oss 100 kroner!
Av John Masko, 2. mars, 2023
Når februar blir til mars, holder finansverdenen pusten i vente på en av sine mest tvilsomme årlige tradisjoner: The Larry Fink Annual Letter to CEOs. Siden 2012, da BlackRock-sjefen skrev sitt første brev til direktørene, har anledningen kommet til å symbolisere den voksende trusselen både mot aksjonærkapitalismen og det amerikanske demokratiet som utgjøres av investeringshusenes korstog for å tvinge prinsippene om ESG, eller «miljømessig, sosial og styringsmessig» investering, ned i halsen på selskaper, investorer og offentligheten.
ESG gikk først inn i investerings- og bankstrømmen som en overlevelsesstrategi. I 2009 hadde BlackRock kjøpt Barclays Global Investors Ltd, noe som gjorde det til det største investeringsselskapet i verden, med nesten 3 billioner dollar i forvaltningskapital (AUM), en sum større enn den totale omsetningen til den amerikanske føderale statskassen. Politisk sett kunne BlackRocks fremvekst som en investeringssupermakt neppe ha kommet på et verre tidspunkt. Midt i vrakgodset fra finanskrisen i 2008, og det påfølgende spetakkelet fra «Occupy Wall Street»-bevegelsen, var den offentlige mistanken mot store banker og foretak på et rekordhøyt nivå. Spesielt finans ble et moralspill: finansinstitusjoner var de grådige skurkene, mens politikerne spilte de heroiske samfunnsforkjemperne som tøylet dem. For BlackRock virket sjansene til å fortsette å vokse fritt i et slikt fiendtlig politisk klima, fjerne.
Men BlackRocks ledere hadde en åpenbaring, en som ville gjenta seg blant andre ledere, hos flere av konkurrentene, tidlig på 2010-tallet. Hva om store innvesteringshus kunne skifte ham og framstille seg som så uangripelig dydige og samfunnsinnstilte, at deres dyd utklasser selv deres regulatorer? En slik strategi ville være revolusjonerende. Ikke bare ville innvesteringshusene ha en kilometer bred vei til ubegrenset vekst; de kan til og med, hvis det spilles fornuftig, gi selskapene selv en kvasi-regjeringsmakt.
Les også: Den falske etikken til ESG
ESG-prinsippene som lå til grunn for denne strategien var allerede skrevet. FN-rapporten «Who Cares Wins« fra 2004, som introduserte prinsippene for ESG til et verdensomspennende publikum, foreslo at investorer ville oppnå høyere langsiktig fortjeneste hvis de la mer vekt på miljømessige og sosiale fremskritt. Den lille skriften var at oppgaven med å definere disse umulig brede kategoriene («miljømessig» eller «sosial») ville bli overlatt til internasjonale institusjoner. I henhold til disse institusjonenes prioriteringer vil «miljø» for det meste handle om å ta i bruk mål for reduksjon av CO2 utslipp, mens «sosialt» vil bety alt relatert til FNs uttalte sosiale mål som kjønnsparitet, rasemessig rettferdighet og fattigdomsreduksjon. Med andre ord, helt fra begynnelsen var målet med ESG å harmonisere prioriteringene til politiske eliter med bedriftsledere. Denne tilnærmingen var ikke noe nytt i Europa, der Klaus Schwab og hans World Economic Forum (WEF) lenge hadde visket ut grensene mellom næringsliv og regjering. Men i USA, der WEF-etoset ikke hadde slått rot og aksjonæren forble konge, var dette noe radikalt nytt.
Da FN inviterte globale finansinstitusjoner til å signere prinsippene for ansvarlige investeringer (PRI) i 2007, var de totale globale eiendelene forvaltet av ESG-tenkende investeringsselskap rundt 10 billioner dollar. Innen 2020, bare 13 år senere, har det vokst til mer enn $ 30 billioner over hele verden og mer enn $ 17 billioner i USA. Nye private equity-selskaper og investeringsselskaper, viet utelukkende til ESG, som Al Gores Generation Investment, dukket opp hvert år, og de fleste store amerikanske investeringsselskaper begynte å tilby aksjefond med ESG-mandat, noe som førte til at Bloomberg i 2021 projiserte 53 billioner dollar investert i ESG innen 2025.
