Kina forbereder seg til krig. Norge har allerede tapt.

0

Av Vladimir Petrovitsj Fedorov.

Vladimir Petrovitsj Fedorov.

I kjølvannet av Frankrikes president Macrons besøk til Kina har flere vestlige medier fordømt hans tilsynelatende skiftende holdning ovenfor Kina og kritiske kommentarer mot USAs kvelertak på den europeiske økonomien. Ønsket om en selvstendig, uavhengig politikk vekker sinne hos de som av uforklarlige grunner betegner seg selv som demokratiforkjempere. Presset blir uforståelig gitt at det går mot demokratiets prinsipper å dømme et land for å ville peile ut en egen retning og påtvinge den et politisk kurs utenfra. Det å undergrave et lands suverenitet er per definisjon antidemokratisk.

Så da er det jo klart at når Kina undergraver Taiwans uavhengighet er det bevis på at Kina er et diktatur og må bekjempes? Problemet med denne påstanden er at ingen vestlig land, ikke Norge, ikke Frankrike, ikke engang USA, anerkjenner Taiwan som et egen stat. Den amerikanske politikken om Ett-Kina ble først uttalt i Shanghai-kommunikeet i 1972:

«USA anerkjenner at kinesere på begge sider av Taiwan-stredet opprettholder at det bare er én Kina og at Taiwan er en del av Kina. USA utfordrer ikke denne posisjonen. […] Vi anerkjenner ikke Taiwans uavhengighet.»

Denne teksten er fremdeles å finne på USAs utenriksdepartementets offisielle sider. Faktum er at Taiwan er anerkjent som en del av Kina av alle unntatt 12 land, og sannsynligheten er høy for at du som leser aldri har hørt om mesteparten av disse. Dog internasjonal lov i Vestlig øyemed er noe som brytes kun når ikke-vestlige land gjør det, dermed ser USA og deres allierte seg nødt til å fostre separatistisk holdning og forsyne Taiwan med våpen selv om de offentlig anerkjenner øya som en del av Kina. En ekvivalent til dette ville være om Kina eller Russland forsynte delstaten Texas, som allerede har en solid prosentandel av befolkningen ivrig på å løsrive seg fra resten av USA med med våpen og kringkastet verdensdekkende pressedekning som insinuerte at Texas per dags dato allerede var en de facto egen politisk entitet. Hvor godt hadde Amerika og Vesten godtatt det?

Enda mer absurd vil det være å forestille seg russiske politikere av rangen ekvivalent til statssekretær for europeiske og eurasiske saker i USAs utenriksdepartement Victoria Nuland, delte ut kaker i Austin, Texas etter å ha arrangert gigantiske demonstrasjoner mot den sittende regjeringen. Lite trolig at noen i Norge ville sett på begivenhetene som en demokratiserende prosess, snarere et forsøk av utenlandske aktører å snappe opp et stykke jord for egne, antagelig også militære, formål. Så hvorfor godtok vestens befolkning det uten spørsmål da Viktoria Nuland delte ut kaker i Ukrainas hovedstad Kiev?

Man skal ikke lete lengre enn Ukraina-konflikten for å avdekke denne dobbeltmoralske tilnærmingen til det som i Norge ofte betegnes som «folkeretten». Både da Krim-halvøya, som gjennomførte folkeavstemning i 2014, og folkerepublikkene Donetsk og Luhansk, som etter flere års bombing av sivile mål i regi av Ukrainas kuppregjering valgte å løsrive seg, ble møtt med en latterliggjørende avvisning i medierommet i Vesten. Men folkeavstemningene var gjennomført, i motsetning til Kosovos uavhengighet, som bare «ble til» etter at NATOs invasjon av landet, gjennomført stikk i strid med artikkel 1 av alliansens eget stiftelsestraktat som lyder som følger:

«Partene forplikter seg, som fastsatt i De forente nasjoners pakt, å løse enhver internasjonal tvist de måtte være involvert i ved fredelige midler på en slik måte at den internasjonale freden, sikkerheten og rettferdigheten ikke blir truet, og å avstå fra trusselen eller bruk av makt i internasjonale relasjoner på en måte som er uforenlig med formålene til De forente nasjoner.»

Ukrainas senere regjering, som kom til makten etter et voldelig statskupp hvor den demokratisk valgte presidenten Janukovitsj ble styrtet, ble satt sammen på ordre av Victoria Nuland, statssekretær for europeiske og eurasiske saker i USAs utenriksdepartement. En avlyttet telefonsamtale avslørte hvem og hvorfor hun valgte til å sitte i regjeringen. Ingenting skriker vel «demokrati» mer enn en regjering dannet på ordre fra en oversjøisk makt etter et blodig statskupp finansiert og gjennomført av nettopp denne fremmedmakten, eller?

