oss 100 kroner!
Mot slutten av februar i fjor ble det plutselig nærmest obligatorisk å gjøre det motsatte av det som hadde tjent Norge vel siden 1959, nemlig at Norge ikke skal sende våpen til land i krig.
Norge sendte derfor IKKE våpen til Vietnams, Nicaraguas, Afghanistan, Iraks, Libya og Syrias forsvar mot USAs kriger. Norge har heller ikke sendt våpen til palestinernes forsvar mot Israel eller til Irans forsvar mot Irak på 1980-tallet. Finnes det tilstrekkelig gode grunner til å bryte med denne regelen bare fordi det denne gangen var Russland som brøt Folkeretten?
Den snuoperasjonen Rødt står i fare for å gjøre nå (og som Rødt gjorde noen dager seinere) bygger, slik jeg ser det, på en feilaktig oppfatning om at Russlands imperialisme kan sidestilles med USAs eller Vestens imperialisme, at de er to sider av samme sak. Som da Klassekampens Bjørgulv Braanen likestilte USAs angrep på Irak i 2003 med Russlands invasjon av Ukraina i fjor, noe som faller på sin egen urimelighet, da USAs angrep var helt uprovosert og rettet mot et land i en annen verdensdel, mens Russland invaderte et naboland hvis ledere siden 2014 hadde sagt at de fører krig mot Russland. Ukrainske myndigheter hadde også siden 2014 latt seg væpne av NATO til å føre denne krigen, sabotert Minsk-avtalene, indoktrinert sine barn til å hate russere osv. Fortjener dette regimet vår støtte?
Det er heller ikke Russland som har militærbaser over hele verden og et uttalt mål om å dominere verden, det er USA. Det å likestille Russlands imperialisme med USAs imperialisme er derfor feil.
Den norske/vestlige mentaliteten som går ut på at vi har lov til å blande oss inn i andre land, men ikke de hos oss, er roten til mye ondt. Den er også medvirkende til krigen i Ukraina. Der har naturligvis også Russland blandet seg inn. Men hva kom først, høna eller egget? Opprinnelig ønsket ikke Russland noe mer enn et nøytralt Ukraina. Men det ble umuliggjort av vestlig intervensjon i 2014.
Hva slags krig har vi i Ukraina? I dag er det lett å glemme at krigen begynte som en borgerkrig, som følge av statskuppet i 2014, også kalt revolusjon. Dette kuppet fikk snøballen til å rulle langt fortere mot en lenge varslet krig. Og ikke minst måten kuppet foregikk på, etter tre måneder som inkluderte gatekamper, okkupasjoner, ildspåsettelser og drap, samt det som antagelig var aller mest skjebnesvangert, at fremmede makter med USA i spissen betalte folk for å gjøre det.1 Dette så store deler av den ukrainske befolkningen på som forræderi. Særlig de på Krim og i Donbass. Det ødela siste rest av deres tro på at det var mulige å bevare Ukraina slik det hadde vært inntil da.
«En rekke bekreftelser om at Washington driver de voldelige protestene i Ukraina med våre skattepenger har kommet inn fra lesere. Washington har ingen penger til matkuponger eller til å hindre at folk blir kastet ut fra hjemmene sine, men rikelig med penger til å undergrave Ukraina (…) Jeg har ingen innvendinger mot at ukrainere protesterer mot regjeringskorrupsjon (…) Det jeg protesterer mot er mangelen på bevissthet fra demonstrantenes side om at ved å tillate seg å bli manipulert av Washington, presser de verden mot en farlig krig».2
Paul Craig Roberts skrev dette 17. februar 2014. Fem dager etterpå var kuppet et faktum, mens krigen i Ukraina startet få måneder seinere.
