oss 100 kroner!
«Et samfunn vokser seg stort når gamle menn planter trær hvis skygge de vet at de aldri skal sitte i.»
~ Gresk ordtak
Av Caitlin Johnstone, 3. mars, 2023
Den heroiske varsleren og fredsaktivisten Daniel Ellsberg er døende.
I et åpent brev til sine venner og støttespillere, kunngjorde Ellsberg at han for to uker siden fikk vite at han har inoperabel kreft i bukspyttkjertelen, med en prognose på tre til seks måneder. Brevet er vakkert og inspirerende, men det er også like hjerteskjærende som noe du noensinne vil lese, hovedsakelig fordi Ellsberg gjør det klinkende klart at han har ekstremt presserende bekymringer for verden han snart vil etterlate seg.
«Mens jeg skriver, pågår ‘modernisering’ av atomvåpen i alle de ni statene som besitter dem (USA mest av alt),» skriver Ellsberg. «Russland kommer med uhyrlige trusler om å starte atomkrig for å opprettholde sin kontroll over Krim og Donbass, som dusinvis av like illegitime trusler om førstebruk, som den amerikanske regjeringen har kommet med tidligere, for å opprettholde sin militære tilstedeværelse i Sør-Korea, Taiwan, Sør-Vietnam, og (med medvirkning fra alle medlemsland som da var i NATO) Vest-Berlin. Den nåværende risikoen for atomkrig, over Ukraina, er så stor som verden noensinne har sett.»
Ellsberg skriver om den «nesten totale, vitenskapelige enigheten» om at en atomkrig mellom USA og Russland, vil føre til en atomvinter som avslutter det meste av livet på jorden, og sørger over at denne forståelsen ikke har hatt noen betydning for oppførselen til verdens største atommakter.
«Det er selvfølgelig mye mer å si om Ukraina og atompolitikken, og dere vil høre fra meg så lenge jeg er her», skriver han.
Men Ellsberg vil ikke være her lenge. Personlig synes jeg dette er et veldig smertelig tap, av grunner som går mye lenger enn en manns død.
Med sine 91 år, er det helt urimelig av meg å være bitter over Daniel Ellsbergs exit fra denne scenen, på dette tidspunktet. Mannen er ingen ungfole, og han har gjort mer godt med ett liv, enn tusenvis av oss mindre sjeler til sammen. Likevel tar jeg meg selv i å protestere: «Hvorfor nå? Pokker, hvorfor nå?»
Akkurat når trusselen om atomkrig er, som Ellsberg sier, «så stor som verden noensinne har sett», mister vi det som sannsynligvis er den mest berømte og innflytelsesrike stemmen dedikert til å motsette seg galskapen til regjeringer som lagrer dommedagsvåpen, og vifter dem mot hverandre på måter som setter oss alle i fare. Akkurat i det øyeblikket det er mer behov for en mektig antikrigsbevegelse enn på noe tidspunkt i menneskehetens historie, mister vi en av de største fredsaktivistene som noen gang har levd.
Ellsberg er bare den siste stemmen vi mister på denne fronten, akkurat da vi trengte dem mest. Stephen Cohen, den anerkjente forskeren og eksperten på forholdet mellom USA og Russland, døde av kreft i 2020, etter å ha brukt sine siste år på å advare innstendig om de farlige eskaleringene Vesten førte mot Moskva. Consortium News grunnlegger Robert Parry døde i 2018, også av kreft, og også etter å ha brukt år på å advare om det farlige farvannet som vestlig maktspill med Russland dro verden inn i.
(Kreft kan forresten dra pokker i vold.)
Og med hvert nytt tap finner jeg den samme innvendingen som kommer opp: «Hvorfor nå? Faen, hvorfor nå?»
Og selvfølgelig, når jeg roer meg ned og blir virkelig ærlig med meg selv, vet jeg at kilden til min krangel med virkeligheten ikke er en innvending mot det faktum at alle har sin tid og at noen ganger får eldre menn kreft. Nei, når jeg virkelig er ærlig med meg selv, vet jeg at den virkelige kilden til min innvending, er at jeg vet at disse tapene betyr en økning i mitt eget ansvar. Fordi hver gang vi taper en gigant i kampen mot imperial utslettelse av oss alle, betyr det at resten av oss må trappe opp og kjempe så mye hardere.
Til syvende og sist er ikke krangelen min med døden, eller med kreft, eller med Daniel Ellsberg, Stephen Cohen eller Bob Parry. Min krangel, når jeg er veldig ærlig med meg selv, er med min egen frykt for å fortsette å kjempe denne kampen uten de titanene ved min side.
Men det er virkeligheten. Tapet av våre antikrigshelter gir oss ikke luksusen av å kollapse i sorg og nederlag, fordi det betyr at de av oss som er igjen her, alle må stå opp og fylle noen veldig store sko. Tapet av Ellsberg, Cohen og Parry i denne verden, betyr ingenting annet enn behovet for flere som Ellsberg, Cohen og Parry. Det er ingen som kan fylle de gigantiske skoene, utenom oss.
Takk for din tjeneste, Daniel Ellsberg. Du er en vakker og modig sjel som har levd et vakkert og modig liv. Måtte dine gjenværende dager være dine beste og lyseste. Gå i fred og vit at vi vil fortsette kampen.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Caitlin Johnstone:
We’re Losing Our Anti-War Heroes Right When We Need Them Most
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad
