Ukraina-konflikten: «Nå ville være det rette tidspunktet for å gjenoppta de brutte forhandlingene»

0

«Våpenleveranser betyr at krigen vil bli meningsløst forlenget»

Intervju med pensjonert general Harald Kujat*

Innledning: Helge Hellevang

Flertallet i Rødts stortingsgruppe og flere i sentral ledelse går nå inn for å sende våpen til Ukraina, og går dermed imot vedtatt politikk og egen grasrot. Joakim Møllersen var modig som frontet Rødt sin politikk i Debatten, men blir i etterkant spyttet på av sine egne «kamerater». Hva er det så som gjør at partitoppene har snudd? Jeg tror svaret ligger i følgende: (1) mange i Rødt, spesielt i toppledelsen, har en stor tillit til hovedstrømsmedia og ser på vestlig (NATO/USA) propaganda som objektiv informasjon. Alt fra Russland eller fra vestlige kilder som går i mot det vestlige narrativet blir sett på som Russisk propaganda; (2) selv om en del aktive medlemmer av Rødt (også blant toppene) er flinke til å memorere gamle ideologiske skrifter, så mangler de helt grunnleggernde forståelse, inkludert for bakgrunnen til Russland-NATO/USA konflikten; og (3) ledelsen, og mange i partiet, er mer opptatt av å bli et masseparti enn å stå på viktige prinsipper. De mangler ryggrad. Et hvert forsøk på å forklare bakgrunnen for krigen, som noe annet enn russisk imperialisme, blir møtt med latterliggjøring, sensur, og folk med «alternative» meninger tør ikke lenger si hva de mener. Partiet avdemokratiseres. Har det blant partitoppene blitt gjort et reelt forsøk på å analysere bakgrunnen for krigen, og eventuelle konsekvenser av å sende mer våpen?           

Den pensjonerte tyske topp-generalen Harald Kujat har i et meget interessant intervju i Sveitsiske Zeitgeschehen im Fokus forklart bakgrunn for krigen, og hvorfor det å sende mer våpen til Ukraina ikke vil føre til noe annet enn forlengelse av krigen, flere drepte ukrainere, og potensielt katastrofal eskalering med direkte konfrontasjon mellom NATO og Russland (ikke bare stedfortrederkrig som i dag). Kujat er pensjonert og tør kalle en spade for en spade, noe som er umulig for dagens aktive Europeiske og Amerikanske politikere og journalister i hovedstrømsmedia. Nedenfor er en norsk oversettelse (etter beste evne) av intervjuet, som originalt er på tysk. Det er langt, men absolutt verdt å lese. Det hadde vært fint om noen av toppene i Rødt og Rød Ungdom også hadde tatt seg tid til å lese dette. Hva mener ledelsen i Rødt (og våre stortingsrepresentanter) om det som er uthevet (av meg)? Russisk propaganda?

Link til intervjuet her: Ukrainekonflikt: «Jetzt wäre der richtige Zeitpunkt, die abgebrochenen Verhandlungen wieder aufzunehmen»

General Harald Kujat var sjef for tyske Luftwaffe, stabssjef i Bundeswehr 2000 til 2002 og sjef for NATOs militærkomité 2002–2005.

General a D. Harald Kujat:

Ukraina-krigen er ikke bare en militær konflikt; det er også en økonomisk krig og informasjonskrig. I denne informasjonskrigen kan man bli deltaker i krigen ved å omfavne informasjon og argumenter som man ikke kan verifisere eller bedømme etter egen autoritet. I noen tilfeller spiller også moralske eller ideologiske motiver inn. Dette er spesielt problematisk i Tyskland, fordi det stort sett er «eksperter» som sier sitt i media som ikke har kunnskap om eller erfaring med sikkerhetspolitikk eller strategi, og som derfor gir uttrykk for meninger som de henter fra publikasjoner fra andre «eksperter» med sammenlignbar kompetanse. Åpenbart legger dette også politisk press på den føderale tyske regjering. Debatten om levering av visse våpensystemer viser tydelig at mange medier har til hensikt å lage politikk selv. Det kan være at min uro over denne utviklingen er en konsekvens av min mangeårige tjeneste i NATO, blant annet som formann for NATO-Russland-rådet og NATO-Ukraina-kommisjonen for forsvarssjefer. Jeg synes det er spesielt irriterende at man tar så lite hensyn til tyske sikkerhetsinteresser og farene for landet vårt som følge av at krigen eskalerer og eskalerer. Dette viser mangel på ansvar eller, for å bruke et gammeldags begrep, en høyst upatriotisk holdning. I USA, en av de to hovedaktørene i denne konflikten, er håndteringen av Ukraina-krigen mye mer differensiert og kontroversiell, men alltid styrt av nasjonale interesser.

