oss 100 kroner!
19.05.2023
Jeg vil i dag presentere den russiske Kina-eksperten Nikolai Vavilov, som særlig det siste året har stormet inn i russisk debatt og flittig brukes i alle kanaler. For han har en del å by på.
I USA og i Europa hadde vi mange kremlologer, for Sovjetunionen var et lukket land. Etter at Sovjetunionen oppløste seg selv, har vi fortsatt mange sinologer – vi hadde én i Norge også, Henry Henne (1918-2002) – for Kina er heller ikke et åpent land. I Russland kalles de kitaister, etter det russiske navnet på Kina – Kitai.
Mens kremlologene i sin tid ikke hadde stort å by på utover rekkefølgen av partitopper fra Lenin-mausoleet første mai, eller i køen bak kisten i de mange begravelser, har de russiske kitaistene, for eksempel Aleksej Maslov og Sergej Lusjanin i en årrekke levert glitrende analyser i russiske medier.
Det siste skudd på stammen er Nikolai Vavilov, f. 1985, som etter utgivelsen av «Den kinesiske maktstrukturen» i 2019 (en svært kompakt og tettskrevet mastodont på 650 sider) nok har inntatt førsteplassen i kommentariatet. Boken er så vidt jeg vet ikke oversatt til engelsk, og på russisk får du ikke kjøpt den i Norge. Selv måtte jeg be en kurér om å frakte den.
Vavilov var 20 år i 2005 og har bodd ti år i Kina, som student, forsker og næringsdrivende, men også som bidragsyter og kommentator i kinesisk presse, med en rik akademisk produksjon. Hans bestefar ved samme navn var en legendarisk sovjetisk botaniker og genetiker, som ble kritisert for darwinisme av Stalins favoritt Lysenko. Bestefar ble derfor dømt til døden.
Stammen i Vavilovs analyse av Kina under kommunismen er de tre maktsentra. Det første er hæren, Folkets Frigjøringshær, som med 22 år forutgår dannelsen av Folkerepublikken i 1949 og utgjør en konstituerende del av statsdannelsen, tett knyttet til Sovjetunionen inntil bruddet mellom de to land i 1960. Hæren har etter bruddet opprettholdt eller gjenopprettet båndet til det russiske militæret, og utgjør det særlig russiskvennlige elementet i kinesisk politikk.
Det andre senteret er «Ungkommunistene» (på russisk «Komsomol’tsy») som ville modernisere landet politisk etter ideer som minner om Gorbatsjovs perestroika. Det var denne politikken det ble satt en en stopper for på Den Himmelske Freds Plass 4. juni 1989, da tusener ble drept. Man kunne kalle retningen «den demokratiske».
Det tredje senteret er den økonomiske blokken, plassert i syd rundt Shanghai, som i tråd med Deng Xiaopings reformplaner frigjorde økonomien, med en uhørt økonomisk vekst, men beholdt partiets ledende rolle og strenge kontroll på de fleste samfunnsområder. Denne blokken er den «pro-amerikanske» faktor i kinesisk politikk, som legger stor vekt på verdenshandel og internasjonalt samspill.
De tre kinesiske blokkene har hatt makten etter tur etter Maos død i 1976. Først Ungkommunistene eller «demokratene», deretter de pro-amerikanske økonomene og siden 2012, da Xi Jinping kom til makten, hæren.
Hæren, som dannet staten, var svekket under Mao Zedong på grunn av bruddet med Sovjetunionen, og lå fortsatt litt lavt under «demokratene» og «økonomene» etter Maos død. Men både den økonomiske veksten og de skjerpede internasjonale konfliktlinjer etter Den kalde krigens opphør, førte hæren, med dens patriotisme, dens motstand mot blokkpolitikk, og med dens vekt på statssuverenitet, tilbake til makten, noe som i og for seg imøtekommer tidens krav i bevegelsen mot Den nye verden. Men at landet nå styres av en representant for hæren, betyr ikke på noen måte at de demokratiske og de økonomiske blokkene er ute av den kinesiske maktstrukturen. Partiet styrer alt og rommer alle.