Etter hvert som ESG-agendaen grep om seg, fant den enkelte investor seg i økende grad skjøvet til side. Riktignok lå røttene til dette skiftet fra begynnelsen av åttitallet, da føderale proxy-stemmeregler ble endret for å tillate fondsforvaltere som BlackRock å stemme på vegne av sine kunder. Ideen var god på den tiden, ved at den anerkjente at få individuelle investorer har tid til å delta på aksjonærmøter eller mulighet til å gjøre sine synspunkter kjent for selskapets ledelse. Men det ga stor makt til investeringsselskaper, riktignok under forståelse av at de ville stemme på vegne av sine kunder for bare ett formål: maksimering av fortjeneste og aksjonæravkastning. Det var imidlertid bare et spørsmål om tid før denne makten ble utnyttet.
Les også: Sannheten om økofascisme
Den tiden kom på 2010-tallet, da investeringsselskaper i stedet begynte å stemme i tråd med ESG-agendaen. Bedriftsledere som motsatte seg dette, ble enten raskt tvunget til å se dens iboende visdom, overstyrt eller uten jobb.
I 2020 stemte BlackRock på 16.200 aksjonærmøter, om 153.000 selskapsforslag. Ofte var disse stemmene mot selskapets ledelse. I henhold til selskapets egen årsrapport for investeringsforvaltning: «I 2020 identifiserte vi 244 selskaper som ikke gjorde tilstrekkelige fremskritt med å jobbe inn klimarisiko i sine forretningsmodeller eller rapportering. Av disse selskapene stemte vi mot 53, eller 22%. Vi har satt de resterende 191 selskapene «på varsel». De som ikke gjør vesentlige fremskritt, risikerer avstemninger mot ledelsen i 2021.»
I den samme rapporten skrøt BlackRock av å ha stemt mot ledelsen mer enn 1.500 ganger for «utilstrekkelig mangfold» i selskapsledelsen. Denne intervensjonistiske tilnærmingen var neppe begrenset til BlackRock. Bare i State Street Global Advisors stemte fullmektiger i 2017 mot gjenvalg av styremedlemmer i 400 selskaper som de mente hadde gjort en utilstrekkelig innsats for å utnevne kvinnelige styremedlemmer.
Men for store investorer som BlackRock forble det å delta på aksjonærmøter en ganske ineffektiv metode for å tvinge bedriftsledere til å akseptere de gode nyhetene om ESG. I 2012 hadde Larry Fink allerede oppdaget en langt bedre metode: den kongelige proklamasjonen.
Finks første brev inneholdt avslørende tegn på revolusjonen som skulle komme, spesielt i 2015, da han refset forvaltere for å returnere for mye penger til sine investorer i utbytte og tilbakekjøp. Så, i sitt brev fra 2018, gikk han et skritt videre og tok til orde for at administrerende direktører skulle gå bort fra tradisjonell aksjonærkapitalisme og for ESG, ved å omfavne ideen om «stakeholders», interessenter. Med hans ord: «Selskaper må være til nytte for alle sine interessenter, inkludert aksjonærer, ansatte, kunder og samfunnene de opererer i.» Han skrev: «Hvert selskap må ikke bare levere økonomiske resultater, men også vise hvordan det bidrar positivt til samfunnet.» La meg oversette: På vegne av millioner av aksjonærer jeg aldri har møtt, erklærer jeg at de ikke lenger virkelig eier selskapene de har investert i. Det gjør samfunnet.
Som Vivek Ramaswamy overbevisende argumenterer for i sin bok Woke, Inc., marginaliserer denne finten med å utvide bassenget av «interessenter» utover aksjonærene, aksjonærene selv og løfter lederen. Ved å gjøre selskaper ansvarlige overfor alle, gjør talsmenn for stakeholder-kapitalisme dem ikke ansvarlige overfor noen.