I begynnelsen av 2022, da situasjonen på grensen til Ukraina ble stadig mer kritisk, snakket du med daværende inspektør for marinen, visegeneral Kai-Achim Schönbach, og støttet ham på en viss måte. Han advarte innstendig mot en eskalering med Russland og anklaget Vesten for å ha ydmyket Putin og at man burde forhandle med ham på lik linje.

Jeg har ikke ytret meg i den saken, men ville beskytte ham mot ukvalifiserte angrep. Jeg har imidlertid alltid trodd at denne krigen må forhindres og at den kunne vært forhindret. Jeg ga også en offentlig uttalelse om dette i desember 2021. Og i begynnelsen av januar 2022 publiserte jeg forslag om hvordan forhandlinger kunne oppnå et resultat som er akseptabelt for alle sider som fortsatt ville unngå krig. Dessverre ble det annerledes. Kanskje en dag vil spørsmålet bli stilt hvem som ønsket denne krigen, hvem som ikke ønsket å forhindre den og hvem som ikke kunne forhindre den.

Hvordan vurderer du den nåværende utviklingen i Ukraina?

Jo lenger krigen varer, jo vanskeligere blir det å oppnå en forhandlet fred. Den russiske annekteringen av fire ukrainske territorier 30. september 2022 er et eksempel på en utvikling som er vanskelig å snu. Derfor syntes jeg det var så beklagelig at forhandlingene, som ble holdt i Istanbul i mars ble brutt etter stor fremgang og et gjennomgående positivt resultat for Ukraina. I Istanbul-forhandlingene hadde Russland tilsynelatende gått med på å trekke tilbake sine væpnede styrker til posisjoner 23. februar, det vil si før starten av angrepet på Ukraina. Nå kreves det gang på gang full tilbaketrekking som en forutsetning for forhandlinger.

Hva har så Ukraina gitt tilbake?

Ukraina hadde lovet å gi avkall på NATO-medlemskap og ikke tillate stasjonering av utenlandske tropper eller militære installasjoner. Til gjengjeld kunne Ukraina motta sikkerhetsgarantier fra andre stater etter eget valg. Fremtiden til de okkuperte områdene skulle løses diplomatisk innen 15 år, med eksplisitt avkall på militærmakt.

Hvorfor fikk man ikke til avtalen, som ville ha reddet titusenvis av liv og ville ha spart ukrainere for ødeleggelse av deres land?

Ifølge pålitelig informasjon grep den daværende britiske statsministeren, Boris Johnson, inn i Kiev 9. april og forhindret signeringen. Hans begrunnelse var at Vesten ikke var klar for en slutt på krigen.

Det som utspant seg og som den godtroende borger ikke forstår er opprørende. Forhandlingene i Istanbul var velkjente, og at en avtale var i ferd med å bli oppnådd, men fra den ene dagen til den andre ble alt kastet bort.

I midten av mars rapporterte for eksempel britiske «Financial Times» om fremgang. Tilsvarende rapporter dukket også opp i noen tyske aviser. Det ble imidlertid ikke rapportert hvorfor forhandlingene mislyktes. Da Putin kunngjorde delvis mobilisering 21. september, nevnte han offentlig for første gang at Ukraina hadde reagert positivt på russiske forslag i Istanbul-forhandlingene i mars 2022. «Men,» sa han bokstavelig, «en fredelig løsning passet ikke Vesten, så den beordret faktisk Kiev til å annullere alle avtaler.»