Det nedenstående er tatt ned på øret fra to TV-debatter og kan inneholde unøyaktigheter. Mine kommentarer er sparsomt satt i klammeparenteser.
Vavilov (18.04.23): «Jeg begynner med besøket fra forsvarssjef Li Shanfu. Det er ikke noe nytt. Xi Jinping kommer fra hæren, han er selv sønn av en tidlig, sentral feltkommandant i Folkets Frigjøringshær, som samarbeidet tett med den sovjetiske militæretterretningen [og ble utrensket under Kulturrevolusjonen, rehabilitert først i 1980]. Xi Jinping er fullt ut hærens representant. Denne bakgrunnen er ikke fullt ut kjent og vil sikkert ikke blir offentliggjort på mange år ennå.
At Li Shanfu kommer først til Moskva betyr at Russland er Kinas viktigste strategiske partner. Alle nye forsvarsministre under Xi Jinpings første femårsperiode ble sendt til Moskva som første stopp på sine utenlandsreiser. Og dette vitner klart om Xi Jinpings vektor: Hvem er hans allierte og hvem hans fiende.
Folkets Frigjøringshær er mer enn en armé, den er Kinas statsdannende struktur. Den ble dannet allerede i 1927, mens Folkerepublikken ble dannet først i 1949. Hæren lå som et grunnlag for dannelsen av Den kinesiske folkerepublikken. [Det kommunistiske parti i Kina ble stiftet i 1921 med hjelp av bolsjevikene, og var i lang tid i stor grad styrt fra Moskva, som medlem av Den tredje internasjonale. Etter seieren i krigen mot koloniherren Japan og deretter i borgerkrigen mot Kuomintang, prøvde Stalin etter etablert praksis å styre det kinesiske partiet, men det førte til gnisninger gjennom femtitallet og førte til brudd fra 1960 til 1989, og dessuten til små grensekonflikter ved elven Amur i 1969].
Hvis ministeren drar til Moskva på sin første visitt, så betyr det at Russland er den fremste strategiske partner. Det er viktig å fortolke siste ord ved avskjeden: Vårt samarbeide er mer enn en allianse. [Både Russland og Kina har blokkuavhengighet nedfelt i sine utenrikspoltiske doktriner]. Formuleringen må forstås slik at vårt strategiske partnerskap overgår de militære blokkene fra Den kalde krigens dager. Det er en evfemisme og betyr at vårt partnerskap er bedre, større, viktigere og mer effektivt enn NATO. Vårt politisk-militære partnerskap går dypere enn blokker som Warszawa-pakten og NATO. Disse blokkene hadde/har et lederskap som medlemslandene måtte underkaste seg [Moskva og Washington]. Vårt nåværende samarbeid er mellom to selvstendige land [med sammenfallende interesser]. Så spørsmålet om ledelse av blokkene faller bort. Dette er en ny og komplisert struktur. Xi Jinping er en tvers igjennom antiamerikansk leder. Det som skjer nå, i Gulehavet [mellom Korea og Kina], rundt Taiwan og i Sør-Kinahavet henger sammen nettopp med det.» [Kina førte en overveiende proamerikansk samarbeidspolitikk etter Nixons besøk i 1972 og frem til valget av Xi Jinping til generalsekretær i 2012, som representant for andre krefter i partiet].
Vavilov 17.05.23:
Programleder Olga Skabeeva: «Siste nytt fra Ukraina: Kinas spesialutsending til Eurasia Li Huei er i Kiev, den høyest plasserte kinesiske diplomat som besøker Ukraina siden begynnelsen av spesialoperasjonen. Ukrainas UD melder at de skal diskutere bilaterale forhold mellom Kina og Ukraina, men vi venter fremdeles på kinesiske kommentarer. Derfra reiser Li Huei til Europa gjennom Polen og han avslutter rundreisen i Russland.»