Om man anser USAs nåværende utenrikspolitikk som en pekepinn, spesielt i lys av ovenfor nevnte tilfeller av åpenbare statskupp og bruk av økonomiske sanksjoner som våpen, hvilke i følge ORB International, en britisk meningsmålingsorganisasjon, har ført til mellom 350.000 og 500.000 døde barn over en periode på 5 år kun i Irak, er det ikke til å tvile at USAs regjering som den ubestridte krenkeren av internasjonal lov og folkerett i verden i dag vil sky ingen midler for å klamre seg til makten på både på hjemmebanen og på verdensscenen. Rent objektivt er det ingen såkalt «regime», ingen diktator eller fiendtlig aktør som forårsaker så mye lidelse rundt om i verden som Norges nærmeste støttespiller.

Så hvorfor skal man da stille spørsmål når et land ønsker å ta avstand fra et slikt internasjonal praksis og velge å gå sin egen vei? Det er uklart hva som ble sagt mellom Macron og Xi Jinping under ledernes private samtaler. Klart er det at USAs rolle som verdens største økonomi henger i et tynt tråd. Hovedårsaken til USAs eventyrlige økonomiske suksess er dollarens status som reservevaluta over hele verden. En ordning som ble til da USA inngikk en avtale med Saudi-Arabia i 1974. I henhold til denne avtalen ble Saudi-Arabia enige om å prise sin oljeeksport kun i US-dollar, noe som har resultert i at alle verdens land har måttet hamstre dollar reserver for å kunne handle olje. En ordning som nå har begynt å rakne i og med at flere og flere land handler seg imellom i lokal valuta, noe som BRICS+ landende har gjort til en hjertesak. En av de siste spikrene i kisten til USAs dollar-hegemoni er i ferd med å bli naglet ned da Saudi Arabia nå øyner muligheten til å bli medlem i BRICS, og har ved flere anledninger demonstrert at landet ikke er Amerikas vasall-stat, blant annet ved å senke oljeproduksjonen da USA nå opplever en energikrise og er nødt til å tømme landets strategiske oljereserver, som ikke har vært så langt nede siden 1980-tallet.

USAs innstilling til EU oppsummeres på et offentlig nivå i den nå beryktede telefonen mellom Victoria Nuland og Geoffrey Pyatt, daværende ambassadør til Ukraina, hvor på spørsmålet om hva EU kommer til å mene om hvilken politiker som blir satt inn i regjeringen svarte Nuland «F*ck the EU».  Forestillingen om at USA har Europas beste på hjertet har for lengst blitt avkreftet, om det er avlytting av politiske beslutningstakere eller angrep på sine alliertes infrastruktur, kan du være helt sikker på at Onkel Sam vil gjøre det han kan for å holde hodet over vannet, om det så er på bekostning av sine «partnere». Kanskje gjorde Kinas leder det klart for Macron at landet i virkeligheten står foran et veiskille: å synke med $kuta eller å inngå et gjensidig gagnlig samarbeid med resten av det euroasiatiske kontinent.

Norge følger USA i alt, også i gjennomførelse av regimeskifter verden over som, i følge den britiske statskanalen BBC instrueres ved ingen ringere arrangement enn Oslo Freedom Forum. Også i den dobbeltsidige tilnærmingen til Kina som i det norske medierommet blir omtalt som diktatorisk og en trussel mot «demokratiske verdier», og på den andre med uttalelser fra Jonas Gahr Støre om at verden ser frem til kinesisk lederskap. Enda før Xi Jinping kom til makten ble fredelige demonstranter i da politisk-ukorrekte gule t-skjorter på særdeles demokratisk vis eskortert bort fra Stortingsplassen før den daværende overhodet for kommunistpartiet Jiang Zemins besøk.

Der hvor Norge har tapt, i tillegg til sin egen selvråderett, er mediedekningen. Landet har adoptert en ensidig og ensporet retning hvor det å debattere for andre syn enn det dominerende USA-positive narrativet blir oppfattet som heresi og forfulgt fra både mediene og politikere. Undertegnedes svar på poster til hovedmedienes reportasjer og innslag om Ukraina-, og Kinakonflikten med faktuell gjennomgang av situasjonen har aldri blitt godtatt av innholdsansvarlige redaktører, som angiveligvis vil verge seg mot stormen av kritikk som vil blusse opp dersom et motstående synspunkt ble lagt frem, uavhengig om hvor faktuelt og objektiv den skulle være. Situasjonen minner om de tilstandene som rådet i Tyskland under ledelsen til en hvis østerriker, hvor enhver kritikk mot det rådende partiets linje skapte voldsomme undertrykkelser.