Pressen vår er faktisk stille om dette.

I motsetning til amerikanske medier, for eksempel. «Foreign Affairs» og «Responsible Statecraft», to kjente tidsskrifter som publiserte svært informative rapporter. Foreign Affairs-artikkelen var av Fiona Hill, en tidligere seniormedarbeider i Det hvite hus i National Security Council. Hun er veldig kompetent og absolutt pålitelig. Svært detaljert informasjon ble allerede publisert 2. mai i den pro-regjeringsvennlige «Ukrainska Pravda».

Har du mer informasjon om denne skandalen?

Det er kjent at det vesentlige innholdet i avtaleutkastet er basert på et forslag fra den ukrainske regjeringen 29. mars. Mange amerikanske medier rapporterer nå også om dette. Jeg har imidlertid erfart at tyske medier ikke er villige til å ta opp temaet selv om de har tilgang til kildene.

I en artikkel sier du: «Mangelen på sikkerhetspolitisk framsyn og strategisk dømmekraft i landet vårt er skammelig». Hva mener du med det?

La oss ta forbundsrepublikkens forsvar som eksempel. I 2011 ble det gjennomført en forsvarsreform, den såkalte omstillingen av forbundsforsvaret. Omorientering innebar å gå bort fra det konstitusjonelle mandatet for nasjonalt forsvar og allianseforsvar og mot utenlandske oppdrag. Begrunnelsen var at det ikke var fare for et konvensjonelt angrep på Tyskland og de NATO-allierte. Størrelsen og strukturen til de væpnede styrkene, utstyr, bevæpning og trening var innrettet mot utenlandsoppdrag. Væpnede styrker som har evnen til å forsvare sitt land og allianse kan også utføre stabiliseringsoppdrag, spesielt siden den føderale regjeringen og parlamentet kan bestemme dette selv i enkeltsaker. Motsatt er dette ikke tilfelle, fordi angriperen avgjør om saken om nasjonalt og allianseforsvar inntreffer. Vurderingen av situasjonen den gang var uansett feil. USAs ensidige kansellering av ABM-avtalen (Red: Anti-Ballistic Missile Treaty) i 2002 markerte et strategisk vendepunkt i forholdet til Russland. Det politiske vendepunktet var NATO-toppmøtet i Bucuresti i 2008, da USAs president George W. Bush forsøkte å få Ukraina og Georgia invitert til å bli med i NATO. Da han ikke klarte det, ble en vag utsikt til tiltredelse for disse landene inkludert i kommunikéet, slik det er vanlig i slike tilfeller.

Ut fra denne utviklingen mellom Russland og USA, ser du en sammenheng med den nåværende krisen?

Selv om risikoen for en konfrontasjon mellom Russland og NATO som følge av Ukraina-krigen er åpenbar for alle, fortsetter Tysklands forsvar å bli avvæpnet, til og med kannibalisert, for å frigjøre våpen og militært utstyr til Ukraina. Noen politikere rettferdiggjør til og med dette med det absurde argumentet om at vår frihet forsvares i Ukraina.

Hvorfor synes du dette er et absurd argument? Alle argumenterer slik, til og med sjefen for den sveitsiske utenriksavdelingen, Ignazio Cassis.

Ukraina kjemper for sin frihet, for sin suverenitet og for landets territorielle integritet. Men de to hovedaktørene i denne krigen er Russland og USA. Ukraina kjemper også for amerikanske geopolitiske interesser. Fordi deres erklærte mål er å svekke Russland politisk, økonomisk og militært i en slik grad at de kan vende seg til sin geopolitiske rival, den eneste som er i stand til å sette deres overherredømme som verdensmakt i fare: Kina. Dessuten ville det være høyst umoralsk å la Ukraina være alene i sin kamp for vår frihet og bare levere våpen som forlenger blodsutgytelsen og øker landets ødeleggelse. Nei, denne krigen handler ikke om vår frihet. Kjerneproblemene hvorfor krigen oppsto og fortsatt pågår, selv om den kunne ha sluttet for lenge siden, er ganske forskjellige.

Hva tror du er kjerneproblemet?

Russland ønsker å forhindre at den geopolitiske rivalen USA får en strategisk overlegenhet som setter Russlands sikkerhet i fare. Det være seg gjennom Ukrainas medlemskap i det USA-ledede NATO, det være seg gjennom stasjonering av amerikanske tropper, flytting av militær infrastruktur eller felles NATO-manøvrer. Utplasseringen av amerikanske systemer av NATOs ballistiske missilforsvarssystem i Polen og Romania er også en torn i øyet for Russland, fordi Russland er overbevist om at USA også kan bruke disse utskytningsanleggene til å eliminere russiske interkontinentale strategiske systemer og dermed sette den strategiske atombalansen i fare. Minsk II-avtalen spiller også en viktig rolle, der Ukraina forpliktet seg til å gi den russisktalende befolkningen i Donbas innen utgangen av 2015, gjennom en grunnlovsendring, større autonomi for regionen, minoritetsrettigheter som er standard i Den Europeiske Union. Det er nå tvil om hvorvidt USA og NATO var beredt til å seriøst forhandle disse spørsmålene før det russiske angrepet på Ukraina.

I sin bok «Am Abgrund» (2015) viser Wilfried Scharnagl tydelig at vestlig politikk er en utrolig provokasjon og at hvis EU og NATO ikke endrer kurs, kan det oppstå en katastrofe.

Ja, det må du regne med. Jo lenger krigen varer, jo større er risikoen for utvidelse eller eskalering.

Det hadde vi allerede i Cubakrisen.

Det var en lignende situasjon.

Hvordan vurderer du beslutningen om å levere Marder-tanks til Ukraina?

Våpensystemer har styrker og svakheter på grunn av tekniske egenskaper og dermed – avhengig av soldatenes treningsnivå og de respektive operative rammebetingelser – en viss operativ verdi. I kombinert våpenkamp fungerer ulike våpensystemer sammen i et felles kommando- og informasjonssystem, hvor svakhetene til ett system oppveies av styrken til andre systemer. Ved lavt opplæringsnivå av driftspersonellet eller dersom et våpensystem ikke brukes sammen med andre systemer i funksjonssammenheng og driftsforholdene muligens er vanskelige, er den operative verdien lav. Dette betyr at det er en risiko for å bli slått ut for tidlig eller til og med risiko for at våpenet faller i motstanderens hender. Dette er den nåværende situasjonen der moderne vestlige våpensystemer brukes i Ukraina-krigen. I desember startet Russland et omfattende program for å evaluere de tekniske og operasjonelt-taktiske parameterne til konfiskerte vestlige våpen, som har til hensikt å øke effektiviteten til egne operasjoner og våpeneffektivitet.

I tillegg kommer det grunnleggende spørsmålet om middel-mål-forholdet. Hvilket formål bør vestlige våpen tjene? Zelensky har gjentatte ganger endret de strategiske målene for ukrainsk krigføring. Foreløpig er Ukrainas mål å gjenerobre alle russisk-kontrollerte territorier, inkludert Krim. Den tyske kansleren sier at vi vil støtte Ukraina så lenge det er nødvendig, også i å forfølge dette målet, selv om USA i mellomtiden har understreket at det kun er snakk om å «gjenerobre det territoriet som har vært okkupert av Russland siden 24. februar 2022 . »

Det er derfor nødvendig å svare på spørsmålet om midlene for vestlige våpenleveranser er egnet for å oppfylle formålet tiltenkt av Ukraina. Dette spørsmålet har en kvalitativ og en kvantitativ dimensjon. USA leverer ingen andre våpen enn de for selvforsvar, ingen våpen som vil muliggjøre kombinert våpenkamp og fremfor alt ingen som kan utløse en kjernefysisk eskalering. Det er president Bidens tre begrensninger med tanke på våpenhjelp (neins).

Hvordan har Ukraina tenkt å nå sine militære mål?