Nikolai Vavilov: «Ja, Li Huei er virkelig i Kiev. Forberedelsene til besøket er holdt strengt hemmelige, det er det første besøket på halvannet, kanskje to år. Kinesiske aviser kommenterer ikke denne reisen, men en avis i Singapore, hvor befolkningen stort sett er kinesere, som står Kina svært nær og har utfyllende opplysninger, kommenterer erklæringen fra kinesisk UD. Avisen anser at besøket og rundreisen til Li Huei foregår på et svært gunstig tidspunkt. Fredsbestrebelsene har stanset opp. Kina kan gi sitt avgjørende bidrag [til løsning av konflikten om Ukraina] og fremme sin egen fredsplan.
Mange forutsetninger for denne fredsplanen er virkelig allerede oppnådd: Vi kan nevne den store rundreisen til Wang Yi i februar i år, som ble avsluttet med avtalene i Moskva. Xi Jinpings ankomst i mars og de lange forhandlingene med Vladimir Putin. Og – etter alt å dømme – lange, grundige forhandlinger med ukrainerne bak kulissene. I tillegg har vi Wang Yis lange, dels vellykkede forhandlinger med Jake Sullivan [sentral amerikansk sikkerhetsrådgiver], som også var hemmelige. Nå er det bekreftet at slike samtaler fant sted.
Kina anser at betingelsene foreligger for å gjøre Ukraina til en frossen konflikt. Den ukrainske utenriksministeren Kuleba hevder at Ukraina liksom ikke vil oppgi noen posisjoner, at Ukraina er helt uenig i en forhandlingsløsning, men det kan være et spill for galleriet. Vi forstår at USA er trengt opp i et hjørne nå, faktisk inn en blindvei, vi forstår at amerikanerne ikke kan sponse regimet i Kiev ytterligere [mer enn de allerede har gjort].
Så snart det ble kjent og erkjent i Kiev at Li Huei var på vei til Ukraina, gikk mye av luften ut av de aggressive utspillene om en motoffensiv i Donbass. Det er mulig at kineserne har foreslått noe for ukrainerne som de kan tenke seg å akseptere. Men denne prosessen vil bli svært langvarig. Tre til seks måneder er de mest optimistiske anslagene. Det handler foreløpig ikke om en snarlig våpenstillstand eller å fryse krigshandlingene nå, snarere tvert i mot. Jo sterkere vi presser Ukraina, jo sterkere vi slår tilbake væpnede provokasjoner langs fronten og den annonserte motoffensiven, desto sterkere blir vår forhandlingsposisjon på sikt i de forestående fredsforhandlingene.
Allerede nå er det klart at deler av EU, for eksempel Frankrike og delvis Italia, har gått over til kineserne, og faktisk mot amerikanerne. I hele Europa fører kineserne samtaler for å fremme det syn at denne konflikten bør fryses, og at normale forhold mellom Kina og Europa bør gjenopprettes. Det er klart at det er en prosess i gang overfor disse europeiske kreftene. Kineserne forhandler med land i EU, med Ukraina, med Ungarn separat, med Russland og så videre. At amerikanerne er henvist til å observere dette fra sidelinjen uten å være i stand til å forhindre prosessen – det er åpenbart.
Det sørafrikanske fredsinitiativet for Russland og Ukraina oppsto heller ikke uten en forhistorie [Sør-Afrika er medlem av det sino-russiskvennlige BRICS]. Forslaget dukket opp på bakgrunn av forhandlinger mellom Sør-Afrikas president og lederen i Singapore, som spiller en svært viktig supplerende rolle i denne prosessen. Dette er svært viktig: Om kineserne kan oppnå en viss forståelse hos europeerne, om behovet for å fryse striden om Ukraina, på betingelser som ikke helt motsier Russlands interesser, så vil USA ha fått [seg nok en] en ørefik. De trakk seg ut av Irak med halen mellom bena, de flyktet fra Afghanistan nærmest hals over hode (Irak har forresten begynt å gjøre opp for seg i yuan ..)»
[Her avbrytes Vavilov av programleder Olga Skabeeva, som ikke helt forstår]: «Men hva skal vi russere med en slik ny frossen konflikt [underforstått: Kan vi ikke heller bare okkupere Ukraina?]»
[Vavilov tar ufortrødent tråden opp]: «La generalene befatte seg med frosne konflikter. Mitt poeng er at europeerne helt klart er i drift i denne retningen [og dét har konsekvenser], kineserne er sterkt interesserte i en slik utvikling. Spørsmålet er om og hvordan Russland og Ukraina kan involveres. Jeg gjentar min tese: Ved fronten blir denne konflikten avgjort, ikke av diplomatene, men på bakken, avhengig av hvordan vi posisjonerer våre styrker. Denne prosessen er i gang. Kineserne handler ut fra en forståelse av det som foregår internt i USA. De forstår at USA ikke lenger ønsker å støtte regimet i Kiev. Amerikanerne begynner så smått å gi etter og se etter forhandlingsrom.
Men amerikanerne forstår på sin side at hvis kineserne i verdens øyne skulle lykkes i å etablere Ukraina som en frossen konflikt, slik de klarte å forene Saudi-Arabia og Iran, da vil det gå opp for hele verden at USA ikke lenger er hegemon, og at verdensvekten stadig oftere heller i retning Kinas økende innflytelse. Hva innebærer dette?
Det innebærer at amerikanerne, på sin vanlige Vill Vest-manér, kan få lyst til å slå spillet, dette sjakkbrettet, overende. ‘Dere kan dra Europa rundt med diplomatene deres, men vi tar ganske enkelt og styrter dette regimet i Kiev og innsetter Valerij Zaluzhnyj eller en annen [sånn en] som statsleder!’ [øverstkommanderende for de ukrainske styrkene på den russiske fronten, som ikke har vist seg offentlig på et par uker].
Jeg utelukker ikke, som dere forstår, at at USA med sine Vill Vest-manerer kan anvende slike metoder også overfor Ukraina (‘vi sprenger Nordstrøm I og II [gassforsyningen til tysk industri] uten å bry oss om hva verden måtte mene om det’). Det er derfor Zelenskij er så merkbart nervøs på sin frenetiske verdensturné. Kina og Europa kan ikke gi Zelenskij tilskrekkelig garanti for at han forblir statsleder, eller, i verste fall, at han overhodet blir å regne blant de levendes tall.»
Min kommentar:
Bakteppet for Vavilovs betraktninger er naturligvis de nye handelsruter øst-vest og nord-syd i en verdensakse som allerede er ny (Russernes parallelle prosjekt går fra Arkhangelsk til India, fem ganger raskere enn Suez-kanalen, billedlig talt). Amerikanerne har ikke lenger penger og våpen til å oppretteholde sitt verdenshegmoni når dollarens andel av verdens transaksjoner faller ned mot 40 prosent. Da ryker Europa, og USA vil måtte redusere pengemengden, som alle andre. Ingen kan leve av underbudsjettering. Det vil bli klart at dollaren er en papirtiger, verdt det papiret den trykkes på, men ikke så veldig mye mer. Dollaren har sin verdi fordi den er etterspurt. Inntil nylig ble jo de fleste transaksjoner gjort opp i dollar, men de dager er talte.
Bakom synger Belte og Vei. Skal du gå en vei, må du ha et belte som binder. Tar du en telefon, må det sitte én i den andre enden. Belte og vei går fra Beijing til Lisboa. Kina vil derfor sørge for at Europa overlever USAs sanksjonsherjinger. Kina vil ha våpenhvile i Ukraina.
Av Dr. philos. Knut Erik Aagaard