USAs støtte til kuppet foregikk til dels helt åpent. Som da senator John McCain 15. desember 2013 på en stor utendørs scene og til jubel fra demonstrantene i Kiev sa at han er med dem, «I am with you».3 Som da han samme helg spiste middag med opposisjonsledere, inkludert det ekstreme høyrepartiet Svoboda. Som da statssekretær Victoria Nuland delte ut småkaker til demonstrantene.4 Og som da Nuland under en tale sa at USA fra 1991 til 2013 hadde brukt mer enn 5 milliarder dollar på å støtte såkalt pro-demokratiske krefter i Ukraina.5 Oransjerevolusjonen (som jeg omtaler i første kapittel av boka Klassekampen ikke vil ta i, Krig, som bestilt?,6 utgitt i februar), i 2004, også støttet av Vesten, viste oss hva slags krefter det faktisk var.
«Mange av representantene har bakgrunn fra ytterste høyre og har vært med å etablere fascistiske og nazistiske organisasjoner»7 heter det i en NRK-artikkel av 6. mars 2014 om det nye regimet (tre presidenter/nasjonalforsamlinger siden 2014, samme utenrikspolitikk). Fortjente det å få vår hjelp? Det syntes norske myndigheter da som nå. «Jeg opplever det som en god og representativ regjering»,8 sa utenriksminister Børge Brende da, med full oppslutning fra Stortinget.
Ingen bør være forundret over at det ble krig i Ukraina med sånne folk i regjering. Men hvordan kunne norske politikere finne på å støtte så ytterliggående krefter, særlig på bakgrunn av at det på forhånd var kjent at statskuppet kunne føre til krig? Vel, svaret ligger snublende nært. For det var mer eller mindre de samme politikerne som bomba Libya vel to år tidligere. Norge har politikere som støtter væpna revolusjoner i andre land, men de vil ikke ha noen revolusjon mot seg sjøl.
Som det går fram av det som skjedde under Oransjerevolusjonen, fantes det en naturlig motstand mot en viss type ‘vestvendte’ politikere på Krim og i Donbass. Så det var ikke nødvendig for Russland å skape et opprør, som det ofte blir påstått. Dagsrevyen 24. februar 2014: «Den er ikke så stor demonstrasjonen i Donetsk, øst i Ukraina, og heller ikke særlig velorganisert. Men slike mindre demonstrasjoner dukker nå opp flere steder øst i landet. Og mange snakker om at de ønsker at landet deles». Det trekkes en sammenligning med den fredelige splittelsen av Tsjekkoslovakia. Slike demonstrasjoner førte til at rådhus og andre offentlige bygninger ble overtatt.
Snart ble allikevel både USA/NATO og Russland involvert. Og i løpet av mai satte det nye regimet inn flyvåpenet mot befolkningen i øst. Syrias Assad fikk mye kritikk for bruk av flyvåpen mot egen befolkning, men det skjedde først et år inn i krigen, mens ukrainske ledere gjorde det allerede etter to- tre måneder, UTEN å få kritikk fra norske/vestlige ledere. Fortjener dette regimet å få hjelp?
I løpet av 2022 innrømte både Porosjenko, Merkel og Hollande at de saboterte Minsk-avtalene. Fortjener virkelig dette regimet vår hjelp? «Vestens troverdighet ødelegges ytterligere ved at den virkelige intensjonen bak Minsk-avtalene nå er kjent», kommenterte kinesiske Asia Times.9
Regimet har også forbudt en rekke medier og politiske partier. VG meldte 3. februar 2021 (altså vel et år før Russlands invasjon) at Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj hadde stengt tre TV-kanaler i «et oppgjør med ubehagelige medier». Fortjener virkelig dette regimet vår hjelp?
NATOs opprustning av Ukraina fra 2014 var så stor at Ukraina hadde Europas sterkeste hær etter Russland på det tidspunktet Russland invaderte, og den hadde ellers de siste ukene før Russlands invasjon trappet opp krigføringen i Donbass til et nivå da Russland ikke lenger så noe annet alternativ enn å invadere (her sikter jeg til Russlands syn på saken, ikke mitt). «Extending Russia»,10 en mye omtalt rapport fra Rand Corporation, sa i 2019 at krigen var en belastning for Russland og anbefalte samtidig å trappe opp den militære støtten til Ukraina, noe som ble gjort.