Den ukrainske stabssjefen, general Zalusjnij, sa nylig: «Jeg trenger 300 hovedstridsvogner, 600 til 700 pansrede personellvogner og 500 haubitser for å drive de russiske troppene tilbake til stillingene før angrepet 24. februar. Men med det han mottok, er «større operasjoner ikke mulig». Det er imidlertid tvilsomt om de ukrainske væpnede styrkene fortsatt har et tilstrekkelig antall egnede soldater til å kunne bruke disse våpensystemene med tanke på de store tapene de siste månedene. Uansett forklarer general Zalusjnijs vitnesbyrd også hvorfor tilførselen av våpen fra Vesten ikke gjør Ukraina i stand til å nå sine militære mål, men bare forlenger krigen. I tillegg kan Russland når som helst overgå den vestlige eskaleringen med sin egen.

I den tyske diskusjonen blir disse sammenhengene ikke forstått eller de blir ignorert. Måten noen allierte prøver å offentlig oppfordre den føderale regjeringen til å levere Leopard 2 stridsvogner spiller også en rolle her. Det har aldri skjedd før i NATO. Den viser hvor dårlig Tysklands rykte i alliansen har blitt som følge av svekkelsen av forsvaret og med hvilket engasjement enkelte allierte forfølger målet om å sette Tyskland opp mot spesielt Russland.

Hva driver Zelenskys syn på at russerne kan bli drevet ut fra Ukraina?

Med våpensystemene som ble lovet de på neste giverkonferanse 20. januar, kan de ukrainske væpnede styrkene kanskje forsvare seg mer effektivt mot de russiske offensivene som finner sted i ukene som kommer. De kan imidlertid ikke gjenerobre de okkuperte områdene. Ifølge den amerikanske stabssjefen, general Mark Milley, har Ukraina oppnådd det de kunne oppnå militært. Mer er ikke mulig. Derfor bør det nå settes i gang diplomatiske anstrengelser for å oppnå en forhandlet fred. Jeg deler dette synet.

Man bør huske på at russiske styrker tilsynelatende har til hensikt å forsvare det erobrede territoriet og erobre resten av Donbas for å konsolidere territoriene de annekterte. De har sterkt befestet sine defensive posisjoner godt tilpasset terrenget. Angrep på disse stillingene krever stor innsats og vilje til å akseptere betydelige tap. Tilbaketrekningen fra Kherson-regionen frigjorde rundt 22 000 sterke tropper for offensiver. I tillegg flyttes andre kampenheter til regionen som forsterkninger.

Men hva er så hensikten med våpenleveransene som ikke lar Zelenskys mål nås?

Nåværende amerikanske forsøk på å overtale europeere til å fortsette å levere våpen kan ha noe å gjøre med denne utviklingen av situasjonen. Du må skille mellom de offentlig uttrykte grunnene og de konkrete beslutningene til den føderale regjeringen. Det ville føre for langt å gå inn på hele spekteret av denne diskusjonen. Jeg skulle imidlertid ønske at den føderale regjeringen ville bli gitt virkelig kompetente råd om dette spørsmålet og – det som kanskje er enda viktigere – ville være mottakelig og i stand til å foreta vurderinger i tråd med viktigheten av dette spørsmålet.

Den føderale regjeringen har allerede gått langt i å støtte Ukraina. Våpenleveranser gjør ennå ikke Tyskland til en part i konflikten. Men i forbindelse med opplæring av ukrainske soldater på disse våpnene, støtter vi Ukraina i å nå sine militære mål. I sin rapport av 16. mars 2022 erklærte derfor den vitenskapelige tjenesten (red: forskningsinstututtet) til den tyske Forbundsdagen at det sikrede området for ikke-krigføring dermed var igjen. USA skal også trene ukrainske soldater i Tyskland. Grunnloven inneholder et strengt bud om å holde landet vårt fredelig. Grunnloven tolererer kun støtte til en stridende part dersom dette er egnet til å muliggjøre en fredelig løsning. Den føderale regjeringen er derfor forpliktet til å forklare den tyske befolkningen innenfor hvilke grenser og med hvilket mål støtten til Ukraina gis. Til slutt bør den ukrainske regjeringen også vises grensene for støtte. For en tid siden uttalte til og med president Biden i en dedikert artikkel at USA vil fortsette å støtte Ukraina militært, men også dets innsats for å oppnå en forhandlet fred i denne konflikten.

