oss 100 kroner!
Av M. K. Bhadrakumar.
President Vladimir Zelenskys turné til Roma, Berlin og Paris var en suksess, og sikret Ukraina betydelige mengder nye våpen til den lenge varslede offensiven mot russiske styrker. Høyvannsmerket var Tysklands kunngjøring om en ny pakke med militærhjelp verdt anslagsvis 2,7 milliarder euro, som vil være landets største våpenleveranse til Ukraina.
Den tyske pakken inkluderer 30 Leopard-1 A5 hovedstridsstridsvogner, fire nye IRIS-T SLM antiluftrakettbatterier, dusinvis av pansrede personellvogner og andre kampkjøretøyer, 18 selvgående haubitsere og hundrevis av ubevæpnede etterforskningsdroner.
Zelensky sa at viktige avgjørelser om å «forsvare den ukrainske himmelen» ble tatt under samtaler i Italia på lørdag. I sum formidlet Gamle Europa solidaritet med Zelensky på et avgjørende tidspunkt når alle øyne er rettet mot den såkalte ukrainske offensiven som det siste terningkastet.
Forrige uke siterte Newsweek Henry Kissinger som spådde at Ukraina-krigen er i ferd med å komme til et vendepunkt og at han forventer forhandlinger innen slutten av året, takket være nylige anstrengelser fra Kina. Kissinger sa: «Nå som Kina har gått inn i forhandlingen, vil det komme til en slutt, tror jeg, innen slutten av året. Vi vil snakke om forhandlingsprosesser og til og med faktiske forhandlinger.»
Etter alt å dømme har Kina i stor grad utmanøvrert USA når det gjelder Ukraina-krisen. Sist fredag kunngjorde utenriksdepartementets talsperson i Beijing at Kinas spesialrepresentant for eurasiske anliggender, Li Hui, vil besøke Ukraina, Russland, Polen, Frankrike og Tyskland fra og med 15. mai med sikte på å diskutere et «politisk oppgjør» for Ukraina. Washington ble ikke nevnt som en del av Lis reiserute, men Beijing prioriterte i stedet de europeiske hovedstedene som har oppfordret Kina til å spille en mer aktiv rolle i Ukraina-spørsmålet.
I mellomtiden, ved å ønske Zelensky hjertelig velkommen, har Roma, Berlin og Paris fullstendig ignorert de topphemmelige amerikanske etterretningsdokumentene som nylig har blitt lekket, som fremstilt den ukrainske presidenten som en løs kanon på dekk som sier en ting offentlig og en helt annen ting privat, en som utgir seg for å være moderat, men i virkeligheten er en innbitt hauk som eskalerer krigen rett inn på russisk territorium, og så videre. Tilsynelatende ser ikke europeiske land ut til å gå med på Washingtons presstaktikk mot Zelenskij for å eskalere krigen til tross for hans alvorlige forbehold med hensyn til Ukrainas militære beredskap.
Men på et parallelt spor er det også tegn til at Washington også revurderer sin tidligere avvisning av kinesisk mekling. David Ignatius ved Washington Post, som har planlagt skiftet, utstråler optimisme i sin siste spalte om at de 10 timer lange «intense møtene» spredte seg over 10.-11. mai i Wien mellom USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan og Kinas politbyråmedlem Wang Yi. Han mente at de «så faktisk ut til å skape et rammeverk for konstruktivt engasjement.»
Ignatius anslår at «noe felles rom ser ut til å ha dukket opp under de lange, detaljerte diskusjonene mellom Sullivan og Wang … De ser ut til å ha funnet et språk for supermaktsdiskusjoner, slik som det som en gang eksisterte mellom USA og både Russland og Kina, men som nå har gått tapt.»
På den annen side har Beijing satset på at Tyskland, Frankrike og Italia som prioriterer utvinnings- og vekstutsiktene til økonomiene sine og håper å styrke de økonomiske relasjonene med Kina for nettopp å styrke økonomien – og er derfor tilbøyelige til å føre en utenrikspolitikk som er forskjellig fra USAs relativt ekstreme politikk.
