter på en skjerm, og ikke produserer mat og nyttige ting, kan enn så lenge betale seg ut av prisstigningen. Det offentlig har passert 60% av «verdiskapningen».

Tusenvis av nye mastergrader må ha høy lønn for å betale tidenes høyeste boligpriser. Da er det velkomment at et esende PST trenger flere folk som kan følge med om noen bedriver statsfiendtlig aktivitet og truer gjøkungen i reiret.

Kanskje lokker Moderna og Pfizer nyutdannede bioteknologer og biokjemikere med et tilbud utenlands for å utvikle morgendagens høyteknologiske medisin og vaksiner. Eller jobbe for verdensfreden i Kongsberg Gruppen. Inntil det meste av jobber er erstattet av kunstig intelligens og roboter.

Ingen er uskyldige

For bonden og industriarbeideren er det for sent, men de var med på leken så lenge de ikke fikk smake steken.

Den tradisjonelle bonden har lastet på med kjemiindustriens kunstige gjødsel og sprøytegift for sine åkre så lenge han kunne leve på subsidiert melk, gjeld og støtteordninger. Nå er utsikten minstepensjon. Industriarbeideren har ikke brydd seg så mye om hva han produserer og for hvem, bare tariffen er ålreit. Vi har alle etterspurt og konsumert varene så lenge de har vært billige nok.

Hva skal vi gjøre når det er bruk for de færreste, og vi ikke har flere penger og eiendeler som staten og korporasjonene kan tappe oss for. Da ender vi som en utgiftspost på statens balanse, redusert til en unyttig spiser og et negativt klimaavtrykk.

De andres tur nå

De undertrykte landene i øst og sør har endelig fått en mulighet til å slite seg ut av det vestlige imperiets økonomiske lenker og betingede almisser. Kina og Russland byr til dans, til tross for vestens desperate forsøk på å holde føringen. Det er bare en fordel at de nye geopolitiske stormaktene er mer tradisjonelle og mindre opptatt av woke og karbongasser.

Selv om den økonomiske veksten vil forflyttes til andre deler av verden, vil den sannsynligvis heller ikke bringe varig lykke der. Selv om den bygges på en sosial kontrakt om at godet skal komme folket til gode, forankret i landets moderne historie, kultur og en autoritær ledelse som må levere på det. I motsetning til i vest, hvor kapitalismen ble et gode for de få, og det store hoffet som nå jobber for dens interesser.

De kan lære av våre feil

Økonomisk vekst i nye globale øst og sør vil også være basert på konkurranse, effektivisering og stordrift. Nå som vi står ved et kritisk teknologisk tidsskille, hvor genmanipulasjon lett kan «forbedre» både planter, dyr og mennesker, og kunstig intelligens og roboter kan overgå mennesket i smarthet og produktivitet, kan det også gå ille når nye demografier skal opp og frem.

Ved å benytte lærdommen vi har samlet i her i vest på hvordan vi ikke skal gjøre det, kan vi forhåpentligvis være til hjelp når voksesmertene også kommer i øst og sør.

Kritisk å endre kurs nå

Grovt og kort fortalt: Vi har redusert jordens mangfold av arter, til land og vanns, med 50% de siste 50 årene. Vi har halvert innholdet av mineraler som er essensielle for vår helse, i matjorda de siste 50 årene. Befruktningsevnen er redusert med 50%.

Den materialistiske veksten var aldri ment å ivareta økologi, artsmangfold og det livsviktige samspillet mellom matjorden og vår egen helse. Den er bygget på kjemisk industri og konkurranse, patenter, standardisering og effektivisering, som gir mat og medisiner med bieffekter, og billige varer som forsøpler naturen. Internasjonale handelsavtaler, EU-direktiver og politikere som løper storkapitalens ærend, akselererer det destruktive løpet. Snart er det umulig å leve av egne hender og skaperkraft.

Kronisk sykdom – et symptom

Det store artsmangfoldet av nyttige mikrober i matjorda og vårt eget fordøyelsessystem, fundamentet for vår vitalitet og helse, er det ikke mye igjen av. Kronisk sykdom, fysisk og psykisk, er snart mer normalen enn unntaket. Når kreftsvulstene vokser svares det med mer cellegift og stråling. Krig mot naturen og vårt eget økosystem er det vi kan best.

Vi stoler ikke lenger på vårt eget immunforsvar, men overgir det til farmaindustrien som gjør det til et nytt lukrativt marked. Så lenge staten sponser bretter vi opp armen og spiser av dosetten når vi blir kronisk syke og gamle. Helsevesenet er ikke lenger bærekraftig.

Den levende jorden

I indiansk naturvisdom er det essensielt å leve «med» jorden, som gir oss hva vi trenger av mat og ly. Ikke misbruke den ved å dekke den med betong og ødelegge de naturlige livsbetingelsene til plantene med kjemisk gjødsel, sprøytegifter og store landbruksmaskiner.

En teskje sunn matjord inneholder 100 milliarder bakterier fordelt på 10 000 arter. De gjør jordens næring tilgjengelig for plantene, og vi blir friske av å spise dem når vi går veien utenom matindustriens raffinerier.

Flukten fra den korporative staten

Mange rømmer nå Titanic-skuta i USA.Enny variant av homestead-bevegelsen er på gang. Den første oppsto for godt over 100 år siden da halvannen million bosetninger med åkerlapp ble etablert på prærie og i ødemark med regjeringens støtte og velsignelse.

Den nye bevegelsen er en flukt fra regjeringen, som en ikke lenger kan stole på. Den har gjort politikk til sirkus og kamp mot meningsmotstandere hvor ingen triks er skitne nok. Den som gir mest til Big: farma, våpen og aktørene som skal berike seg på det nye «grønne» kontroll-og overåknings-samfunnet, har størst sjanse for å vinne.

Når tidenes finansboble snart sprekker kan det bli stor armo, og folk kan miste sine sparepenger og pensjon. Produksjonen er allerede flyttet ut av landet, og stive priser og dårligere matforsyning nå blir ikke bedre når det blir enda verre å kjøpe mat fra en verden som heller vil kvitte seg med amerikanske dollar.

De vil leve med jorden

De nye «homesteaderne» vil bort fra den pengeinfiserte staten. Det er et stort steg å ta, men bølgen av utvandrere fra urbane strøk omtales nå som en tsunami. De satser på levende matjord, uavhengig eller i felleskap hvor en hjelper hverandre. Messer og sammenkomster samler allerede over hundre tusen i antall.

I motsetning til de gamle utvandrerne som gikk en skrinn og tøff hverdag i møte, har de nye tilgang til det beste av moderne teknologi, inkludert off-grid energiforsyning og små motoriserte hjelpemidler for såing, høsting, og gjødsling med flytende kompost som syder av liv. Økologisk jordbruk er ikke lenger avlinger med skrumpne små grønnsaker.

 «Singing frogs farm» i California er et lysende eksempel på hvor mye overflod en liten jordlapp kan gi for flere familier og arbeidere.

«De praktiserer definitivt den tredoble bunnlinjen. De integrerer produktivitet, økonomisk avkastning, økologisk forvaltning og investeringer i sine ansatte og samfunnet. Uten kompromiss.”

  • Kate Greenburg, … Colorado Agriculture Commisioner

Tid for de enkle spørsmålene

Er det avgassene fra husdyrene og den gamle risplanten som har næret verden i århundrer som nå får kloden til å koke? Er det nok med et selvbygget laftahus med vedkomfyr og annen off-grid-energi for 500 000 kr, eller må huset koste 5 millioner for å få storindustriens EU-stempel.

Kan det også bli forbudt å dyrke sin egen mat, ha sin egen ku og hogge sin egen ved i Norge, som en allerede ser tendenser av i deler av verden. Blir vi lykkeligere av 15 000 flere EU-direktiver eller er det bedre å frigjøre seg fra de 15 000 som vi allerede har?

