oss 100 kroner!
Av Erik Plahte
På Rødts temaside om Ukraina står det:
Og ansvaret for angrepskrigen og bombingen ligger ene og alene på Putin-regimet. Det finnes ingen argumenter, ingen sikkerhetsinteresser, interessesfærer eller andre påskudd, som kan bortforklare folkerettsstridig angrepskrig og de enorme menneskelige lidelsene krigen medfører. Derfor må Putin stilles til ansvar, (…).
Videre står det (mine uthevinger):
Hva med USA og NATO? Må de også ta delvis skyld for krigen som nå raser?
Ansvaret ligger hundre prosent på Putin-regimet, invasjonen kan på ingen måte unnskyldes ved å peke på NATO. Det er Putin som har bestemt seg for å gå til en folkerettsstridig angrepskrig, og Rødt mener at han må stilles til ansvar og dømmes for invasjonen. Så er det selvsagt også slik at NATOs politikk både kan øke og dempe spenninga. Det er noe alle egentlig skjønner, uten at det unnskylder eller bortforklarer hvem som har skylda for krigen. (https://roedt.no/ukraina)
Moralisme og overflatiske vurderinger eller materialistisk og dialektisk analyse?
Ledelsen i Rødt ser ut til å bygge utelukkende på en moralsk og idealistisk vurdering av krigen i Ukraina. Krigen begynte fordi Putin bestemte seg for det. «Skyld», «ansvar» og «unnskyldning» er moralske kategorier. Når en historsk, materialistisk og dialektisk analyse mangler, blir alternativet å basere den politiske linja på allmenne prinsipper i prinsipprogrammet som ble vedtatt for flere år siden.
Slike vurderinger finnes også hos mange utafor partiledelsen som ivrer for at Rødt skal endre syn på våpeneksport til Ukraina. De bruker uttrykk som at «Russland har ansvaret for krigen» og at «Russland er skyld i krigen» som argument for et syn på krigen som likner svært på det standpunktet til det pro-vestlige etablissementet og USA/Nato som nesten alle medier slutter ukritisk og lojalt opp om. Andre baserer standpunktet sitt på å sammenlikne med Afghanistan, kampene i Narvik-området våren 1940, og borgerkrigen i Spania 1936. Slike sammenlikninger er i beste fall verdiløse, i verste fall villedende.
Et sosialistisk parti, som har som program å forandre verden, å erstatte det kapitalistiske systemet med sosialisme, kan ikke basere politikken sin på idealistiske analyser, på allmenne, eviggyldige og hellige prinispper eller på overflatiske likheter med tidligere konflikter. Bare konkrete analyser av den krigen vi nå står overfor, kan vise om det som var riktig eller feil den gangen er riktig eller feil i dag. Lenin sa det klart i 1920 i en polemikk mot fraseradikalere som bygde politikken på utvalgte Marx-sitater og fullstendig avsto fra «det som er aller viktigst, det som utgjør marxismens kjerne, dens levende sjel – en konkret analyse av en konkret situasjon».
I et innlegg på steigan.no 20. februar trekker Tollef Hovig opp to tilsvarende tenkemåter:
Den ene måten å tenke Ukrainakrigen på har sin basis i religionenes skille mellom det gode og det onde (se https://steigan.no/2022/10/tanker-om-sosialismen-filosofisk-grunnlag/), den andre har sine fundamenter i Darwins metode, hvor ulike prosesser utøver en gjensidig påvirkning på hverandre (se https://steigan.no/2022/11/tanker-om-sosialisme-alternativt-filosofisk-grunnlag/).
Hvor er den konkrete analysen av de konkrete forholdene?
Disse manglende eller overflatiske analysene hos Rødt er påfallende. Forklaringa kan ikke være mangel på grunnlagsmateriale. Nettet flommer over av alt fra blogger til offiselle dokumenter med utførlig dokumentasjon og grundige og omfattende analyser. Også på norsk, se f.eks. siste nummer av Vardøger og vårnummeret til Ny Tid.
Men dette er det knapt noen spor av i den orienteringa om for eller mot våpenstøtte til Ukraina som partiledelsen har lagt fram som en del av forberedelsene til landsmøtet. Den inneholder stort sett en presentasjon av de ulike synene, men ingen analyse av krigen, bakgrunnen for den og årsakene til den.
Dessverre er ikke dette en isolert svakhet. Rødt-bloggen er fullstendig fri for innlegg om internasjonale og globale spørsmål. Partiets ledende representanter er nesten utelukkende opptatt av nasjonale saker. Gnist – Rødts eget tidsskrift – har heller aldri presentert noen allsidig og grundig analyse slik som i det siste nummeret av Vardøger.