USA-generalen Joseph Hilbert sa at Russland gjorde en stor feil, og det var at Russland ventet så lenge med å invadere. Det norske forsvarets Karen Anna Eggen sa for et par måneder siden at det er denne væpningen og treningen som er årsaken til at Ukraina har klart seg såpass godt mot Russland. Tyskland, Frankrike og Storbritannia ville IKKE ha klart det, sa hun.
Var Russlands invasjon lovlig? Neppe, sjøl om en del av Russlands påskudd var det samme som NATO brukte for å bombe Libya, ‘Responsibility to protect’. I Russlands tilfelle: ansvaret for å beskytte befolkningen i Donbass mot Kievs krigføring. Men her dreier det seg ikke om hva som er lovlig, men om realpolitikk, hva stormakter faktisk gjør når de føler seg truet. Enhver stormakt hadde gjort det samme gitt samme situasjon og USA hadde gjort det for flere år siden. USA/NATO har helt siden 1990-tallet ført en politikk de visste kunne føre til krig. Joe Biden sa det sjøl i 1997. Men da han ble president førte han samme politikk som sine forgjengere.
Mange ukrainere er likeglade til om de blir styrt fra Moskva eller Kiev, som blant annet Aftenposten og Klassekampen har fortalt. Over 8 millioner ukrainere har dessuten rømt landet. Det er helt sikkert flere grunner til det, blant annet det at mange ukrainere ikke vil risikere livet for et regime som har lovet fred, men ført krig, og som de ser på som fjernstyrt av USA. Hvor mange vet vi ikke. Men uvissheten er i seg sjøl noe som bør mane til forsiktighet. Og hvor viktig syns vanlige ukrainere det er å beholde Krim og Donbass, med befolkninger som etter alt å dømme heller vil være del av Russland (det gjelder i alle fall Krim)? Det vet vi heller ikke noe om.
Folk på venstresida pleide å snakke om behovet for en ny og mer rettferdig verdensorden, til fordel for utviklingslandene. Men når det først skjer en slik utvikling, som følge av krigen om Ukraina, står størsteparten av venstresida sammen med høyresida og USAs militær-industrielle kompleks, i et forsøk på å bevare den nåværende verdensordenen med USA som kongen på haugen.
Krigen i og om Ukraina er forferdelig. Men denne utviklingen mot en ny verdensorden er en av sidene ved den. Og fred mellom Saudi og Iran, som det ligger an til etter Kinas megling, kan føre til fred i Jemen og på sikt i Syria, samt at Russland også har vist interesse for Kinas forslag til fredsløsning når det gjelder Ukraina.
Hele verden ser nå at det er Kina som opptrer ansvarlig og konstruktivt i verdenssamfunnet, ikke USA/NATO/EU med Norge. Kinas vellykkede initiativer kan være en forsmak på den nye verdensordenen og er i så fall noe som venstresida bør slutte seg til, i stedet for å seigpine prosessen ved å forlenge krigen om Ukraina med ukrainere som slaktoffere. Kina sa at USA er sjefsbrannstifteren i Ukraina, mens et stort flertall av verdens land enten støtter Russland eller forholder seg nøytralt til krigen. Ja, mange fordømmer Russlands invasjon, men de fordømmer også provokasjonene som førte fram til invasjonen. Utviklingslandene, som har lidd mye under ‘vår’ imperialisme, forstår dette og Rødt bør lære av dem. For Rødt ønsker vel en mer rettferdig verdensorden?