Gode forutsetninger i Norge

Det kan bli lenge å vente for de som tror at partiene som utgjør etablissementet på Stortinget vil finne tilbake til sine røtter, og det er dårlig tid. Dessverre sitter de fleste av oss fast i vår avhengighet av storsamfunnet. Da kan det være meningsfullt og strategisk lurt å begynne å bygge et parallelt liv og samfunn nå, som en kan falle tilbake på hvis det gamle blir utålelig.

Samarbeid er nøkkelen og små og fleksible drifts- og boformer, som i en kolonihage tilknyttet et bruk: Jordbruk, skogbruk, fiske, jakt og annen sank fra naturen. En ku og en sau eller to, en systue og skomaker, og simsalabim så kan en ha et meningsfylt liv som deltids eller fulltidsarbeider på landet.

Å bygge arken sammen

Det er kraft i sannheten og stå opp for det som en mener er riktig. Selv om 90% av folket med sitt daglige arbeid, konsum og politiske stemme vil leve i en verden styrt og formet av EU-kommisjonen og de store korporasjonene og dens massemedier, så kan gjenværende 10% vise at det finns en bedre vei. Det beste er å vise med handling.

Bytting av varer og tjenester er aktuell sivil ulydighet for de som ikke vil nære gjøkungen og bidra til sentralmaktens stadige krigsprosjekter: virus-krig, NATO-krig og CO2-krig.

Nye takter for samarbeid

Nytenkningen i det gamle Bonde og Småbrukarlaget er gode takter. De allierer seg med Framtiden i våre hender og lederskikkelser fra andre forbund, for en bred allianse for det norske småbruket og selvberging på mat.

Mange hjelpsomme personer med faglig integritet organiserte seg og sto opp for våre individuelle friheter og opplyste oss da myndighetene innførte sitt nye smitte-terrorvelde, og sikret seg varig hjemmel for mer av det samme med nok en kjapp høringsrunde. Det er fortsatt liv i venstresidens fredsfane, selv om den ikke har noen plass i det gode selskap på Stortinget. Driftige alternative media, som steigan.no, gjør det fortsatt mulig å bli hørt, uten å bli filtrert og stoppet av den korporative statens mange redaksjoner.

Hva skal en stemme og gjøre?

Å krangle om enkeltsaker og dyrke polariteten langs den forslitte politiske aksen er ikke nødvendigvis klokt eller taktisk lurt når Titanic-skuta nærmer seg isfjellet. Det er bedre psykologi å være raus og inkluderende, og støtte meningsfeller fra alle kanter. Om skatten er x eller y % spiller mindre rolle når gjøkungen spiser hele kaka likevel, og bare levner smuler igjen til de opprinnelige fugleungene.

Det er noen små partier med en tydelig antiglobalistisk profil som fortjener stemmen til de som ellers finner seg hjemme i deres politikk.

Initiativet Folkestyret, mye takket være vår tids Jeanne d´Arc, Susanne Heart, som har mot og hode og hjerte på riktig plass, presenterer seg som en politisk nøytral folkebevegelse som fokuserer på det presserende: «Å styrke demokratiet og individets frihet gjennom å innføre et mer desentralisert folkestyre i Norge». De stiller lister der de kan, og skulle gjerne hatt noen signaturer der det enda mangler (info-gruppe på Face Book).

Desentralisert makt og innflytelse med grunnlag i menneskerettene og naturretten er et godt mantra mot det altoverskyggende egoet av sentralisert og korporativ makt som nå truer alt og alle.

Det gjelder å bygge arken nå, for å kunne hoppe av Titanic-ferden før livbåtene kun er for første klasse, og også ha plass og hjerterom for kua, risplanten og andre utryddingstruede arter enn mennesket.


Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.

Forrige artikkelSkjebnesvangert møte i WHO – får de fullmakt til å innføre globalt «helse»diktatur?
Neste artikkelJohn Pilger: Utarmet uran i Ukraina