Introduksjon til våpenstøtte-debatten i Rødt på det kommende landsmøtet, skrevet av Ivar Espås Vangen i Internasjonalt utvalg, inneholder heller ingen faktabasert virkelighetsbeskrivelse og politisk analyse, bare et utvalg synspunkter og tidligere vedtak.
Rødt-ledelsen gir inntrykk av å være 100 % sikker i Ukraina-standpunktet. Men hvordan kan den være det? Ingen ting tyder på at de har undersøkt dette omfattende problemkomplekset grundig. «Dersom en ikke har undersøkt et forhold, da har en heller ingen rett til å uttale seg», skrev Mao Zedong i Materiale vedrørende en undersøkelse av forholdene på landsbygda, i tillegg til en hel masse annet fornuftig om at sannheten finnes ved å undersøke de virkelige, dvs de materielle og objektive forholdene i sin fulle bredde og dybde.
Partiledelsen ser heller ikke ut til å være veldig interessert å gjennomføre noen grundig politisk analyse av krigen i Ukraina før landsmøtet. Nå, over et år etter det russiske angrepet, finner jeg ikke noe sted på nettsidene til Rødt noen analyse av de økonomiske drivkreftene og interessene hos de viktigste aktørene – Russland, USA/Nato, EU-landene, Ukraina – de materielle vilkårene, de sikkerhetsmessige vurderingene, de økonomiske, politiske og militære maktforholdene, den historiske utviklinga som leda fram mot krigen.
Alt tyder på at ledelsen har ganske enkelt konstatert at Russland angrep Ukraina uten at Ukraina hadde angrepet Russland først, og så slått opp i prinsipprogrammet for å sjekke hvilke prinsipper som gjelder i et slikt tilfelle. Faktisk skrev Bjørnar Moxnes det i klartekst i et innlegg i Klassekampen 27. januar i år: «Vår støtte til Ukrainas motstandskamp bygger på våre vedtatte prinsipper i spørsmål om krig og fred.»
Holdninga til kritikk og avvikende standpunkt
Det er ved å prøve sine egne oppfatninger mot andres, og ikke minst ved å prøve dem ut i praksis, man blir klar over svakheter og feil – som det alltid vil være noen av. Ethvert syn på et problemkompleks og enhver oppfatning av det vil nødvendigvis være ufullstendig, inneholde feilvurderinger og mangelfulle analyser og følgelig ha rom for forbedringer.
Oppfatningene til dem som ikke gjennomfører en slik konkret analyse og slike konfrontasjoner mot virkeligheten, vil forfalle til dogmer som de må beskytte. Og hvordan beskytter man dogmer? Ved å prøve å kvele kritikk, utdefinere kritikerne, isolere dem, beskylde dem for å gå andres ærend, ha skjulte agendaer eller spre konspirasjonsteorier, demonisere dem, bruke stråmannsagitasjon ved å fordreie synspunktene deres, osv. Egentlig er det en svakhetstegn å måtte ty til slike motangrep. Med en god materialistisk og dialektisk analyse i ryggen har en lite å frykte. Men uten en slik analyse ligger man dårlig an og er dømt til å tape en saklig diskusjon når de allmenne prinsippene og overflatiske synsmåtene blir konfrontert med de virkelige forholdene.
Bjørnar Moxnes skrev på Facebook 21.04.2022: «Rødts politikk står milevis unna AKP (ml)s støtte til ettpartistat og autoritære regimer. Vi har 14 000 medlemmer, som er med i et demokratisk parti. Vi er ikke noe meningspoliti av gammel-stalinistisk sort, (…).»
Dette er hersketeknikk. Det er å insinuere at kritikerne Rødts Ukraina-standpunkt er tilhengere av ettpartistater og autoritære regimer og ikke har lært noe av det som har skjedd i verden siden AKP var på høyden for over 40 år siden. Dette er etter mitt syn en lite klok holdning. Dessverre er ikke Moxnes aleine om den.