Historien vil ubønnhørlig sette alt på plass, slik den alltid gjør – men hvorfor er det så ufattelig vanskelig å lære av historien? De som på død og liv hevder at USA forsvarer den frie verden og er selve bærebjelken for demokratiet slik vi kjenner den holder for både øyne og ører i deres tvihold av  troen. Da president Biden tok til orde etter USAs tilbaketrekning fra Afghanistan oppsumerte han mangelen på lovede endringer i landets levestandard slik «vårt oppdrag i Afghanistan var aldri ment å være nasjonbyggende. Det var aldri ment å skape en forent, sentralisert demokrati». Men var ikke nettopp det som var oppgitt som grunnen til invasjonen? Listen over land det er dokumentert at USA har vært involvert i regimeskifter som kan beskrives som kupp er lang og bred, noen av disse er Iran (1953), Guatemala (1954), Kongo (1960), Den dominikanske republikk (1961), Sør-Vietnam (1963), Brasil (1964), Chile (1973), Argentina (1976), Afghanistan (1979), Grenada (1983), Panama (1989), Haiti (1991), Irak (2003), Honduras (2009), Libya (2011) og Egypt (2013). Det er verdt å merke seg at denne listen ikke er omfattende. Flere av disse landene var, for å bruke et kolonialistisk begrep, like «sivilisert» som deres daværende vestlige motparter. Deres synder var at de på et eller annet vis visste vilje til å motsi seg politiske retninger påtvunget dem fra vesten. Svaret lot ikke vente på seg.

Det vil ikke la seg vente i Taiwans tilfelle heller. Et notat av lederen for det amerikanske luftmobilitetskommandoen, Mike Minihan, forutsier krig med Kina innen 2025. «Mulighetens vindu» refererer til en begrenset tidsperiode hvor en handling eller et initiativ kan ha størst innvirkning eller effekt. Når det gjelder forholdet mellom USA og Kina, har mange kommentatorer hevdet at USA har en «mulighetens vindu» for å påvirke Kinas vekst og utvikling som fort lukker seg, spesielt i lys av Kinas økende økonomiske og politiske innflytelse på verdensscenen. Med Stokholm-syndromaktig assistanse fra deres allierte blant den europeiske eliten, som på bekostning av sin egen befolknings velferd danser etter USAs pipe, prøver den amerikanske regjeringen nå å skape en allianse mot den voksende Kina. Ifølge Bloomberg har planlegging for beredskap i tilfelle en mulig angrep på Taiwan har blitt trappet opp i USAs innerste kretser etter Russlands invasjon av Ukraina. På det ekstreme enden av spekteret argumenterer noen for at USA skal gjøre det klart for Kina at de vil ødelegge Taiwan Semiconductor Manufacturing kompaniets anlegg hvis øya ble okkupert i et forsøk på å avskrekke militær handling eller til syvende sist frata Beijing produksjonsanleggene. Et slikt scenario med brent-jord-strategi ble diskutert i en artikkel skrevet av to akademikere som ble publisert i november 2021-utgaven av US Army War College Quarterly. Det er også lagt planer om å ødelegge øyas infrastruktur for å frata kineserne muligheten til å bruke porter og flyplasser. I hvilken verden er denne strategien til Taiwans beste?

Til tross for mediedekningen er ikke Taiwans befolkning for eskalering av konflikten med fastlandet, noe det siste valget, hvor regjeringspartiet tapte, vitner om. En taiwansk sikkerhetssjef forteller mest mulig nøytralt at det finnes enklere måter å kvele forsyningskjedene til verdens viktigste brikkeprodusent enn å bombe fabrikkene deres på. Men om det finnes noen som vil lytte er en annen sak. Alt i alt handler ikke Taiwan om å beskytte demokratiet; det handler om å skade Kina, slik som Ukraina handlet om å skade Russland. I disse skiftende tider befinner verden igjen seg i en ny kald krig. Forhåpentligvis vil vi unngå en ny varm krig, til tross for at det er våre allierte som er på feil side av historien. For det er verdt å huske at de som vant de to siste verdenskriger er de som var alliert med Russland, noe Norge per dags dato ikke er.

https://www.state.gov/u-s-relations-with-taiwan/

Hong Kong protests: Activists received training from Oslo Freedom Forum

YouTube player

https://www.bloomberg.com/news/articles/2022-10-07/taiwan-tensions-spark-new-round-of-us-war-gaming-on-risk-to-tsmc

https://gizmodo.com/chips-semiconductors-china-taiwan-intel-1849648501

Forrige artikkelVenstresidas generalfeil (refusert av Klassekampen)
Neste artikkel«Det er kanskje ikke i noens interesse å avsløre mer»