Norge hadde ikke sendt så mye som en kruttlapp til Ukraina hvis ikke USA hadde forlangt det. Det at regjeringer og storting lar seg styre av USA er vi vant til. Men bør Rødt la seg styre av USA, til å støtte en krigføring som USA sjøl har et stort ansvar for og som etter alt å dømme er del av en større og enda farligere plan om å splitte opp Russland? Hva gjør Rødt hvis USA plutselig bestemmer seg for å avslutte våpenstøtten? Da vil den norske regjeringen også avslutte sin støtte, vil Rødt fortsatt kreve at Norge skal sende våpen til Ukraina? Jfr hvor brått og uventet USA trakk seg ut av Afghanistan i 2021, uten å varsle allierte.
Da NATO på 90-tallet bidro til å splitte Jugoslavia i seks fryktet russerne at det samme ville skje med Russland. Nå vet de at ledende krefter i Vesten og Ukraina ønsker å bruke krigen til å splitte opp Russland. Det betyr at Russland vil kjempe til siste slutt, om nødvendig. Og det betyr at hele verden, også Norge, kan bli dratt inn i krigen på en helt annen måte. I verste fall atomkrig. Fortjener totalt uskyldige mennesker over hele verden det?
En fredsavtale vil medføre at Ukraina taper territorium, ja. Så det er ingen ideell løsning. Men i et større, globalt perspektiv, er løsningen bedre enn alternativene. Kiev-regimet sløste dessverre bort mulighetene til å beholde Donbass da det saboterte Minsk-avtalene.
Fortjener dette regimet vår støtte? Jeg roper et rungende NEI. USA/NATO/EUs forsøk på å dominere verden på bekostning av fattigere og mer folkerike land fortjener heller ikke hjelp. Men det ukrainske folket fortjener hjelp, humanitær hjelp.
Til slutt: under et debattmøte på Voss 13. april var Terje Kolbotn, som er vara for Rødt på Stortinget, og jeg innledere. Kolbotn fortalte da at det var et sterkt møte med demonstrerende ukrainere utenfor Stortinget som fikk ham til å skifte mening. Hvis han isteden hadde møtt øst-ukrainere som siden 2014 har blitt bombet av Poroshenko/Zelensky, kunne han altså ha endt opp med motsatt syn på krigen.
Personlig har jeg fått mange meldinger fra frustrerte nordmenn med slekt eller venner i Donbass. Som denne fra mars 2022:
«Bror til kona mi bor ved Lughansk … nazistene og myndighetene har slaktet folk der i 8 år… omtrent som på slakteriet … de stenger vann, Internett, strøm og umulig å få medisiner … det har vært et helvete på jord der siden 2014. Drittsekkene brenner kornet til russisk-ættede mennesker og stjeler alt de kommer over… jeg vet mye om dette… men med fakta fra broren… ingen medier eller andre (…) Jeg forsvarer ikke krigen, men jeg tror ikke det var mulig å unngå den».
Jeg har ikke vært i Donbass og kan derfor ikke stå inne for disse ordene. Men norske medier har også, noen få ganger, rapportert om lignende. Slike erfaringer viser uansett at det finnes gode grunner til å ha et annet syn på krigen enn det som er ‘lovlig’ i USA/NATO/EUs Norge. Og gode grunner til å kreve umiddelbare fredsforhandlinger.
________________________________
1. Dokumentert av Klassekampen sjøl i 2015, men tilsynelatende glemt i 2023: https://klassekampen.no/utgave/2015-02-21/slik-ble-janukovitsj-styrtet
3. https://www.youtube.com/watch?v=93eyhO8VTdg&t=5s
4. https://www.youtube.com/watch?v=Ztt72mpTPXA
5. https://www.youtube.com/watch?v=rPVs5VuI8XI
6. https://falkenforlag.no/Krig-som-bestilt-p533126936
7. https://www.nrk.no/urix/disse-far-penger-av-norge-1.11587709
8. https://www.nrk.no/urix/norge-vil-stotte-ukraina-okonomisk-1.11586969