Et annet eksempel er Ronny Kjelsbergs kommentarer til et innlegg i «Aktiv i Rødt» på Facebook av Leidulf Husjord, som anbefaler en artikkel av Ola Tunander i siste nummer av Vardøger. Kjelsberg avfeier Ola Tunanders grundige analyse med en udokumentert påstand om at «Tunander har mistet all legitimitet i fagmiljøene han engang tilhørte for lenge siden». Underforstått: da er han utdefinert, og man verken trenger eller bør bry seg om det han skriver. Kjelsberg går overhodet ikke inn på argumentene til Tunander, men avskriver han med utsagn som: «Samtidig er det noen som drar det femten hakk lenger og systematisk unnskylder og bortforklarer Russlands aggresjon med å spre en lang rekke halvsannheter, løgner og nennsomt tilpassede og utplukkede sannheter via en rekke russiske propagandakanaler og konspirasjonssider.»
En liknende holdning (men langtfra så aggressiv) viste Mari Skurdal, redaktør i Klassekampen, da hun omtalte det siste nummeret av Vardøger om Russland, Nato og Ukraina – 170 sider med grundig og allsidig analyse og dokumentasjon – som «vrengebilder» (Klassekampen 22.02.2023), uten at avisa har referert hovedinnholdet eller på noen måte imøtegått argumentasjonen.
Hva er røttene til dissse svakhetene?
Etter mitt syn er ikke dette uheldige tilfeldigheter. Som jeg skrev i et innlegg på steigan.no 1. juni 2022, har de dyptliggende og grunnleggende årsaker. Kort oppsummert: Interne studier og skolering er lavt prioritert, Rødt driver ikke noe systematisk analysearbeid, det parlamentariske arbeidet spiller en hovedrolle, dette trekker partiledelsen og dermed hele partiet mot høyre.
Helge Hellevang skrev også om dette på steigan.no 23.01.2023 i et innlegg om hvorfor ledende krefter i Rødt har snudd i synet på å sende våpen til Ukraina:
Jeg tror svaret ligger i følgende: (1) mange i Rødt, spesielt i toppledelsen, har en stor tillit til hovedstrømsmedia og ser på vestlig (NATO/USA) propaganda som objektiv informasjon. Alt fra Russland eller fra vestlige kilder som går i mot det vestlige narrativet blir sett på som russisk propaganda; (2) selv om en del aktive medlemmer av Rødt (også blant toppene) er flinke til å memorere gamle ideologiske skrifter, så mangler de helt grunnleggernde forståelse, inkludert for bakgrunnen til Russland-NATO/USA konflikten; og (3) ledelsen, og mange i partiet, er mer opptatt av å bli et masseparti enn å stå på viktige prinsipper.
Halvor Fjermeros skriver på sin blogg 7. september 2022 om Rødt: «Partiets ledelse har eksponert et haltende ganglag mellom en tydelig og sterk politisk profil og et mangelfullt grep om det utenomparlamentariske arbeidet. En tallrik og nyinnmeldt, men også mangelfullt skolert medlemsmasse i et parti bestående av grunnorganisasjoner av høyst varierende funksjonsgrad, har vist seg å være Rødts akilleshæl.»
I tillegg til disse svakhetene kan vi altså legge til: Partiledelsen er ikke opptatt av internasjonale og globale saker, den driver ingen analyse av de store og djupe endringene i internasjonale forhold som nå preger verden. Den oppfatter kritikk og avvikende synspunkter som angrep som må slåes tilbake, ikke som konstruktive bidrag til en bedre virkelighetsforståelse. Rødt definerer seg som et sosialistisk parti, men «sosialisme» er et ord man sjelden eller aldri hører fra partiledelsen, trass i at behovet for å erstatte det globale, kapitalistiske systemet med sosialisme aldri har vært større enn i dag.
Marielle Leraand mener åpenbart at toget har gått. Rødt «svikter fundamentalt når det gjelder. Så et nytt parti? Svaret mitt er: Ja, det er dessverre nødvendig», konkluderer hun et langt innlegg i Ny Tid med (vår 2023).
Det er flott med 14 000 medlemmer og 8 dyktige og dedikerte representanter på stortinget, og Rødt står på i mange viktige nasjonale saker av stor betydning for folk. Men dette er helt utilstrekkelig. Fjermeros avslutter innlegget sitt slik: «På lengre sikt må Rødt legge opp til en gjennomgripende organisasjonsbygging som må starte med prosessen fram mot neste års landsmøte [i 2023]. Bare slik kan Rødt svare på den utfordring vi står overfor i den nye klima- og klassekrigen vi står overfor when the going gets tough.»
Partiet står i fare for å etablere seg som et provinsielt, sosialdemokratisk og parlamentarisk parti dersom det ikke skjer en grunnleggende kursendring. Det er en langsiktig prosess som ikke kan gjennomføres på det nært forestående landsmøtet. Men den kunne starte der.