Thomas Fazi: Slik tok Davos-eliten tilbake kontrollen
I sitt brev fra 2020, med den beskjedne undertittelen «A Fundamental Reshaping of Finance», bestemte Fink at alle amerikanske selskaper må redesigne sine virksomheter for å tilpasse seg målene i Paris-avtalen fra 2015 om klimaendringer, med den underforståtte trusselen om aksjonæraktivisme eller til og med de-innvestering hvis de ikke klarte å gjøre det. Til dette formål erklærte han at alle porteføljeselskaper deretter måtte definere klimarisiko som investeringsrisiko i sine økonomiske analyser, et tiltak som er utformet for å gjøre det vanskeligere for selskaper som driver tungindustri eller produksjon eller bruk av fossilt brensel, og sannsynligvis skyve dem inn i renere virksomheter. Videre, siden de nærmeste klimarisikoene for mange bedrifter er statlige klimareguleringer, snarere enn de faktiske effektene av klimaendringer, er dette en tynt forkledd metode for å tvinge selskaper til å overholde internasjonale klimaavtaler.
For det andre fastsatte Fink at selskaper må offentliggjøre sin klimarisiko til investorer ved hjelp av regnskapsmetoder opprettet av to organisasjoner som hovedsakelig består av representanter fra investeringsselskaper, inkludert BlackRock og internasjonale organisasjoner som FN, Verdensbanken og IFC. Fink beordret at disse avsløringene spesifikt blinker ut en vei til to-gradersmålet mot den globale temperaturøkningen, fastsatt av Paris-avtalen.
En leser som sympatiserer med Finks mål, kan med rimelighet spørre hvorfor slik bruk av mobberens prekestol er et problem. Tross alt, hvis selskaper ikke gjør det rette på egen hånd, hvorfor skulle ikke Larry Fink stimulere dem til å gjøre det? Men når han stiller sine krav, snakker Fink med autoriteten til en folkevalgt som har spurt sine investorer og funnet ut at hans forslag har deres universelle støtte, når han ikke har det.
Tatt i betraktning at BlackRock har hovedkontor i USA, som i løpet av det siste tiåret valgte en president som trakk Amerika fra Paris-avtalen, er det sannsynligvis mange BlackRock-investorer som enten blankt ville avvise ESG-prinsippene eller være uenige med Finks metoder for å anvende dem. For eksempel, mens mange amerikanere vil være enige med Fink om at klimaendringer er grunn til bekymring, vil noen bestride ideen om at å nå netto nullutslipp innen 2050 er en brukbar strategi, eller til og med at bedrifter bør konsentrere seg om klimaendringer på bekostning av å prioritere andre problemer som sult, fattigdom eller terrorisme. På samme måte kan noen individuelle investorer være uenige med State Streets insistering på kvoter angående kjønn og mangfold i selskapsstyrene.
Å leve som vi gjør i et fritt markedskapitalistisk demokrati, skal det være rom for uenighet om slike spørsmål. Når selskaper er uenige med hverandre, er resultatet at de velger forskjellige strategier, slik at markedet kan velge den beste strategien på lang sikt. Men når administrerende direktører i hvert selskap i Amerika svarer på Larry Fink først og deres faktiske investorer i andre rekke, stuper det mangfoldet, og dermed sannsynligheten for at vi noen gang oppdager de beste strategiene.
Det er en ytterligere ironi i dette. I løpet av det siste tiåret, ettersom innvesteringshus som BlackRock har utøvd stadig større innflytelse over beslutningsprosessene i porteføljeselskapene, har investorene faktisk signalisert at giganten skal ta et skritt tilbake. Vi kan se dette i den økende populariteten til passive strategier (der investeringsselskaper tar en sekundær rolle) sammenlignet med aktive strategier (der de oftere kjøper og selger aksjer og aktivt griper inn i porteføljeselskapenes saker for å forbedre ytelsen). I 2011 ble 21 % av AUM i USA administrert passivt, sammenlignet med 79 % administrert aktivt. I 2018 hadde splittelsen falt til forholdet 36% – 64%. Paritet er anslått for 2025. BlackRocks egen aktive til passive balanse har fulgt en lignende bane. Deres portefølje hadde vært primært aktivt forvaltet frem til 2009. Men innen 2018 ble $ 3,9 billioner av deres $ 6 billioner eiendeler investert passivt. Akkurat som BlackRocks kunder stemte med sine dollar for at firmaet skulle gripe mindre inn i selskapenes politikk, erklærte BlackRocks ledere det som sin hellige plikt å gripe inn mer.