Faktisk kunngjorde Frankrikes president Emmanuel Macron fredag at det kinesiske konsernet XTC New Energy Materials vil opprette et joint venture med franske Orano innen batterisektoren i den nordfranske havnebyen Dunkerque med en forventet investering på 1,63 milliarder dollar. Satsingen forventes å skape rundt 1700 arbeidsplasser.
Når det er sagt, er Ignatius en innflytelsesrik spaltist med lang erfaring med å overføre det amerikanske etablissementets diplomatiske signaler. På sitt mest åpenbare nivå fremhever spalten hans i dag en stor grad av iver fra Biden-administrasjonens side til å engasjere seg med Kina angående Ukraina, noe som kan ha følger for forholdet mellom USA og Kina.
Biden-administrasjonen ser også ut til å ha håp om at den ved å engasjere seg med Kina kan skape forskjeller mellom Beijing og Moskva og drive en kile inn i den kinesisk-russiske alliansen. Ignatius hevder at Moskva så med «redsel» på Sullivan-Wang diskusjonene i Wien.
Biden-administrasjonens reviderte hypotese er at Kinas mål og prioriteringer i Ukraina-situasjonen i bunn og grunn er i strid med Kremls, og derfor er den smarte tingen å gjøre å forlate Washingtons direkte avvisning av Xi Jinpings fredsinitiativ mot Ukraina eller beklage Kinas støtte til Russland. I stedet vil man posisjonere USA som en samarbeidende samtalepartner om fredsskaping og dytte frem Beijing til å legge press på Moskva for å inngå kompromisser.
I bunn og grunn er antagelsen her at Russland fortsatt kan bli isolert på det geopolitiske sjakkbrettet.
Men det store spørsmålet gjenstår: Er Biden-administrasjonen i stand til å overvinne den innflytelsesrike opinionen i USA som også tilfeldigvis er i allianse med topptjenestemenn i Ukrainas maktkorridorer?
Ivo Daalder, tidligere amerikansk NATO-ambassadør (i Obama-administrasjonen) og for tiden president for det innflytelsesrike Chicago Council on Global Affairs, skrev en hardtslående kronikk i dag i Politico etter et besøk i Kiev at «Putins strategiske fiasko vil bare være komplett hvis Moskva forstår at Ukraina er permanent tapt – tapt fysisk, økonomisk, politisk og strategisk. Og å sikre at fiasko bør være det endelige målet – ikke bare for Ukraina, men også for Vesten.»
Hans tese er at det strategiske argumentet for å inkludere Ukraina i Vesten går til kjernen av den nåværende konflikten, og ethvert alternativ vil bare forlenge konflikten og utgjøre nye sikkerhetsutfordringer for det vestlige alliansesystemet. Nå, hvordan skal en slik integrasjon oppnås?
Daalder foreslår: «Selv uten en formell slutt på krigen, enn si ekte fred, må USA og andre NATO-land gjøre det klart at de er forpliktet til Ukrainas sikkerhet og at de vil utforske midlertidige ordninger – akkurat som de gjorde for Finland og Sverige – til det blir et fullverdig medlem.»
Mens medieoppmerksomheten er på begynnelsen av den såkalte motoffensiven fra Kiev, flytter stedet for Ukraina-konflikten seg til NATO-toppmøtet 11.-12. juli i Vilnius, Litauen, som er mindre enn to måneder fra nå, som Zelensky er invitert til.
Zelenskys nåværende Europaturné — han har vært i Finland og Nederland også de siste ukene — kan sees på som oppkjøringen til Vilnius-toppmøtet. Enkelt sagt har forspillet begynt. Det er ikke den ukrainske motoffensiven, dummen! Russland – og Kina – bør regne med noen ekle overraskelser.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
Biden can be charming. But Beijing should be wary of sequels
Fronte della Gioventù Comunista i Roma:
