oss 100 kroner!
Under de to EU-kampene i 1972 og 1994, ble Norge ofte kalt annerledeslandet. Vi, som eneste søkende nasjon, avviste «tilbudet» om medlemsskap. Det var folkeavstemning om medlemskap. To ganger – og med samme resultat.
Av Jon Nordmo.
Stempelet «Annerledeslandet», bar mange av oss med stolthet. Ja vi var annerledes. Vi ville ikke la oss diktere av ivrige politikere og deres støttespillere i media.
Nå, i forbindelse med krigen i Ukraina er vi igjen blitt Annerledeslandet. Men denne gangen er det, i hvert fall fra min side, ikke antydning til stolthet i å bære navnelappen. Tvert imot, det er pinlig.
Overalt i kontinentene Asia, Afrika, Sør Amerika er det kraftfulle stemmer som mener at krigen i Ukraina MÅ slutte. Blodsutgydelsene MÅ opphøre. Freds samtaler må komme i gang. Blant dem store mektige nasjoner. Brasils president, Indias president, Sør Afrikas president, Kinas president…
I USA mener 25% av Kongressrepresentantene fra det republikanske partiet at det nå må bli fredssamtaler. Og begge de mest populære presidentkandidatene støtter kravet! Media er sterkt delt i synet på krigen. Noen for ytterligere eskalering, noen for fredssamtaler.
I Europa er partier og krefter både på høyre og venstre siden imot krigen. Die Linke i Tyskland går åpent ut og leder an i store demonstrasjoner for fred. I Østerrike marsjerte samtlige representanter for Frihetspartiet (16% oppslutning ved valget) demonstrativt ut av stortingssalen da Zelensky skulle holde en av sine mange livestreamede appeller om behovet for enda mer våpen. Før de forlot salen satte hver og en opp en stor plakat på sin plass hvor det sto skrevet at de var for fred.
Store demonstrasjoner blir avholdt i by etter by, i land etter land. Der er det unisone kravet: Nei til våpen! Fredssamtaler nå!
Men i Norge?
Nei vi er Annerledeslandet.
Partiene? Fra Rødt til Fremskrittspartiet er det 100% oppslutning om Stoltenbergs fantastiske logiske kortslutning: «Mer våpen. Mere krig. Det er veien til fred!!!»
(Kanskje noe han lærte av Nobels Fredsprisvinneren Obama? Det var jo et av hans hovedpoeng i takketalen for prisen)
Media? Fra Klassekampen til Morgenbladet. Alle ivrer for mere våpen. Mere krig. Og sensurerer effektiv stort sett alle innlegg som kan nyansere synet. (Bortsett selvsagt for noen enkelte hist og pist, noe som mere tjener som alibi for at «alle» slipper til)
Nei, mange ganger skulle jeg ønske at vi hadde politikere med en annen forståelse (ryggrad?).
For å illustrere poenget avslutter jeg med Clare Daley, parlamentsrepresentant fra Irland. Hennes innlegg viser oss at det finnes en annen verden utenfor vårt Annerledesland.
«Vi har akkurat hatt 20 års jubileet for Irak-krigen, en krig hvor over en million mennesker døde, og hvor mennesker fremdeles i dag lider av effektene av utarmet uran. En krig hvor ingen har måttet stå til regnskap for at et ble land revet i stykker og en hel region senket ned i kaos.
Vi har et ansvar for å se tilbake og spørre: Hvordan i all verden skjedde dette?
Det skjedde fordi de med makten fortalte oss igjen og igjen ting som de visste ikke samsvarte med virkeligheten.
Det skjedde fordi en samlet underdanig massemedia sviktet sin oppgave å stille spørsmål og istedenfor gjentok makthavernes løgner dag etter dag. Hisset til krig. En aggresjonskrig kledd ut som og pyntet som en krig for demokrati mot diktatur.
Så nå, når et nytt land blir revet i stykker, en ny region forvandles til kaos, i denne unike farlige situasjonen i verdens historie, ser vi de samme folkene igjen, higende etter blod, ikke deres eget selvsagt. Mens de setter seg godt til rette i sitt moralske elfenbenstårn, og fordømmer fred som ettergivenhet, og brøler at den eneste farbare veien er ytterligere eskalering.
Man må virkelig stille seg spørsmålet: Hvorfor i Guds navn skal vi tro på disse løgnerne denne gangen?
Vi trenger fred og vi trenger det nå.»