Den ukrainske hæren har angrepet russerne i flere uker – uten hell. Likevel snakker Zelensky om gjenerobring. Er dette propaganda eller er det en reell mulighet?

Nei, de ukrainske væpnede styrkene er ikke i stand til å gjøre det, ifølge både den amerikanske og ukrainske stabssjefen. Begge stridende sider er for øyeblikket tilbake i en fastlåst stilling, forverret av sesongmessige restriksjoner. Så nå ville være det rette tidspunktet for å gjenoppta de brutte forhandlingene. Våpenforsendelsene betyr det motsatte, noe som betyr at krigen vil bli unødvendig forlenget, med flere tap på begge sider og fortsatt ødeleggelse av landet. Men også med det resultat at vi blir dratt enda dypere inn i denne krigen. Til og med NATOs generalsekretær advarte nylig mot å eskalere kampene til en krig mellom NATO og Russland.

De sier at vi har en «patt-situasjon» (red: fra sjakk: ingen muligheter for lovlige trekk, og resultatet er remis, uavgjort) igjen. Hva mener du med det?

Et positivt utgangspunkt for en forhandlingsløsning dukket opp i slutten av mars i fjor, for eksempel da russerne bestemte seg for å svinge av før Kiev og konsentrere seg om øst og Donbas. Det gjorde forhandlingene i Istanbul mulig. En lignende situasjon oppsto i september, før Russland gjennomførte den delvise mobiliseringen. Mulighetene som dukket opp den gang er ikke brukt. Nå ville det være på tide å forhandle igjen, og vi benytter heller ikke denne muligheten, men gjør det motsatte: vi sender våpen og eskalerer. Dette er også et aspekt som avslører mangelen på sikkerhetspolitisk framsyn og strategisk skjønn.

Du nevnte også i teksten din at den russiske forsvarsministeren Shoigu hadde signalisert at han var klar for forhandlinger…

…  Putin gjorde det samme. Den 30. september tilbød Putin uttrykkelig å forhandle på nytt da han erklærte ytterligere to regioner som russisk territorium. Dette har han gjort flere ganger i mellomtiden. Nå er imidlertid faktum at Shoigu ikke gjorde det betinget, men Putin hevet liksom standarden ved å si at vi er klare til å forhandle, men det forutsetter selvfølgelig at den andre siden annerkjenner områdene vi annekterer. Dette viser at begge siders posisjoner stivner jo lenger krigen varer. Zelensky sa at han først ville forhandle når russerne hadde trukket seg fullstendig ut av Ukraina. Dette gjør en løsning stadig vanskeligere, men den er ennå ikke umulig.

Jeg vil nevne en hendelse til. I et intervju sa Merkel…

… ja, det hun sier er klart. Hun forhandlet bare fram Minsk II-avtalen om å kjøpe Ukraina-tid. Og Ukraina brukte også dette til å bygge opp sine militære styrker. Det har den tidligere franske presidenten Hollande bekreftet.

Petro Porosjenko, den tidligere presidenten i Ukraina, sa det samme.

Russland kaller dette forståelig nok en svindel. Og Merkel bekrefter at Russland bevisst ble lurt. Du kan vurdere det som du vil, men det er et åpenbart tillitsbrudd og et spørsmål om politisk forutsigbarhet. Det som imidlertid ikke kan benektes, er at avslaget fra den ukrainske regjeringen – klar over dette tiltenkte bedraget – for å implementere avtalen bare noen dager før krigens start var en av utløserne for krigen. I FN-resolusjonen hadde den føderale regjeringen forpliktet seg til å implementere «hele pakken» av de avtalte tiltakene. I tillegg signerte kansleren og de andre deltakerne i Normandie-formatet en erklæring om resolusjonen der hun nok en gang uttrykkelig forpliktet seg til å implementere Minsk-avtalene.

Er ikke det også et brudd på folkeretten?