Gjennom årene har ESG-talsmenn parert anklager om overdrivelser ved å svare at investering med ESG-kriterier er like lukrativt som tradisjonell investering. Dette har alltid vært et tvilsomt argument: Tross alt, hvis favorisering av ESG-vennlige selskaper var en forsvarlig finansiell strategi, ville en investor ikke trenge å forplikte seg offentlig til ESG for å gjøre det; det ville rett og slett være den beste økonomiske avgjørelsen.
Bevisene for ESGs ytelse har inntil nylig vært tvetydige nok til å tilby ammunisjon til begge sider. Men det har begynt å endre seg. I 2022 presterte åtte av de ti beste aktivt forvaltede amerikanske ESG-fondene (inkludert et av BlackRocks) dårligere enn S&P 500. Dette demonstrerer to ting. For det første at ESG-midler ikke er noe økonomisk mirakel. Og for det andre at ytelsen til ESG-fond er tett bundet til teknologibransjen, som hadde et forferdelig år i 2022. (Ikke overraskende er teknologiaksjer overrepresentert i ESG-fond, siden det er lettere for teknologiselskaper å hevde lav miljøpåvirkning enn selskaper som faktisk lager ting.)
Det er ikke bare det at ESG ikke klarer å tjene penger, men det oppnår ikke engang sine ikke-økonomiske mål. En betydelig studie fra Columbia University og London School of Economics publisert i 2021, fant at amerikanske selskaper i 147 ESG-porteføljer hadde dårligere samsvarsrekorder for både arbeids- og miljøregler enn amerikanske selskaper i 2,428 ikke-ESG-porteføljer. De fant også at selskaper som ble lagt til ESG-porteføljer, ikke forbedret overholdelse av arbeids- eller miljøforskrifter. Denne studien la til en økende mengde bevis på at ESG-investering ikke bare er antidemokratisk, men ineffektiv.
De siste månedene har investeringsselskapene begynt å legge merke til det. Spesielt verdt å merke seg var investeringsgiganten Vanguards beslutning i desember 2022, om å trekke seg fra et løfte om netto nullutslipp innen 2050. I forrige uke sa Vanguards administrerende direktør Tim Buckley til Financial Times: «Vi tror ikke at vi skal diktere selskapets strategi […] Det ville være hybris å anta at vi vet riktig strategi for de tusenvis av selskapene som Vanguard investerer med. « Den nettopp annonserte presidentkampanjen til Vivek Ramaswamy, en av de mest velformulerte talsmennene for ESGs utskeielser, vil utvilsomt bare forsterke kravene om foretaksuavhengighet.
Larry Fink har ennå ikke lagt ut et brev for 2023. Kanskje han utsetter det mens han vurderer hvordan han skal reagere på det voksende anti-ESG-tidevannet, et tidevann han bittert fordømte på WEF-møtet i Davos, i januar. Jeg kan være uvanlig blant ESG-kritikere i min tro på at Fink bør skrive et nytt brev til konsernsjefene i år. Men det bør være veldig kort, hvis skriving ikke vil ta for mye tid vekk fra hans travle tidsplan for å redde planeten gjennom regelmessige flyreiser til Aspen og Davos. Brevet skal lyde, ganske enkelt:
Kjære administrerende direktør,
Beklager.
John Masko er en journalist som holder til i Boston. Han spesialiserer seg på næringsliv og internasjonal politikk.
Denne artikkelen ble først publisert på UnHerd:
BlackRock’s tyrannical ESG agenda
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