Ja, det er et brudd på folkeretten, det er klart. Skadene er enorme. Du må forestille deg situasjonen i dag. Folket som ønsket og fortsatt ønsker å gå i krig fra starten av tok posisjonen at man ikke kan forhandle med Putin. Han holder uansett ikke avtalene. Nå viser det seg at det er vi som bryter internasjonale avtaler.

Så vidt jeg vet holder russerne sine kontrakter, selv under den pågående krigen har Russland fortsatt å levere gass. Men fru Baerbock annonserte fyldig: «Vi vil ikke ha mer russisk gass!» Som et resultat strupet Russland mengden. Var det ikke sånn det var?

Ja, vi sa at vi ikke vil ha mer russisk gass. Alle konsekvensene, energikrisen, den økonomiske resesjonen osv. er et resultat av avgjørelsen fra Tysklands regjering og ikke en beslutning fra den russiske regjeringen.

Men hvis du hører eller ser nyhetene – også her i Sveits – så er det energikrise på grunn av Putins beslutning om å gå til krig mot Ukraina.

Tidligere har det vært to gassforsyningsproblemer forårsaket av Ukraina. Du bør være ærlig om det. Russland ville fortsette å levere, men vi vil ikke lenger ha noe derfra på grunn av angrepet mot Ukraina. Da oppstår spørsmålet: hvem sprengte egentlig North Stream II?

Har du en mening om sprengningen?

Nei, det ville vært ren spekulasjon. Det er indisier, som så ofte er tilfellet, men ingen bevis. I hvert fall ingen som er blitt offentlig kjent. Men du kan være helt sikker: Sannheten vil komme for en dag (Die Sonne bringt es an den Tag).

Hva er din erfaring i forhandlinger med Russland?

Jeg førte mange forhandlinger med Russland, for eksempel om det russiske bidraget til Kosovo-oppdraget til NATO. USA ba oss om å gjøre dette fordi de ikke kunne komme til noen konklusjoner med Russland. Til slutt var Russland villig til å underordne troppene sine til en tysk NATO-sjef. På 1990-tallet var det tett politisk koordinering og militært samarbeid mellom NATO og Russland, som har vært regulert av grunnavtalen mellom NATO og Russland siden 1997. Russerne er tøffe forhandlingspartnere, men kommer man til en felles enighet, da står den og den gjelder også.

Hva ble resultatet?

Russerne ønsket en slags medbestemmelsesrett i forhandlingene om grunntraktaten. Det var ikke mulig. Vi har imidlertid funnet en måte å finne felles løsninger i tilfeller der sikkerhetsinteressene til den ene eller andre siden blir berørt. Dessverre, etter krigen i Georgia, suspenderte NATO i stor grad samarbeidet. Forløpet til Ukraina-krigen har også vist at ordninger som er gjort for å løse kriser og konflikter når relasjonene er gode, er verdifulle når det oppstår spenninger. Dessverre forsto de ikke det.

General Kujat, takk for intervjuet.

Intervju Thomas Kaiser


* Pensjonert general Harald Kujat, født 1. mars 1942, var bl.a. Generalinspektør for de tyske væpnede styrker og, som leder av NATOs militærkomité, den høyeste militæroffiseren i NATO. Samtidig fungerte han som formann for NATO-Russland-rådet og det euro-atlantiske partnerskapsrådet for stabssjefene. Harald Kujat ble hedret med et stort antall priser for sine tjenester, inkludert kommandørkorset for æreslegionen i republikken Frankrike, kommandørkorset av Latvias, Estlands og Polens fortjenstorden, Legion of Merit of the Republic of the Merit. USA, og Grand Ribbon of the Order of Leopold of the Kingdom of Belgium, Grand Cross of Merit of the Federal Republic of Germany, samt andre høye utmerkelser, inkludert fra Malta, Ungarn og NATO.

KampanjeStøtt oss
Forrige artikkelElon Musk: – Jeg trodde jeg skulle dø etter den andre boostervaksinen
Neste artikkelUSA forbereder seg allerede på sin neste krig: mot Kina